Siste farvel med fange 79231
Det offisielle Norge, med Kong Harald og statsminister Erna Solberg i spissen, tok tirsdag farvel med Samuel Leon Steinmann, den siste overlevende fra nazistenes deportasjon av norske jøder i 1942.
En enkel trekiste fires ned i bakken.
Kong Harald, statsminister Erna Solberg, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, stortingets president, ordføreren i Oslo, politikere, samfunnsfolk og norske myndighetspersoner. Alle stod de samlet i yret på Østre gravlund på Helsfyr i Oslo for å ta farvel med den siste av nordmennene som kunne fortelle om at han ble deportert til nazistenes utryddningsleire kun fordi han var jøde.
Annonse
Det var en annen hilsen enn den Samuel Steinmann fikk av norske myndigheter 26. november 1942. Vel var det krig og Norge lå under okkupasjon. Men det var norske politimenn som kom og hentet Steinmann.
De som forsvant
Det lille jødiske gravkapellet var fylt til randen tirsdag ettermiddag. Utenfor var det rigget til overføring av seremonien på innsiden.
Før minnesamværet på Holocaust-senteret på Bygdøy, tok statsminister Erna Solberg seg tid til å snakke med pressen. Hun syntes det var en enkel og flott markering. At Steinmann ble gravlagt på statens bekostning forklarte hun slik.
– Det er en ære til ham og til de han representerer. Ikke minst til alle de som ikke kom tilbake fra Holocaust. Jeg tror ingen er klar over påkjenningen han hadde med å fortelle sin historie, men det var uhyre viktig at han gjorde det - for alle som møtte ham, sa hun.
Oslo-gutt
Steinmann var 19 år gammel da han sammen med broren Harry og 530 andre norske jøder ble stuet om bord i troppetransportskipet Donau i Oslo en grå novemberdag i 1942.
Av de 302 mennene, 188 kvinnene og 42 barna om bord, var det bare fem menn som kom hjem i live. Steinmann var en av dem.
Annonse
Først mange år etter krigen orket Steinmann å snakke om skrekkopplevelsene i Auschwitz, om brorens død, om de mange som ble sendt rett i gasskamrene, om dødsmarsjen han ble tvunget ut på sammen med over 60.000 andre gjenlevende fanger da Den røde armé nærmet seg våren 1945, og om hvordan han på nasjonaldagen 17. mai endelig greide å ta seg til Danmark og senere videre til Norge.
Kort tid etter ble han gjenforent med faren og familiemedlemmer som hadde flyktet til Sverige, og sammen flyttet de tilbake til huset i Solveien på Nordstrand og gjenåpnet familiens butikk på Youngstorget i Oslo.
I 1950 giftet Steinmann seg med den danske jøden Bodil, som døde i 1998. Paret fikk tre barn, og Steinmann fikk også sju barnebarn og seks oldebarn.
Et av barnebarna er den kjente komikeren Cecilie «Cess» Steinmann Neess, som aldri har lagt skjul på sitt jødiske opphav.
– Det var han som lærte meg om respekt og medmenneskelighet, fortalte hun da nyheten om bestefarens død ble kjent.
HL-senteret
Samuel Steinmann var også engasjert i HL-senteret på Bygdøy. Hans fortellerevne og egen historie fikk en ekstra tyngde når han snakket i det som var Quislings residens under krigen.
– Steinmann var en elsket formidler for voksne og unge. Steinmann var ansiktet utad og tidsvitnet som har formidlet historien fra det nazistiske tilintetgjøringsprosjektet, som siktet på å utrydde Europas jøder, sa direktør ved senteret, Guri Hjeltnes i en pressemelding da budskapet om Steinmanns bortgang kom forrige fredag.
Annonse
– Han var en varm venn av HL-senteret og levende opptatt av det vi holdt på med. Når Steinmann kom og snakket med skoleklasser hos oss, oppsto en magisk stemning, sa Hjeltnes.
Møtte Qusling
Han mente at norsk ungdom kunne for lite om krigens redsler.
De siste årene av sitt liv var ikke Steinmann bare det sterkeste tidsvitnet, han var også det siste tidsvitnet som kunne fortelle om den ufattelige skjebnen til jødene som ble deportert med Donau.
– Skolebøkene forteller ikke stort, sa Steinmann i et intervju med NTB.
Selv fortalte han blant annet om unge Marie Sachnowitz som sang så vakkert på dekket av Donau, uvitende om at hun ville bli sendt rett i gasskammeret i Birkenau få dager senere, sammen med 345 andre kvinner, barn og eldre.
– Jeg kom hjem 30. mai 1945 og ble møtt av mine venner. De var i Hjemmefronten, og en av gutta hadde vakt ved Møllergaten 19, fortalte han.
Han fikk tilbud om å hilse på Quisling og sa ja.
Annonse
– Der satt Quisling med hodet i hendene, han så ikke opp. Jeg sa ingenting, han sa ingenting. Men det var en merkelig følelse. Jeg følte ikke hat, jeg følte ikke gjengjeldelse, ingenting. Det var bare det at han satt der og ventet på dødsstraff, og jeg sto utenfor som en fri, levende mann.
Selv mente han det var hell som reddet livet hans.
– Når de skal skyte hver tiende mann, så har du flaks når du er nummer ni.
Sent ute
Det offisielle Norge drøyde med å beklage deportasjonen av jødene i 1942. I 2012 tok statsminister Jens Stoltenberg (Ap) affære og beklaget på Holocaustdagen 27. januar. På 70-årsdagen for Donaus avgang, kom også politiet med en beklagelse for sin rolle under deportasjonen av flere hundre norske jøder under krigen.
– Jeg vil på vegne av det norske politi og de som hadde befatning med deportasjonen av norske jøder til konsentrasjonsleire beklage, sa politidirektør Odd Reidar Humlegård til Dagsavisen.
Kirken reagerte også for sent, erkjente Oslos biskop.
– Først etter at alle jødiske menn over 15 år var arrestert 26. oktober samme år, ble det reagert. Men Kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent, sa Oslo-biskop Ole Christian Mælen Kvarme i sin tale på Akershuskaia i 2012.
Annonse
– Det er veldig godt å høre, men jammen var det på tide, sa Samuel Steinmann.
-------------------------------------------
Se også: Trikken til Auschwitz - TV-dokumentar fra 2012. Samuel Steinmann er den eneste gjenlevende av de norske jødene som 26. november 1942 ble sendt til Auschwitz. Dokumentaren av Elsa Kvamme er en tilbakereise der nåtid blandes med fortid, og hans beretninger med oppdatert historisk forskning. Hva gjorde det mulig å segregere og utvise en ung gutt og en folkegruppe på grunn av etnisk opprinnelse? Og hvordan overlevde Sammy på tross av alt? Se dokumentaren på NRKs nettsider.
