Såre bein på grå asfalt
Å gå Norge på langs byr på ulike utfordringer. Hard asfalt og blaute myrer er bare to av dem.
– Det har gått overraskende bra. Jeg tipper at vi har hatt godt vær 50 av 55 dager, kvitrer Mirjam Dyrhovden på telefonen. I midten av april la hun ut på sitt livs lengste tur sammen med storebroren, Joel.
Dagen møtte dem før avreise tidligere i vår. Da jeg kontakter dem igjen, er de helt nord i Trøndelag, på vei mot Børgefjell. Proviant for de neste ti dagene er nettopp kjøpt inn, og tunge sekker har blitt enda tyngre.
Annonse
– Et eventyr
– Hver dag har vært full av opplevelser. Det har vært et eventyr å gå, sier Joel.
Søskenparet deler dagen opp i to. Først fire timer med små, innlagte pauser. Etter en lengre pause går de fire nye timer.
De første tretten milene gikk de på asfalt. Derfra gikk turen på ski til og med Valdresflya. Da gikk de med pulk. Den tyngste distansen på turen var da det var slutt på snøen og ski og pulk måtte bæres. I noen mil hadde Joel rundt 50 kilo på ryggen.
– Hva har vært høydepunktet så langt?
– Ett høydepunkt er alle de vi treffer underveis. Dag tre på turen gikk vi forbi en melkebonde i Eiken. Han spurte om vi var på langtur. Bonden sto og grillet i hagen og annonserte at middagen var klar et kvarter senere. Om vi ville, kunne vi få sove på hemsen også, forteller Joel.
Søskenparet ble værende i Eiken til neste dag. Noen dager senere tikket det inn en melding fra noen som hadde lest om dem i Dagen. De var velkommen til kvelds, sto det.
– Vi har vært innom flere underveis. Venner og kjente visste jo at vi var på tur. I tillegg møter vi folk vi ikke kjenner fra før og som blir fascinert av prosjektet med å gå fra sør til nord.
Annonse
Natur og årstider
Mirjam trekker fram flotte naturopplevelser og det å gå fra fjellområde til fjellområde.
– Det er fantastisk å se hvordan naturen endrer seg med årstidene, sier hun.
De opplever at de har vært utrolig heldige med været. Da de måtte sette fra seg skiene, ble det så varmt at snøen i fjellene forsvant raskt.
– Det var gunstig for oss, for da slapp vi å gå på snøen med sko. Det hadde blitt veldig tungt, sier Joel.
Med unntak av en dag har de holdt seg tørre hele turen. Jeg får kontakt med dem i Røyrvik. Der har de nettopp avlagt barne- og ungdomsskolen et besøk for å fortelle om turen.
– Det var avtalt med læreren på forhånd. Elevene var veldig engasjerte, forteller Joel, og legger til at de har avtalt med noen av elevene å gå sammen med dem opp til en fjelltopp uten bagasje.
– Det blir deilig å gå uten sekk, skyter Mirjam inn.
Annonse
Til knes
– Gnagsårene kommer fort når vi går på asfalt.
På Facebook har Joel lagt ut en video der han plutselig synker til knes i en myr.
– Jeg trodde jeg var trygg, men plutselig gikk jeg gjennom. Heldigvis stoppet jeg i knehøyde, men Mirjam måtte dra meg opp med tau.
– Er dere venner hele tiden?
– Ja, faktisk. Vi har ennå ikke kranglet og er flinke til å holde humøret oppe.
Solen og varmen i sør har vært et stort gode så langt på turen. Ulempen er at et av dagens høydepunkt forsvinner, fordi de ikke kan tenne bål lenger.
De har lagt inn 20 pausedager underveis og regner med å være framme i begynnelsen av august.
Annonse
Fremførte sang
17. mai ble feiret i Meråker. Der deltok de på den lokale feiringen i kirken på formiddagen.
– Vi ble intervjuet og fremførte en sang. Etterpå gikk vi i tog og deltok i feiringen på skolen.
Da Dagen intervjuet søskenparet i april, fortalte de at de var åpne for å bli invitert innom kirker og bedehus underveis for å synge og spille. Det gjelder fortsatt. De setter også pris på om folk har lyst til å gå sammen med dem deler av turen. Joel og Mirjam har beregnet at de må gå rundt tre mil om dagen for å nå målet i begynnelsen av august.
– Jeg tror vi har lagt bak oss det verste. Terrenget blir flatere nå, og over Børgefjell er det ikke så mye opp og ned som vi er vant med. Det er et område vi aldri har gått i før, sier Mirjam.
– Det viktigste for min del er at vi er ferdige med trøndermyrene, legger Joel til.
I skogen nord for Meråker så de spor av bjørn, og de visste at det var ulv, gaupe og djerv i skogen.
– Vi befant oss langt inni villmarken.
Annonse
– Var dere redde?
– Nei, det var bare spennende. Personlig håpet jeg at det skulle dukke opp en bjørn. Jeg hadde sikkert blitt litt redd. For å være ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg skulle gjort, sier Joel.
