Santos valgte fredens vei

Ønsker fred

– Vi er lei av krigen, og vi vil ikke akseptere vold som middel for å forsvare ideer. Vi sier høyt og tydelig nei til mer krig, sa Santos under den symboltunge seremonien der fredsavtalen med den marxistiske geriljaen ble undertegnet for under to uker siden.

Det var en historisk dag, et absolutt høydepunkt i den seks år lange fredsprosessen, som kort etter fikk et tilbakeslag da et flertall sa nei til avtalen i en folkeavstemning. Santos har imidlertid lovet å ikke gi opp veien mot fred.

Inntil de hemmelige sonderingene om en fredsavtale ble kjent i 2012, var det vanskelig å se at det skulle være Santos som ville føre landet inn i en dialog med FARC. Santos har nemlig bygget mye av sin karriere på alliansen med sin forgjenger i presidentstolen, Alvaro Uribe, som sto for en nådeløs kamp mot FARC.

Les Nobelkomiteens begrunnelse

Innflytelsesrik familie

Santos ble født i Bogota i 1951 og kommer fra en innflytelsesrik familie. I slekten finnes både uavhengighetsforkjempere og en tidligere president, Eduardo Santos Montejo. Han kjøpte storavisen El Tiempo, som i årtier var nært knyttet til Santos-familien. Den nåværende presidenten startet sin karriere som sjef for avisen, etter å ha utdannet seg innen økonomi og administrasjon i USA og Storbritannia. Han fikk sin første ministerpost i 1991, med ansvar for utenlandshandel.

I 2005 grunnla Santos det liberalkonservative U-partiet, et støtteparti for president Uribe. Etter at Uribe ble gjengvalgt i 2006 ble Santos satt til å styre forsvarsdepartementet. Han sto dermed ansvarlig for luftangrepet som drepte FARCs nestkommanderende Raul Reyes i Ecuador i 2008, et angrep som utløste en diplomatisk krise mellom de to landene. Ecuadorianerne var ikke informert om colombianernes planer.

Under Santos lyktes også hæren å få frigitt flere av FARCs gisler, blant dem den fransk-colombianske politikeren Ingrid Betancourt.

Falske geriljakrigere

På samme tid ble også hæren rammet av en stor skandale. Det ble avslørt at soldater hadde drept sivile og kledd dem i geriljaklær i håp om at «seirene» ville gi dem fordeler. Santos reagerte med å sparke en rekke offiserer og tre generaler.

Da Santos ble valgt til president i 2010 ble det etter hvert klart at han ville gå en annen vei enn sin forgjenger. Hemmelige møter med FARC ble etter hvert til formelle forhandlinger, med hjelp fra Norge og Cuba.

Hans tidligere venn Uribe ble blant hans fremste kritikere, da ekspresidenten støttet opposisjonens kandidat ved valget i 2014. Men Santos gikk seirende ut av duellen og kunne fortsette forhandlingene med FARC.

I valgkampen ble det spekulert i om Santos' fredsvilje i virkeligheten var opportunisme, et frieri til en krigstrøtt befolkning.

Selv har han sagt til TV-stasjonen WRLN at krigen er som et muldyr som står midt i veien og hindrer at Colombia skal kunne oppfylle sitt sanne potensial. Muldyret vil ikke være borte før landet har kommet et langt stykke videre i å oppfylle fredsavtalen. (©NTB)