Siste skanse mot Islamsk Stat
Kristne irakere væpner seg nå i krigen mot Islamsk stat (IS). De stoler ikke lenger på at noen andre skal beskytte dem.
– Dette er siste utvei for oss. Vi er kristne og har tradisjonelt ikke brukt våpen, sier Fouad Senhari, den lokale kommandanten for militsen Niniveh Protection Unit.
LES: Han ønsker seg bare til Vesten
Annonse
Over skulderen henger en AK-47 kalashnikov. Automatvåpenet er fra 1982. Ved hovedkvarteret til den væpnede militsen vaier det assyriske flagget, en stjerne på hvit bakgrunn. Soldater har tatt posisjon på en høydetopp like ved. Her skuer de sørover.
15 kilometer herfra har Islamsk stat sine stillinger. Dette er den siste kristne landsbyen før frontlinjen, hvor kurdiske pershmergasoldater er utstasjonert. Men de kristne stoler ikke lenger på at kurderne skal beskytte dem, ikke etter det som skjedde i fjor.
Solen steker. I det fjerne kan man se røyk fra bombenedslag, allierte fly som har bombet Islamsk Stats stillinger og den andre siden av Mosuldammen. Fienden er nær.
– Vi har lært at vi bare kan stole på oss selv, sier Senhari.
Historisk område
Ninivehslettene er assyrernes hjemland. Her ligger Nimrod og Niniveh, ruinene av byer fra det assyriske riket, før folket ble kristnet i århundrene etter Jesu fødsel. Her er fortsatt en variant av arameisk i daglig bruk. Det samme språket som Jesus snakket. De kristne i Irak kaller dette al-watan, hjemlandet.
I oldkirkens vugge har de følt seg trygge, men slik er det ikke lenger. I fjor rammet katastrofen befolkningen i denne delen av Irak. De ble drevet på flukt da Islamsk Stat marsjerte nordover fra Mosul. Nok en gang.
Tidligere hadde kristne måttet flykte fra radikale islamistgrupper som tok over Mosul etter den amerikanske invasjonen i 2003. Nå stod Islamsk stat på døren. I løpet av få dager mistet de kristne sine historiske områder i denne delen av Irak.
Annonse
– Ingen forvarsel
– Vi fikk ikke noe forvarsel. Plutselig bare dro de kurdiske soldatene, og vi ble veldig overrasket.
6. august 2014. Fouad Sinhari var én av de siste igjen i landsbyen Tell Eskuf. Byen ligger bare kilometer fra Mosul, den irakiske regionhovedstaden som Islamsk Stat inntok noen måneder før.
De fleste hadde allerede dratt. De siste dagene hadde de manglet alt, både strøm og vann. En annen by hadde blitt bombet av granater fra Islamsk Stat. Nå var de bare seks personer igjen av en landsbybefolkning som opprinnelig var 4.000, de fleste kaldeiske katolikker.
Klokken var åtte på kvelden. Fouad var en del av en gruppe på et dusin menn som hadde ansvar for vakthold i Tell Eskuf og hadde blitt igjen i landsbyen. En venn av ham ringte. Islamsk stat er i nabobyen, Baqoufa. Nå var fienden en kilometer unna. I områdene Islamsk stat tidligere hadde tatt over hadde alle kristne fått et enkelt valg, enten underordne seg Islamsk stat og betale jizyaskatten, en særegen skatt for kristne, konvertere til islam, eller dø.
De hadde bare seks automatvåpen. En familie var fortsatt igjen i byen, de måtte løpe og hente dem. Da de var på vei for å dra, så Fouad fire firehjulstrekkere med åpne lasteplan fylt opp med krigere fra IS. De hadde store lyskastere, som sveipet området. Om bord i bilene hadde islamistsoldatene rakettkastere og tunge våpen.
Med et nødskrik fikk de den gjenværende familien inn i en bil, skrudde av lyste på bilen og kjørte. Som ved et Guds mirakel så ikke soldatene dem og de unnslapp.
En milits blir til
Annonse
Når Dagen besøker Fouad Senhari i Sharfya har ni måneder gått. De er ikke lenger et dusin, og de har ikke lenger bare seks automatvåpen.
– Vi har 560 menn under vår kommando i Niniveh Protection Units her i området, opplyser Senhari.
Soldatene hans er klare til å settes inn i krigen mot IS.
– For det meste beskytter vi landsbyene og området her, men vi er klare til å krige mot IS. Vi har 3.000 som har sagt seg villige til å kjempe, men vi trenger våpen og trening. I dag får den kristne militsen penger fra assyrere i utlandet og andre som støtter saken. Men det hjelper ikke mye. De har ikke råd til nye våpen, men får hjelp og trening av blant annet av frivillige amerikanske veteraner.
– En amerikaner som trente oss sa han var overrasket over hvor dyktige og disiplinerte soldatene våre var, sier Senhari og smiler.
Soldatene er klare, men venter på klarsignal. Noen kilometer unna har kurdiske soldater inntatt posisjonene, men her stoler ikke landsbybefolkningen lenger på at de vil beskytte dem.
– Vi føler oss ikke lenger trygge på at de kurdiske peshmergasoldatene vil beskytte oss, sier Wael Zaki, en beboer i landsbyen.
Dagliglivet fortsetter
Annonse
I Sharfya går likevel dagliglivet mer eller mindre normalt. Når Dagen er på besøk er det tilfeldigvis en messe til ære for Sankt Georg. Kirkebygget er relativt nytt, de fleste av landsbybeboerne kom hit etter folkemordet på armenere og assyrere i østre Anatolia i 1915. Men inne i kirken følger gudstjenesten gammel assyrisk-ortodoks liturgi.
Kvinner og menn sitter delt på kirkebenkene, menn på den ene siden og kvinner på den andre. Røkelse brenner på rykende kull som en av prestene svinger frem og tilbake, slik at duften og røyken fyller hele kirkerommet. Røyken minner om Salmene 141:2, La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer.
Nattverden deles ut, før kirkegjengerne samles til formiddagsmat i en sal like ved siden av.
Eksodus
Men de fleste av landsbybeboerne er godt voksne, det er få ungdommer å se. Kristne irakere er ikke lenger bare en minoritet, de er i ferd med å forsvinne helt fra regionen. I nabobyen Tell Eskuf der Fouad Senhari er fra, var det på 90-tallet 4.000 innbyggere. Nå anslår han at det er 1.500 igjen som ikke har flyktet. Mange er i Europa, USA, Canada eller Australia.
– Jeg forstår ikke hvorfor kristne ikke bryr seg mer om oss og vår situasjon, sier han fortvilet.
– Hvorfor støtter USA kurderne med våpen og ikke oss? Vi ber det internasjonale samfunnet og særlig EU om at Ninivehslettene får internasjonal beskyttelse og tilstedeværelse av vestlige soldater, sier Senhari.
Han er vel vitende om at dette ikke står øverst på agendaen til amerikanske og europeiske statsledere i dag. Og så lenge Islamsk Stat ikke tvinges ut av den assyriske urkirkens områder, vil mange fortsette å reise ut til trygghet i vestlige land. Andre står klare til å sloss.
Annonse
– Jeg vil ikke forlate landet vårt, da vil jeg heller dø, sier Senhari.
– Historisk feilgrep
Ikke alle er like glade for opprustningen som nå finner sted blant de kristne gruppene. - Jeg mener at dette er et historisk feilgrep. Jesus sa at de som fulgte ham ville bli forfulgt. Å væpne oss er ikke løsningen, sier fader Josef ved klosteret Mar Mattai, sør for hovedstaden Erbil.
Flere grupper
Det er ikke bare én kristen milits i Irak. Flere assyriske partier ruster nå til krig mot Islamsk stat. Rami Hakkari fra partiet Bet-Nahrain. Også hans parti har omtrent 500 under sin kommando.
– Hvis vi ikke væpner oss, hvordan skal vi da forsvare oss. Skal vi la Islamsk stat slakte oss ned?
En annen gruppe som har blitt kjent for å rekruttere utlendinger som vil kjempe mot Islamsk stat er Dwek Nawsha, som er under kommandoen til et mindre assyrisk politisk parti. Noen av militsgruppene samarbeider tett med de kurdiske peshmergasoldatene, mens andre i større grad er uavhengige.
– Selv om vi har forskjellige militsgrupper og det er forskjellige partier så har vi alle samme mål og forhåpentlig vil vi kunne forene oss under en felles platform, sier Hakkari fra Bet-Nahrain.
Annonse
Han frykter ikke en utvikling som i Libanon, der kristne militser tidvis har ligget i krig mot hverandre.
– Assyrerne i Irak har en felles historisk arv. Vi står sammen.
