Se, de elsker Skjærgårdssang

Store bobiler ruller inn på grusplassen ved siden Skjærgårdshallen i Langesund. Campingstolene settes opp og rykende kaffe siver ut av termosene. På innsiden av hallen, som rommer over 3100 stoler, er flere hundre frivillige i gang med å rigge de siste detaljene på plass. Det er 10 år siden Skjærgårdssang ble startet i Langesund i Bamble kommune.

– En suksess fra dag én, sier festivalsjef Svein Olsen.

Modne kvinner

To venninner sitter i hver sin campingstol bak en bil. Bodil Wibe Moi og Reidun Kjøndal nyter solen mens de venter på at den amerikanske gospelartisten Doug Anderson skal sparke festivalen i gang. Venninnene har vært på Skjærgårdssang i flere år.

– Jeg har forventinger til alt, sier Reidun Kjøndal fra Stavern.

Sangen, musikken, den gode atmosfæren. Vi føler at vi er i Guds nærhet, sier Bodil Wibe Moi fra Kristiansand. Begge er med i Misjonskirken til vanlig.

– Her treffer vi mange kjente fra menighetene våre, sier Kjøndal.

– Men det er forholdsvis mye gamle folk, sier Wibe Moi.

– Modne, retter Kjøndal henne.

– Modne, ja, svarer venninnen fra Kristiansand.

Og så ler de.

Bobil-invasjon

Mellom to av de rundt 150 bobilene på festivalen sitter herrene Terje Hushovd og Asbjørn Klausen. De rullet inn allerede dagen før.

– Vi ønsket å få en god plass, sier Terje Hushovd.

– Det er ikke akkurat noen campingplass. Dette er andre enden av skalaen, sier Klausen, som camper mye på sommeren.

Men det betyr ikke så mye. Når hotellene er fulle trenger man ikke mer. Dessuten vil de ikke gå glipp av årets festival.

– Her treffer vi mange gode venner. Det er mye bra musikk og sang, sier Hushovd.

– Det er annerledes enn i menighetene hjemme, hvor man synger lovsanger og repeterer de samme tekstene om og om igjen, sier Klausen.

– Dessuten er det et søkkande godt husorkester og mange bra artister, sier Hushovd.

– Det er bare synd Åge Samuelsen ikke lever lenger, sier Klausen spøkefullt.

– Men vi synger jo Åge Samuelsen-sanger da, skyter Hushovd inn.

I år droppet de årskonferansen fordi de heller ville være med på Skjærgårdssang.

– Jeg liker trøkk

Hundre meter unna på en gressplen, har Edel Landro Tyssøy og Alf Åge Tyssøy parkert sin bobil. De kommer fra Sotra i Fjell, vest Bergen. Det er sjette gangen de besøker Skjærgårdssang, men første gang de tar med bobil.

– Vi kjøpte den i fjor, sier Alf Åge Tyssøy fornøyd.

– Jeg synes det er helt fantastisk her, sier Edel.

Ekteparet går i Straume Forum bedehus, som er en del av Indremisjonsforbundet.

– Hjemmet på bedehuset er det møte som er det bærende, her er det musikken, sier Alf Åge.

De gleder seg begge til Oslo Gospel kor og Rune Larsen.

– Egentlig gleder vi oss til alt, sier Edel.

– Jeg liker når det er litt trøkk. Da begynner foten å gå, sier Alf Åge og trekker på smilebåndet.

Vokste opp med festivalen

250 frivillige gjør musikkfestivalen mulig. Mange av dem har vært her siden begynnelsen. En av dem er Linn Thea Ryd (25). Hun var bare fem år gammel da Skjærgårdssang ble etablert. Det husker hun lite av. Men festivalen har vært en del av livet hennes så lenge hun kan huske.

– Min tante har drevet catering her helt siden starten, og jeg har hjulpet til så lenge jeg kan huske, sier 15-åringen.

I år skal hun stå i kassen, vaske bord og hjelpe til med alt mulig.

– Det er et veldig fint arrangement. Alle hygger seg og det er et veldig fint samhold mellom de frivillige.

– Hvordan blir du møtt at de mange deltagerne, som er ganske mye eldre enn deg?

– De er hyggelige. De fleste kjenner meg igjen fordi jeg har vokst opp her. Det er koselig, sier Ryd.

Hele fjøla

Selv om det er lite hip-hop og disco på Skjærgårdssang, er det veldig mange andre sjangere.

– Her har vi gospel, funk, soul, blues, magnolia jazz, rock, gaither, country, salmeskatter og viser. Vi har nesten hele bredden, sier festivalsjef Svein Olsen.

Han mener det forklarer noe av suksessen til Skjærgårdssang.

– Mange festivaler har en ganske smal musikkstil. Her får du hele fjøla, sier han.