Selv om det blir bråk
Det er verken forskningsfronten eller folkemeningen som avgjør hvorvidt Jesus Kristus faktisk og fysisk stod opp fra de døde.
Nesten samtlige på scenen var NLA-ansatte. Det sier noe om en høgskole med en rik ressursbase å ta av. Det sier også noe om det arbeidet som har blitt gjort i årene siden 1968.
Jeg var ikke klar over hvor omstridt etableringen av Norsk Lærerakademi var. Da jeg selv studerte der, gikk jeg heller ikke med en følelse av å sitte ved spesielt kontroversielle læreres kateter. Men NLA ble til med et tydelig ønske om å være en annerledes akademisk institusjon, og dette særpreget finnes fortsatt.
Annonse
Der jeg satt i Grieghallen, var det lett å la seg inspirere av den innsatsen vi fikk høre om og det arbeidet som ble beskrevet. Det krevdes både trygghet og frimodighet for dem som førte den kristne høgskolen fra ide til virkelighet.
Motstanderne var mange og sterke. Under jubileumsfeiringens innledning dagen i forveien fortalte NLA-veteran Arve Brunvoll om hvordan han for mange år siden hadde møtt en professorkollega som snudde på flekken da han så at han stod overfor en NLA-ansatt. «Slike folk» som Brunvoll, ville han ikke ha noe med å gjøre.
Brunvoll selv omtalte akkurat dette møtet som en av sine akademiske seire. En slik ro som Brunvoll viste, tror jeg trengs hvis man skal stå seg i møte med mennesker som helst skulle ønske at en skole som NLA ikke fantes.
Poenget her er i og for seg ikke å gjenta analysene om NLAs historie. Poenget er mer å forstå NLA inn i sin historiske sammenheng. For det var ikke minst bedehusbevegelsen som stod bak høgskolen. Derfor var det helt på sin plass at generalsekretær Øyvind Åsland i Norsk Luthersk Misjonssamband var den som på vegne av eierne gratulerte med jubileet og lovet fortsatt støtte til NLA.
Men det er ikke bare overfor landets universiteter og offentlige høgskoler at NLA har vært kontroversiell. Forholdet til lavkirkeligheten har også bydd på noen utfordringer. For i møte med bibeltroskapsidealet har den akademiske teologien flere ganger blitt forsøkt diskreditert.
Det har nok til tider føltes noe paradoksalt for en del bedehusledere å skulle støtte en akademisk institusjon hvis teologiske profil de ikke uten videre har villet identifisere seg med.
Og her er vi ved den andre viktige siden ved NLAs egenart. For visst trengs det mot og frimodighet. Men det trengs også visdom til å vite hvilke kamper man skal kjempe, og hvordan. Det er ikke mitt anliggende her å forsvare alt som har blitt sagt og gjort på NLA Høgskolen.
Det ville være helt fåfengt å gå inn i et slikt forsvar, og det følger av sakens natur at en akademisk institusjon også må gi rom for forskere hvis funn man senere distanserer seg fra.
Annonse
Men det vitenskapelige kravet om etterprøvbarhet påfører menighetskulturen noen utfordringer som det ikke alltid har vært lett å møte. Til tider kan man teologer befinne seg i en dobbelhet hvor man som predikant sier noe man som forsker ikke kan si.
I prinsippet kan begge deler være legitimt, for vitenskapen har ikke monopol på sannhet. Men hvis spenningen blir for stor, vil nok en del teologer oppleve det uredelig å skulle stå inne for standpunkter og holdninger de faktisk ser seg ute av stand til å forsvare.
Slik blir NLAs muligheter og utfordringer også en illustrasjon på den virkeligheten lavkirkeligheten står overfor. Det kreves fortsatt mot til å stå imot presset fra omgivelsene. Det kommer til å bli mer bråk. Trosbekjennelsen blir ikke uten videre mer populær i årene fremover. Men det er verken forskningsfronten eller folkemeningen som avgjør hvorvidt Jesus Kristus faktisk og fysisk stod opp fra de døde.
Det trengs modige og kloke ledere. Ledere som våger å være frimodige på evangeliets vegne, også inn i samfunnsdebatten. Men også ledere som vet hvilke kamper det er verdt å kjempe. Hvis alle spørsmål blir bekjennelsesspørsmål, er risikoen større for at også størrelser som NLA går i oppløsning innenfra.
Man kan mene mye om hvordan profilen kunne vært enda tydeligere og enda skarpere. Men det finnes en reell risiko for at trangen til å sette problemstillinger unødvendig mye på spissen maler verdifulle institusjoner i stykker.
Det finnes nok av tegn i tiden som kan gi næring til både mismot og bekymring for Kristen-Norges del. Etter denne kvelden i Grieghallen gikk jeg hjem med en motsatt følelse.
Det finnes idealer å strekke seg etter, det finnes kamper å kjempe, og det finnes kraft til å holde stand. Ydmykt og frimodig.
