Siste rest av kristendom ut av skolen?

Det norske skolevesenet kan takke kirken og kristendommen for sin tilblivelse og utbredelse. Lenge var kristen trosopplæring ryggraden i skolen, og sørget for at det vi i dag kaller «kristne verdier» fikk bredt feste hos nordmenn flest. Dagens religionsundervisning er for det meste en blek skygge av den opplæringen vi en gang hadde, selv om Grunnloven slår fast at verdigrunnlaget fortsatt skal være «den kristne og humanistiske arven vår.»

Onsdag skrev Dagen om et ekspertutvalg som har sett på hvordan en kan slanke ulike fag, og ­deriblant KRLE.

Der foreslås det å gå bort fra å strukturere faget etter de store religionene og heller­ diskutere de ulike religionene knyttet til ulike kjerne­tema i faget. Det er selvsagt ikke klart akkurat hva dette innebærer, men om en skal rydde i KRLE bør det i hvert fall ikke føre til en ytterligere utydelig­gjøring og relativisering av det Grunnloven slår fast at ­landet vårt skal bygges på.

Tvert imot bør en fra faglig hold ta på alvor den søken som vi i dag merker etter hva dette verdigrunnlaget egentlig er. Det er vanskelig å se for seg at kristendomsfaget introduseres i norsk skole igjen. Kanskje må likevel denne «bastarden» av et fag som KRLE er fris litt fra religionsvitenskapens klamme omfavnelse, og i større grad få bli et fag der elevene primært får bli kjent med kristendommen slik den forstår seg selv – og sekundært de ­andre religionene slik de forstår seg selv. Ikke for at nordmenn av andre religioner skal fremmedgjøres, men for at den kristne og humanistiske arven skal tydeliggjøres.

Ekspertgruppens forslag ligger nå på høring på udir.no, og vi håper de relevante kristne organisasjoner og institusjoner som leverer sine høringssvar, gjør det med frimodighet på vegne av den ­viktige arven vi forvalter. For det er mange tegn på at både kristendommen og den humanismen som er født frem i det kristne Vesten trengs som aldri før.

I dag formidler vi dessuten et nødrop fra ­generalsekretær Karl-Johan Kjøde i Laget:

Denne organisasjonen, som organiserer de mange skolelag rundt omkring i landet vårt, kjenner på stadig trangere livsbetingelser. Skoleledelsen motarbeider­ elever som tar initiativ til å samles til bønn og ­andakt i skoletiden, noe norske elever har gjort i tiår etter tiår. De nektes å bruke klasserommene til denne type aktiviteter.

Ofte bunner det i en vag og utopisk idé om ­skolen som et livssynsnøytralt sted. Som kjent tar vi mennesker med oss vårt livssyn hvor vi enn beveger­ oss, også på skolen. Men en annen bekymring kan også ligge bak: Hva om muslimske elever krever det samme? Den kristne holdningen har vært å gi ­andre livssyn samme vilkår. Og det må være svaret­ om muslimske elever vil samles til muslimsk ­andakt og bønn.

Vi etterlyser et tydeligere språk fra norske ­politikere, og ikke minst utdanningspolitikere, når det kommer til livssyn. Hva betyr det for skolen at Norges verdigrunnlag er kristent og humanistisk? Hva betyr det for skolen? Dette vil skape etterlengt­et trygghet i møte med de mange spørsmålene som dukker opp i et flerkulturelt Norge.