Ser skjult nød bak fasade av velstand
Desperat nød i London fikk ekteparet Booth til å starte Frelsesarmeen. 150 år senere møter etterfølgerne deres i Velstands–Norge nød i andre former.
De hvitmalte trehusene står tett i strøket bak Bergenshus festning, mellom sentrum og Sandviken. Bryggen og Torgallmenningen ligger bare noen minutters gange unna, men her er det stille og fredelig med idylliske smau og grønne lunger. Mange av leilighetene og husene i dette området er blant de mest attraktive i Bergen.
LEDER: Frelsesarmeen jubilerer
Annonse
LES OGSÅ: Trosset spyttklyse
Midt i dette miljøet ligger Frelsesarmeens moderne bygning. I kjelleren er det slumstasjon. I en sofa sitter et lettere beruset par som er innom for å få hjelp.
Ladegården korps, som er navnet på Frelsesarmeens menighet, holder til i etasjen over.
Fra hele verden
På veggen i kontorlokalene, enda en etasje lenger opp, henger et ark med følgende sitat fra Catherine Booth: «En frelse som ikke fører til tjeneste, er ikke noen frelse i det hele tatt».
– Forkynnelse av Ordet og det sosiale arbeidet hører sammen. Vi kan ikke ha det ene uten det andre, sier major Anne–Grethe Amland. Hun leder Ladegården korps sammen med ektemannen Ørjan.
Hele familien Amland er blant de mange frelsessoldatene og –offiserene som neste uke reiser til London på verdenskongressen Boundless 2015. Der kommer de til å møte opp rundt 15.000 andre som sammen representerer bredden av Frelsesarmeens arbeid i 126 land.
– Det er som en stor familie, sier Amland.
Annonse
Booth–inspirasjon
Felles for dem er at de vil gå i fotsporene til ekteparet Catherine og William Booth, som sammen startet hun The East London Christian Mission i 1865. Tretten år senere fikk bevegelsen navnet The Salvation Army og ble strukturert som en hær. Slagordet var enkelt: «Soup, soap and salvation» - såpe, suppe og frelse.
– Grunnleggerne våre er fortsatt inspiratorer. Det er sterkt å kjenne historien vår og vite hvilket hjerte disse to menneskene hadde for mennesker som var utslått. Det er jeg stolt av. Samtidig tenker jeg at mitt kall er fra Gud. Det er han som har gitt meg tjenesten, sier Amland.
Stort gjennomslag
Skyggesidene ved industrialiseringen av England var bakteppet da ekteparet Booth begynte sin virksomhet.
– Den industrielle revolusjon skapte velstand og vekst, men også store slumområder, sier Ola H. Grytten. Han er professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøgskole og leder for Frelsesarmeen i Solheimsviken i Bergen.
STEVNESOMMER: Ungdommer som ikke vil gå
Slummene var preget av fattigdom, svært trange boforhold, alkoholmisbruk og prostitusjon.
Annonse
– Ekteparet Booth hadde et klart kall til å søke sjeler, og til å søke dem som ble oppfattet som de verste, sier Grytten.
Han forteller også at William Booth startet en god del næringsvirksomhet, noe som mange ikke kjenner til.
– Tankene hans om sosial reformasjon forandret hele sosialpolitikken i flere europeiske land, Australia og Nord–Amerika. I stedet for å se på utstøtte mennesker som skurker, så han dem som folk med behov for hjelp, sier Grytten.
Mat ikke målet
TV-kjendis Dan Børge Akerø konstaterte at «en sosialevangelisk organisasjon gjør det bedre i nedgangstider» da han i fjor ble intervjuet i Dagen om sin oppvekst i Frelsesarmeen. Det gjenkjenner kommandør Vibeke Kommerhoek, som leder Frelsesarmeens arbeid i Norge og på Færøyene og Island sammen med ektemannen Dick. Men selv om nøden er annerledes i dagens Norge enn den var i England for 150 år siden, betyr det ikke at den ikke finnes.
– Det er lettere når det er snakk om å gi folk mat. Men mat er ikke målet, det er et middel, sier Kommerhoek.
LES: Alkoholfri periode ga grunn til ettertanke
Hun mener Catherine og William Booth hadde så klare og tidløse ideer at de er aktuelle i alle samfunn, bare man evner å sette dem ut i livet i sin egen tid.
Annonse
– Frelsesarmeen i Norge har vært utrolig flinke til å se nye muligheter, sier den danskfødte kvinnen som har stått i spissen for arbeidet her i landet siden 2013. Hun understreker at hun kan si dette fordi hun tidligere har erfaring fra mange land, blant annet Frankrike og England. Som eksempel peker hun på babysang som et tilbud der Frelsesarmeen var en pioner.
Skambelagt nød
I Bergen merker Anne–Grethe Amland at nøden i et rikt samfunn som Norge ofte er skambelagt.
– Mennesker som faller mellom to stoler og ikke takler livet slik de synes man bør, er fristet til å skjule dette, sier Amland.
Siden i fjor høst har de drevet et pilotprosjekt der målet er å integrere slumstasjonen og menigheten enda sterkere. Hensikten er å øke bevisstheten om at det sosiale og det evangeliske arbeidet er to sider av samme sak.
– På en måte er det trist at det fortsatt er behov for arbeidet vårt, sier Amland.
Hun forteller at 900 mennesker er registrert i slumstasjonen. Det innebærer at de kan få litt matvarehjelp når det kniper, men ikke at de kan basere seg på dette som en budsjettpost.
– Ellers driver vi mye relasjonsarbeid. Det kan dreie seg om sjelesorg, veiledning og hjelp i møte med det offentlige apparatet, sier Amland. Hun understreker at de ikke skal erstatte det offentlige velferdstilbudet, men være et supplement.
Annonse
– Det er blitt sagt at den største folkesykdommen er ensomhet. Noe av vår styrke er at vi kan tilby nettverk til folk som er ensomme. Det spiller ingen rolle hvilken bakgrunn du har. Alle er velkommen til oss, sier hun.
Uforløst potensial
– Er det vanskeligere å komme inn på menneskers åndelige enn materielle behov?
– Det kommer mye an på hvilken bakgrunn mennesker har. En fordel for oss er at mennesker ofte vet hva Frelsesarmeen er, i og med at vi har en så tydelig kristen identitet, sier Amland.
Hun mener forgjengerne deres i Frelsesarmeen også har gjort en innsats som har gitt mange tillit til organisasjonen. Samtidig som hun understreker at det er viktig å møte mennesker der de er og la dem ta opp sine behov slik de selv ønsker, tror hun det betyr mye å være tydelig om hvor man selv står.
– I kristne miljøer bør det være naturlig at vi snakker om tro og ikke bare om vær og vind. Her tror jeg ikke vi alltid vi ser vår styrke. Det er mye uforløst potensial hos oss som kristne i så måte, sier hun.
