Siste advent i London

På vei mot jul er Holt også på oppløpssiden. Etter snart 15 år som sjømannsprest og daglig leder for Sjømannskirken i London går tjenesten mot slutten. Bygningen daværende kronprins Olav la grunnsteinen til i 1926, er et holdepunkt og et samlingspunkt i nordmenns definitive favorittby i utlandet.

– Det går 30 fly fra Norge til London hver dag, sier Holt.

Sjeldnere i kirken

Sjømannspresten tar imot Dagen i leiligheten like over inngangspartiet til kirken. I januar skal han flytte ut og hjem til Norge.

– Miljøet har evnet å fornye seg. Det kommer nye generasjoner til, sier han.

Samtidig registrerer han at yngre mennesker ikke er like trofaste kirkegjengere som eldre.

– Det er den samme trenden som i Norge og egentlig hele den vestlige verden, sier han.

Med ett unntak har alle sjømannsprester i London hatt jobben i mer enn ti år.

– Jeg kjenner at det er et riktig tidspunkt å gi seg, sier Holt.

Endret oppdrag

Arbeidsoppgavene har vært mildt sagt varierte.

– Man må være allrounder. Jeg har holdt på med økumenisk arbeid, gudstjenester, andakter, eiendomsutvikling, kontakt med kommune, guidet grupper, besøkt gamle damer, gitt nattverd til syke, forrettet gravferder og reist rundt til ulike deler av Storbritannia, sier Holt.

– Men det er ikke lenger mange sjømenn?

– Det er litt som med Tine: De selger heller ikke sine produkter i trebøtter lenger. Hadde vi vært tro mot vårt første oppdrag, hadde Sjømannskirken hatt sju-åtte ansatte i dag, men vi har rundt 250. Vi er kirke for nordmenn i utlandet, sier Holt.

Fullfører byggeprosjekt

Sjømannspresten beklager at det ikke lenger er norske sjøfolk i London, men påpeker at det er annerledes i Aberdeen. Samtidig påpeker han at det er rikelig av andre grupper som bor i eller besøker Storbritannias hovedstad.

– Det er studenter, pensjonister, næringslivsfolk, kulturfolk, statsansatte og turister, sier han.

Etter at Holt har flyttet tilbake til Norge, skal han et halvt års tid fortsette å jobbe med eiendomsutvikling i London. Sjømannskirken skal etter planen snart begynne å bygge sitt eget leirsted, som Dagen skrev om i fjor.

– Konfirmanter har vært en viktig målgruppe for oss. Rundt 500 er på leir her hvert år. Det blir rundt 2.000 overnattingsdøgn. Det ønsker vi mer av, sier han.

Dessuten ønsker de også å kunne tilby overnatting for andre som er i byen.

Livets yttergrense

– Hvordan har du opplevd krevende situasjoner som sjømannsprest?

– Noe av det mest meningsfulle man gjør som prest, er å være der ved livets yttergrense. Noen ganger er det en gammel person som dør, gammel og mett av dager. Noen ganger er det unge som rives bort, av ulykker, kriminalitet eller sykdom, sier Holt.

Unge dødsfall

Før han kom til London, var han i åtte år studentprest i Europa for Sjømannskirken i åtte år.

– Det er ikke slik at kriser ikke rammer unge. I alle fall en gang i året har jeg vært i berøring med dødsfall blant unge. Det er opprivende ting. Som kirke opplever jeg at vi representerer en litt annen dimensjon, en håpsdimensjon, sier han.

– Hva er viktig for deg personlig i krisesituasjoner?

– Det er viktig å være så til stede som man kan. Når noen nettopp har fått beskjed om at datteren er død i en trafikkulykke, kan det du sier ha betydning. Men det at du er der, er ofte det viktigste, sier han.

Slitestyrke

Mye kontakt med Church of England og andre kirkelige tradisjoner har gitt ham mange refleksjoner over presterollen og presteutdannelse. Han mener det er kvaliteter ved at man i norsk teologisk tradisjon har satset på tung teologisk utdannelse av prester, noe man i mindre grad har gjort i anglikansk tradisjon.

– Det gjør at de anglikanske prestene kan bli litt grunne, sier han.

På den andre siden mener han man er bedre på formasjon av prestene. Det innebærer et helhetssyn på at hele personligheten skal utvikle seg, både åndelig og akademisk.

– Jeg tror dette er noe kirken i Norge trenger å gripe litt sterkere tak i, sier han.

– Du trenger et åndelig liv som har slitestyrke. Da har jeg veldig stor tro på liturgi. Det er ord du ikke har klekket ut selv, men som er ordnet på en slik måte at du tar inn hele kirkeåret og bredden av kirkens tro, sier han.

Bredde og dybde

– Både Norge og Storbritannia er land preget av sekularisering. Hvordan tenker du kirken bør møte denne?

– Jeg tror sekulariseringen er en uavvendelig prosess. Vi kan ikke snu den med fikse påfunn. Vi står overfor autonome individer og kan ikke tre meninger ned over hodet på folk, sier Holt.

Han mener kirken må innstille seg på at det å leve som kristen er noe mennesker må ville selv.

– Men vi må bli tydeligere på hva vi vil forvente av folk og vise modeller for hvordan du skal leve som kristen, sier han.

For Holts del dreier det seg ikke om å forlange en pietistisk livsstil.

– En kirke som ikke tenker bredde, blir en sekt. Men en kirke som ikke tenker dybde, visker ut seg selv.

Inkarnasjonen

Ved starten av adventstiden og med julen for døren er selve inkarnasjonen noe av det mest grunnleggende å dvele ved for Holt.

– Det er det mest himmelropende mirakel i hele det kristne system at Den allmektige blir menneske i et lite barn. For min del er det helt i sentrum av min kristne tro, sier han.

– Hva gjør det med hvordan du tenker om ditt eget kall?

– Når Gud har tatt bryet med å bli menneske, mener han åpenbart at det er viktig å være menneske. Da kan vi ikke tenke noe mindre enn stort om dette. Det betyr at uansett hvem vi møter, er det i «disse mine minste», som Jesus snakker om, Kristus selv vi møter.

----------

Et intervju med Torbjørn Holt kan høres i den nyeste utgaven av Dagen-podkasten Tore og Tarjei, som du kan lytte til her:

Nordmenn får ny kirke i ThailandSjømannskirken i Pattaya

Prest med 140 reisedager i åretAmbulerende sjømannsprester