Sårbar, sterk og modig
Ien tid hvor materialismen truer med å kvele så mye av det åndelige livet rundt oss er Ungdom i Oppdrag et levende eksempel på at det går an å velge annerledes, og å bli værende i dette valget.
I 1997 feiret Ungdom i Oppdrag 25-årsjubileum i Hamar. Den gangen husker jeg en av datidens fremstående kristne akademikere snakket om at joda, Ungdom i Oppdrag har nok en plass i norsk kristenhet, men den er ikke spesielt sentral. I dag ville et slikt utsagn vært nærmest meningsløst. I hvert fall hvis vi ser på Misjons-Norge. Med 135 langtidsmisjonærer er UiO en ledende aktør i norsk misjon. Det er vel verd å tenke gjennom hva som kan være årsakene til dette.
For Ungdom i Oppdrag er på mange måter en annerledes størrelse i norsk kristenhet. Tidligere i sommer var jeg på generalforsamlingen til Norsk Luthersk Misjonssamband, selve flaggskipet i den norske bedehusbevegelsen, og tradisjonelt den sterkeste misjonsaktøren. Målt i antall langtidsutsendinger er UiO helt på høyde med NLM, faktisk litt forbi.
Annonse
Men der NLM kan mobilisere et kolossalt apparat av foreninger, forsamlinger og ulike slags skoler består den norske UiO-familien av kanskje et par tusen mennesker. Det er mange flere enn dette som har vært på familieleire og på andre måter deltatt på arrangementer og ulike initiativ i UiO-regi, men antall deltakere på årets Gofest er mellom 700 og 800. Da er det nærmest en liten bragd at de samtidig klarer å sende ut så mange misjonærer.
Det sier noe om et sterkt engasjement, om en dyp kallsbevissthet. Det sier noe om fleksibilitet og omstillingsvilje. Det sier noe om vilje til å satse og å ta risiko. Og det sier noe om en organisasjon som ikke har tatt sikte på å bli noe kirkesamfunn eller menighetsbevegelse, men som har funnet sin plass som en ressurs for andre deler av Kristen-Norge.
Og det sier noe om en organisasjon som på en nokså unorsk måte er rigget for en situasjon hvor statsstøtte i mindre grad er noe man kan regne med. Det faktum at misjonærene selv må sørge for sitt økonomiske underhold er nok en vesentlig faktor når vi prøver å analyse det relativt høye antallet misjonærer.
Med den størrelsen UiO i Norge har i dag ville de ikke hatt mulighet til å operere med ordinære ansettelsesforhold og lønnsbetingelser slik norske misjonærer i andre sammenhenger har det. Dette kan gi den enkelte misjonær et enda sterkere eierskap til sitt eget kall, til ansvaret for at kallet helt konkret må leves ut om det skal bevege seg fra tanke til handling.
Denne modellen gir UiO en enestående fleksibilitet. Men den gir også UiO en sårbarhet. De er ikke direkte avhengige av staten, men de er avhengige av strukturer utenfor deres egen kontroll. De er avhengige av at misjonskallet blir forkynt fra talerstoler i kirker og bedehus slik at de har ungdommer å rekruttere. I det minste er de avhengige av å få komme på besøk til menigheter og forsamlinger slik at de selv kan formidle dette kallet.
Ungdom i Oppdrag er på ingen måte uberørt av de generelle tendensene i Kristen-Norge for øvrig. Men nettopp derfor er det imponerende at de har fortsatt med å vokse i mange år etter at den første pionerfasen var over. Organisasjonen har også fått ros for sin håndtering av smertefulle historier fra mennesker som har hatt vonde opplevelser i organisasjonen. Det kom ikke minst frem i kjølvannet av Frelst-debatten i 2016.
På åpningsmøtet torsdag kveld talte amerikanske Amy Ward. Hun vokste opp i en norsk fiskerlandsby i Alaska, hvor de feirer 17. mai en hel uke hvert år. I dag arbeider hun ved Ungdom i Oppdrags moderbase på Kona, Hawaii. Hun talte til hjertene, utfordret til overgivelse og lydighet mot Gud, og sa at «selvhjelp er ikke hjelp i det hele tatt». Brodden mot vår tids ideal om selvrealisering var utilslørt. Selvoppfrelse var etter Wards mening et langt bedre ideal. «Jeg vil ikke tilbake til meg selv. Jeg vil gå fremover til den han har skapt meg til å være. Ingen personlighetstest er bedre enn å se inn i Jesu øyne», sa hun talende.
For hos Ungdom i Oppdrag finnes det ikke århundrer med tradisjoner. Det finnes ikke så mange ytre strukturer som sikrer fortsatt drift. Dermed er organisasjonen enda mer enn andre misjonsorganisasjoner avhengig av det vedvarende engasjementet for å holde det gående.
Annonse
I går formiddag talte Margareta Magnus, Ungdom i Oppdrags grand old lady her i landet. Hun tok utgangspunkt i da hun som svenske skulle bli kjent med den norske fjellheimen, og måtte bli fortrolig med å bevege seg på eggen. Derfra gikk linjen videre til Ungdom i Oppdrags grunnlegger Loren Cuningham, som i 1991 skrev boken «Daring to live on the edge», som kan oversettes «å våge å leve på eggen». Hun omtalte vantro som troens fremste fiende, og utfordret forsamlingen til å forbli i tillit til Gud.
Tidligere samme formiddag hadde forsamlingen fått møte et ektepar hvor den ene ektefellen er norsk. De arbeider på den arabiske halvøy i et samfunn hvor kristen misjon ikke står høyt i kurs. Slike historier er ikke unike for Ungdom i Oppdrag, men står her som en sterk illustrasjon på den risikoviljen som har drevet kristen misjon gjennom lange tider.
Forkynnelsen om overgivelse kan noen ganger få farlige slagsider. Man kan bli betatt av sin egen opplevde fromhet, og et uansvarlig lederskap kan bruke tanken om lydighet mot Gud som maktmiddel for å tvinge gjennom sine egne mål og ambisjoner. Verken Ungdom i Oppdrag eller andre misjonsorganisasjoner er fritatt fra noe av dette.
Men det er likevel noe fascinerende ved denne bevegelsen som om ikke mange år feirer sitt 50-årsjubileum. Visst har UiO også sine brente barn. Deres smerte må aldri overses. Det er en løpende oppgave å evaluere egen virksomhet slik at man raskest mulig kan korrigere skadelig adferd, særlig fra ledere. Men i en tid hvor materialismen truer med å kvele så mye av det åndelige livet rundt oss er Ungdom i Oppdrag et levende eksempel på at det går an å velge annerledes, og å bli værende i dette valget.
