Savner søken etter sannhet

For rundt 15 år siden gikk Lundh i tenkeboksen om homofilispørsmålet.

– Jeg var på gli, sier soknepresten i Engehaugen kirke på Gjøvik.

LES: Bekymret for liturgidebatt

Etter hvert gikk det opp for ham at han ikke var alene i tenkeboksen. Opportunisten var der sammen med ham - og ønsket om å være en populær prest.

– Jeg er plaget av menneskefrykt og har alltid måttet slåss mot den. Den ønsker hele tiden å bestemme retningen i livet mitt, sier han.

Plutselig opplevde han at det dreide seg om en fristelse, ikke bare en tankeprosess.

– Jeg ville innta et liberalt standpunkt for å bevare posisjon og prestisje, og for å slippe unna alle ubehageligheter som møter den som går mot strømmen. Det førte til at jeg måtte ha et hardt oppgjør med meg selv og gjennomgå en omvendelsesprosess, sier Lundh.

Ensom markering

En av konsekvensene er at han offentlig har flagget et klart nei til kirkelig velsignelse av samkjønnet samliv. I april vedtok Kirkemøtet at det skal utarbeides en vigselsliturgi som også kan brukes av samkjønnede par. Lundhs motstand mot dette brakte ham på framsiden av lokalavisen.

– Man blir litt paranoid noen dager etterpå, men det har for det meste vært positive reaksjoner, sier han.

LES OGSÅ: Biskop: Lov å si at homofilt samliv er synd

Samtidig er han klar over at han står nesten alene med standpunktet sitt i bispedømmet. Det synes han er slitsomt.

– All opposisjon har vært kneblet i dette bispedømmet i 20 år. At kirken skal leve med to syn, er en klisjé uten overlevelsesevne.

Leter etter kirken

Gregers Lundh var prestesønnen som ikke var noe særlig interessert i budskapet faren forkynte, men kom til en levende tro i møte med den karismatiske Jesusvekkelsen på 1970-tallet. I tolv år var han lærer ved St. Sunniva katolske skole i Oslo.

– I 20 år har jeg hatt den bekjennelsen at jeg er halvveis pinsevenn og halvveis katolikk, sier Lundh.

INNSPILL: Kirkemøtets vedtak og Dagens lederartikkel

For tiden funderer han mye over hvor han kan ha sitt åndelige hjem og sin tjeneste i framover. Han kjenner slektskap med sokneprest Dag Øivind Østereng, som har vært talsmann for den konservative prestegruppen Carissimi, men har sagt opp stillingen sin og varslet at han vil bli katolikk.

– Hvor er den hellige, allminnelige, apostoliske kirke? spør Østereng. Jeg er enig med ham. Dette må være kardinalspørsmålet. Jeg er i den kattepinen at jeg ikke føler meg like katolsk som Dag Øivind. Beveger jeg meg mot Frikirken, vil jeg savne den liturgiske fylden som man tross alt finner i Den norske kirke. Dessuten er jeg redd Frikirken på sikt vil befinne seg i den samme læremessige hengemyra som Den norske kirke er i i dag.

Som røykeloven

Presten mener det som skjer med holdningen til klassisk kristen etikk kan sammenliknes med de kollektive tankemønstrene som blant annet røykeloven har gitt oss.

– Hvis to mennesker satt på kafé for 20 år siden og to ungdommer røykte like i nærheten, ville de knapt registrert det og tenkt at dette var en del av det å gå på kafé. Gjentar de det samme kafébesøket i dag, vil de antakelig få en ganske voldsom følelsesmessig reaksjon hvis noen røyker på nabobordet. De vil oppleve det som frekt og uhørt, sier han.

– Forklaringen er at røykeloven virker i oss. Den får oss nordmenn til å tenke og føle på samme måte. Vi reagerer følelsesmessig som om røykerne på nabobordet har brutt en slags universell lov. Men det har de ikke. Det er en lokal, norsk tidsbestemt lov, de har brutt. På samme måten som røykeloven virker i oss, virker loven om likekjønnet ekteskap i tankene våre. Den fører oss inn i en slags synkron tenkning og føling.

MENINGER: Ingen enhet uten sannhet

Avviser fri tanke

Lundh viser til den franske filosofen Michel Focault som mente at maktens definisjon av virkelighet bestemmer hvordan mennesker tenker og føler.

– Humanetikerne synger om at vår tanke er fri. Det er ikke sant. Det er makten som gjennom samfunnsmekanismene får oss til å tenke og føle likt. Når folk reagerer følelsesmessig negativt på klassisk kristen etikk, er det det sekulære storsamfunnet som så å si tenker og føler gjennom dem.

Med stor S

I møte med betydelige kulturelle endringer opplever han det som en stor utfordring å finne ut hva det betyr å leve som en Jesus-etterfølger.

– Det ligger et veldig ansvar på alle troende i disse dager. Vi er nødt til å orientere oss på nytt. Prinsippet om «Skriften alene» fungerte godt i en kristen enhetskultur som man hadde på Luthers tid, men i vår postmoderne tid står alle tolkningsrom åpne, sier han. Ingen absolutt sannhet finnes, hevdes det. Derfor er alle tolkninger like relevante. I en slik sammenheng kan «Skriften alene»-prinsippet, bety alt og ingenting, sier Lundh.

– Det eneste vår kultur ikke tåler, er sannheten med stor S. Men for meg er det viktige å finne sannheten. Og jeg er sikker på at Jesus er sannheten med stor S.

LES MER: Ber konservative prester vurdere å skifte jobb

Ikke elske verden

Gjøvik-presten mener det dreier seg om å finne tilbake til holdningen de første kristne hadde da de sto imot sin tids keiserdyrkelse.

– Vi må komme tilbake til at Jesus er Herre. Vi er nødt til å gi slipp på den sekulære makten over livene våre. Er vi bevisst på at det er Jesus som har all makt, vil det prege tankene og følelsene våre. Det vil sette oss fri. Apostelen Johannes formaning om å ikke elske verden, har en fornyet relevans i vår tid.

Ny kirkeforståelse

På nyåret skal Kirkemøtet samles igjen. Da skal delegatene ventelig vedta liturgien for vigsel av samkjønnede par. Fram til det vil Lundh bruke tiden til å avklare om han kan fortsette som prest i Den norske kirke.

– Dilemmaet, slik jeg ser det, er at jeg ved å bli i kirken gir den legitimitet. Ved å forlate kirken, forlater jeg menneskene som jeg er satt til å være hyrde for, sier Lundh.

DEBATT: Når kirken undergraver Guds ord

Hvis han blir værende i Den norske kirke, ser han seg nødt til å omdefinere den i sin egen bevissthet og se den som slags «allmennreligiøst forvaltningsorgan», der man kan etablere enkeltstående «menighetsrom» hvor klassisk kristen tro forkynnes.

– Jeg må gi slipp på at Den norske kirke er en kirke. Det biskopene har gjort, er at de har sluppet pluralismen inn i kirken. De har ikke berget dens enhet, men likedannet den med det sekulære samfunnet og med den pluralistiske virkelighetsforståelse vi finner der. Dette er det faktisk vanskelig å tilgi dem. Vi har fått flere syn, uttrykt i forskjellige liturgier. Men en av disse liturgiene må nødvendigvis lyve.

Nådens landingsplass

–Skulle du ønske at du hadde en annen overbevisning?

– Det vil jeg svare kategorisk nei på. Jeg har prøvd å søke sannheten i dette. Jeg tror jeg har landet på sannheten. Når man leser Det nye testamente og kirkefedrene, ser man hvor opptatt de er av å søke sannheten og å være i sannheten, sier Lundh.

– Hva sier du til dem som mener at det er menneskefiendtlig å kreve livslangt sølibat av mennesker med en homofil orientering?

– Jeg kjenner ikke et eneste menneske som ikke har en fundamental svakhet i livet som skaper lidelse. Denne fundamentale svakheten er vårt største potensial for hellighet. Det er ikke våre styrker som bygger hellighet. Det er i våre fall, vår fortvilelse og vårt skriftemål at bygger Gud det nye mennesket, sier han.

– Den fundamentale svakheten er landingsplassen for Guds nåde i mitt liv. Men det er ingen sjelesørger som hjelper meg ved å si at jeg bare må følge min svakhet, lystre den.

Troende briller

Den romersk-katolske menigheten på Gjøvik låner Engehaugen kirke til sine gudstjenester. Der holder også den lokale pateren kurs over ti kvelder om katolsk tro. Blant deltakerne er Gregers Lundh - og et par prester til.

– Kan konversjon til katolisismen bli din løsning?

LES OGSÅ: Sørger over bispekompromiss

– Det kan det bli, men det er et stykke igjen dit, og jeg vet ikke om det kommer til å skje, sier han. Fortsatt er det sider ved katolsk lære som han har problemer med.

– Men de har også trossannheter som vi sårt trenger, blant annet at de leser Bibelen gjennom brillene til de troende som har levd før oss. Det er jo nettopp dette som katolikkene mener med kirkens tradisjon.

Hellig stemmerett

Han siterer den britiske forfatteren G. K. Chesterton som forklarte kirkens tradisjon med at kirken, når den står ovenfor nye spørsmål, gir de avdøde hellige stemmerett.

– Chesterton har rett. Vi må spørre: Hva ville Annie Skau Berntsen sagt? Hva ville Hans Nielsen Hauge og Frans av Assisi sagt? Vi protestanter glemmer for fort våre hellige når vi har lagt dem i jorden. Men vi trenger deres meninger, deres briller for å kunne holde fast på hva som er en sann kristen tro.