Seieren som ikke ble feiret
Den store vinneren i KrF-avstemningen var ikke til stede i landsmøtesalen. Hun befant seg på statsministerens kontor.
Da stemmetallene ble lest opp, var det først stille som i graven blant KrFs landsmøtedelegater. En person prøvde seg med et seiershyl, men ble raskt hysjet ned fra dirigentbordet. Den tøffeste og mest intense interne tvekampen i KrFs historie ble vunnet uten en eneste klappsalve ble utløst i salen.
Grunnen er åpenbar. Representantene visste på forhånd at uansett hvem som vant retningsvalget, så står likevel partiet som helhet i fare for å bli den store taperen. For avstemningsresultatet viser et KrF som er delt på midten, akkurat som delegatfordelingen fra fylkesårsmøtene indikerte. De sårene som denne striden har skapt, vil bli svært krevende å lege. Den erkjennelsen lå som et vått teppe over forsamlingen mens stemmene ble talt opp.
Annonse
Når hele landsmøtet i tillegg var fullt klar over at et slikt resultat også betydde et farvel med en svært populær partileder, var det liten grunn til å komme med de store gledesutbruddene. Derfor var det alvoret og ettertanken som dominerte.
Klapping ble det imidlertid da nestleder Kjell Ingolf Ropstad etter den blå seieren fra talerstolen kalte Knut Arild Hareide for «Norges modigste politiker». Da reiste hele salen seg og trampeklappet for sin populære partileder. Det utsagnet fikk landsmøtets sterkeste applaus.
For Hareide har vært svært godt likt helt inn i det siste, også på den såkalte blå siden av partiet. Det var ikke vanskelig å føle varmen mellom ham og salen da partilederen etter nederlaget gikk på talerstolen og gratulerte sine nestledere. Hareide gjorde det klart at han ikke har et eneste vondt ord å si om Ropstad og Bollestad, men berømmet dem i stedet for måten de hadde arbeidet for sitt syn på. Den helt nødvendige forsoningsprosessen begynte med andre ord umiddelbart etter at avstemningsresultatet var klart.
Det var altså ikke mangelen på popularitet som gjorde at Knut Arild Hareides kabinettspørsmål til eget parti ikke hadde den ønskede effekten på landsmøtet. Hadde han i tillegg også vært en suksessrik partileder, så hadde nok trusselen om avgang vært enda mer virkningsfull. Men verken partilederen eller delegatene kommer utenom de kalde politiske faktaene: KrF har gjort sine tre dårligste valg med Knut Arild Hareide som partileder.
Vi vil påstå at verken den største vinneren eller den største taperen på Gardermoen befant seg i landsmøtesalen. De er ikke en gang KrF-ere.
Kristelig Folkepartis samarbeidsvedtak innebærer nemlig oppfyllelsen av Erna Solbergs største politiske visjon: Å skape en flertallsregjering på borgerlig side i norsk politikk. Det har hun jobbet for siden 2006, ofte i motbakke og med oddsene mot seg. Aller mørkest så det ut for fem uker siden da KrFs partileder signaliserte at han heller ville regjere med Arbeiderpartiet. Men fredagens vedtak på Gardermoen snudde det som så ut som et totalhavari for tanken om en fire-partiregjering til en triumf for Erna.
Så er det også slik at den største taperen ikke heter Knut Arild Hareide, men Jonas Gahr Støre. Fjorårets store valgtaper fikk tidligere i høst en overraskende mulighet til å få regjeringsmakt som gavepakke med vennlig hilsen Kristelig Folkeparti. Og samtidig fikk han en unik mulighet til å utvide det parlamentariske regjeringsgrunnlaget for Arbeiderpartiet for år fremover. I stedet har KrF blitt en del av den borgerlige blokken minst frem til 2021.
Støre kunne ha gått inn i det nye året som statsminister i Norge. Nå må han i stedet kjempe for sitt politiske liv i en lokalvalgkamp i 2019 som han ikke har råd til å tape hvis han vil beholde ledervervet i eget parti.
Annonse
Jonas Gahr Støre kan bli statsministeren vi aldri får.
