Sjokkert over at venstresiden nå har overtatt høyresidens jødefiendtlige ordbruk

– Jeg tror ikke alt er sagt om hvor skuffet vi er, hvordan vi føler at grunnen under våre føtter forsvinner, og at vi går rundt i en indre ring og spør oss selv: «Hvem er jeg i alt dette?», sier jødiske Zhira Beck.

Hun var en av paneldeltakerne på Litteraturhuset i Oslo denne uken i et arrangement i regi av den jødiske tenketanken Kos og kaos.

– Det komplekse sentrum

Hjertesukket falt i forbindelse med en diskusjon om antisemittisme og jødenes plass i demokratiske samfunn før og etter 7. oktober.

– Og debatten! Hvordan diskuterer vi? Ønsker vi ikke å befinne oss i det komplekse sentrum? Er det ikke der vi bør være, spør hun videre.

– Og hvorfor kan ikke de som ikke er del av konflikten se begge sider og akseptere at det er traumer på begge sider? De vil ikke ha kompleksitet, men jeg kan elske Israel uten å være et monster. De vil såre fordi de er sinte og berettigede. De kaller oss nazister, den ultimate ondskap.

Økt terrortrussel

Flere ga, hver på sitt vis, uttrykk for at det kunne ha sett lysere ut for den lille jødiske minoriteten i Norge akkurat nå.

Antisemittismen har økt betraktelig her til lands etter 7. oktober i fjor.

PST melder om økt terrortrussel mot jødiske mål kort tid etter terrorhandlinger mot de israelske ambassadene i Sverige og Danmark i begynnelsen av måneden.

Denne uken forlot dessuten den israelske ambassadøren Norge.

– Relasjonen mellom våre land er virkelig i krise, sa Avi Nir-Feldklein til Dagen før han dro. Han ga uttrykk for at Norge har tatt parti mot Israel i krigen på Gaza.

– Standpunkt mot Hamas

Nina Grünfeld, også hun norsk jøde, fortsetter der Zhira Beck slapp:

– Det må være mulig å sørge med alle, sier hun.

– Og jeg tenker at det må gå an å ta et standpunkt mot Hamas.

Filmskaperen forteller at hun fremdeles er sjokkert over at ikke den norske kongen kondolerte Israel etter 7. oktober.

Hun har sett den danske statsminister Mette Frederiksens emosjonelle utbrudd for de danske jødene.

– Jeg trenger virkelig, virkelig at vår statsminister gjør noe lignende, sier Grünfeld.

Stillheten i Norge uroer henne:

– Jeg føler at vi er i en eksistensiell situasjon og det er vanskelig å forklare det til folk rundt meg.

Å leges sammen

Cathrine Thorleifsson, leder av ekstremismekommisjonen erfarer at det er et kulturelt trekk ved nordmenn at de ikke berører traumene som oppstår ved tap og sorg.

I USA, dit hun snart skal reise for å delta på Eradicate hate summit (Utrydd hat-konferansen), er situasjonen en annen, sier hun.

– Der ser man en bredere samfunnstilnærming: Sivilsamfunnet deltar med regjeringen og trossamfunn i et fellesskap som uttrykker at «You hurt alone, but we will heal together».

Hun forklarer:

– Poenget er at dette blir en gjensidig anerkjennelse av lidelse og sorg.

Solidaritet har smuldret opp

Thorleifsson viser til at det også i Norge fantes solidaritetssirkler rundt synagogen i tider etter traumatisk vold.

– Men på en eller annen måte ser det ut til at den slags gjensidig forståelse, tillit og solidaritet har smuldret opp.

Antisemittisme på siden

Flere i panelet etterlyster en antirasisme-bevegelse som omslutter den jødiske minoriteten.

– Det oppleves som om den har mistet oss. Som om antisemittisme er en liten kategori for seg selv, helt på siden, sier Cora Alexa Døving, forsker ved Holocaustsenteret.

Hun tror det vil være til hjelp for kampen mot antisemittisme om den blir en mer synlig del av den universelle antirasismebevegelsen.

Antisemittisme på venstresiden

Møteleder og forfatter, Carline Tromp fra Klassekampen, forteller at hun har lagt merke til, og blitt sjokkert over, at venstresiden nå har overtatt høyresidens ordbruk.

Som eksempel nevner hun begrepet anti-sionisme som erstatning for antisemittisme.

– Kanskje har det vært der hele tiden, men det er blitt mer synlig, sier hun.

Hun spør:

– Hvordan kan mennesker som ikke hater jøder lettere gjenkjenne denne nye typen antisemittisme?

– Jeg tror at hat er nøkkelordet. Det er det som får denne konflikten til å skille seg ut, sier Zhira Beck.

Hun er også tilhenger av å diskutere det hun omtaler som «besettelsen med konflikten».

Grünfeld er enig:

– Jeg har aldri sett en krig bli dekket slik, minutt for minutt. Kanskje er det en god ting, men jeg kveles av det.

– Jøder som senter for ondskap

Vibeke Moe, også hun forsker ved Holocaustsenteret, forteller om en undersøkelse som viser at en tredjedel her til lands sier at de er blitt mer kritiske til jøder på grunn av Israels politikk overfor palestinerne.

– På ett tidspunkt utvikler kritikken seg og blir til noe som ligner veldig på den antisemittiske tradisjonen som beskriver jøder som senter for ondskap i verden.

Hun sier at det også er gråsoner, som at man hele tiden hører palestinernes side.

– En sterk kritikk av Israel, uten sammenheng med antisemittisme, kan også få som utilsiktet konsekvens at den jødiske minoriteten blir skremt og ikke tar på seg davidstjernen.

– Stillhet er farlig

Lederen i ekstremismekommisjonen var tydelig da hun fikk ordet:

– Det er ikke farlig med debatt. Det er stillheten som er farlig, avsluttet Cathrine Thorleifsson.