Satyarthi: – De er våre barn
Hver gang jeg har satt et barn fri fra slaveri, er jeg selv blitt frigjort, sa fredsprisvinner Kailash Satyarthi i Oslo rådhus onsdag. De utnyttede barna er våre barn, understreket han.
Han viste til at han var bedt om å holde en forelesning, men mente han ikke var i stand til det:
– Jeg står her for å representere lyden av taushet, harmløshetens rop og det usynliges ansikt. Jeg er kommet hit for å formidle våre barns stemmer og drømmer; våre barn, fordi de er alle våre barn, sa den indiske 60-åringen som mottok Nobels fredspris sammen med den pakistanske 17-åringen Malala Yousafzai.
Annonse
«Hvorfor kom du ikke før?»
I innledningshilsenen omtalte han sin medprisvinner som sin «kjære datter». Han mintes også tidligere barneslaver og medarbeidere som har mistet livet mens de jobbet mot utnytting av barn. To av dem ble drept.
Og noen av de mange skjebnene han har møtt, fikk en stemme i talen.
– For tjue år siden, ved foten av Himalaya-fjellene, møtte jeg en tynn liten gutt. Han spurte: “Er verden så fattig at den ikke kan gi meg et leketøy og en bok i stedet for å tvinge meg til å ta i et verktøy eller et våpen?»
Det første spørsmålet fra en åtte år gammel jente han reddet, var «Hvorfor kom du ikke før?»
– Hennes spørsmål er rettet til oss alle. Hvorfor kom vi ikke før? Hva venter vi på?
– De er våre barn
Han oppfordret alle, fra regjeringer til næringsliv og folk flest, om å sette en stopper for vold mot barn.
Annonse
– Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball? De er våre barn. Hvem er disse barna som jobber i gruver for å utvinne steiner og mineraler? De er våre barn. Hvem er disse barna som høster kakao, men som ikke vet hvordan sjokolade smaker? De er alle sammen våre barn, konstaterte han.
I foredraget siterte han fra hinduismens hellige skrifter, vedaen, men også fra Bibelen og Koranen og sa at alle store religioner sier at vi må ta vare på barna.
En farlig fiasko
Satyarthi lovet at han og hans medarbeidere aldri vil gi opp kampen, tross både trusler og angrep. Selv om det har vært framskritt, mener han verden har mislyktes totalt når det gjelder å gi barn utdanning. Denne fiaskoen vil føre til en «en voldsutøvelse uten sidestykke som vil kunne føre til at menneskeheten tar livet av seg selv», mener fredsprisvinneren.
– Men allikevel finnes det unge mennesker som Malala, som rundt om i verden setter seg til motverge og velger fred fremfor vold, toleranse fremfor ekstremisme, og mot fremfor frykt, fortsatte han. Løsningen ligger i små grupper, lokale organisasjoner og enkeltpersoner som kanskje er ukjente for verdenssamfunnet.
Skopussergutten
I nobelforedraget fortalte Satyarthi om hendelsen som først gjorde ham oppmerksom på problemet med barnearbeid: En gutt som satt og pusset sko mens Satyarthi selv gikk på skolen.
– Da jeg var barn hadde jeg en visjon for morgendagen, hvor skopussergutten skulle sitte ved siden av meg i klasserommet og lese. Nå er denne morgendagen blitt til dagen i dag. Jeg er dagen i dag, du er dagen i dag. Dagen i dag er en dag hvor alle barn har rett til liv, frihet, helse, utdanning, sikkerhet, verdighet, likhet og fred, sa han og oppfordret alle til en felles marsj for utdanning, frihet og fred.
Annonse
– La oss marsjere fra mørke til lys. La oss marsjere fra dødelighet til guddommelighet. La oss marsjere!
– Jeg gjør min plikt
Et ark av talen forsvant underveis, men Satyarthi beholdt roen og fortalte en svært velvillig stemt forsamling en liten historie han hørt i barndommen som illustrerer kampen for å nå målet:
– En skogbrann brøt ut, og alle rømte, selv løven – skogens konge. Men så så han en liten fugl som fløy mot brannen. Løven spurte: Hvorfor gjør du det? Fuglen sa: Jeg skal slokke brannen. Løven lo og lurte på hvordan fuglen skulle klare det, med bare én dråpe vann i nebbet? Men fuglen svarte: – Jeg gjør bare min plikt.
– Lukk øynene, legg hånden på hjertet og føl barnet inne i deg. Lytt til dette barnet, avsluttet Satyarthi, mens alle de prominente gjestene i Oslo rådhus satt med lukkede øyne og hånden mot hjertet.
