– Skal det være grunn til å bli på gudstjenesten, må du først føle deg velkommen inn

– Hva kan kirken tilby barn og unge, spør programleder Åste Dokka på årets heldigitale trosopplæringskonferanse.

Den har «Mer enn ord» som tema og 1700 fra Norge og sjømannskirkene som påmeldte.

– Noen å smile til

Hovedgjest og psykolog, Hedvig Montgomery, nøler ikke når hun skal svare på det store spørsmålet:

– Det er rart at svaret er så nedpå og lite, fordi det vi vet om mennesker - som er helt allmenngyldig, uavhengig av alder, hvor du kommer fra, eller familie - er at vi er konstruert for å være i kontakt og i dialog (...) Vi ser det igjen og igjen, hvor dårlig vi mennesker fungerer når vi ikke har noen å smile til, når vi ikke har noen å være med.

Se det for deg: Du er 13 år og skal på ungdomsklubb i kirken for aller første gang. Hva er viktig i det du kommer inn døren?

Den kjente psykologen tror et sted å høre til og et sted å ha denne dialogen er avgjørende. Og å være del av noe større, ikke minst for dem som kommer til sin første konfirmasjonsundervisning.

– Det er så utrolig langt nede på listen over det vi tenker at vi skal gi noen, men det vakreste vi kan gi et barn, er opplevelsen av at «jeg vil deg vel».

Unik

Montgomery mener kirken er i en unik situasjon for mange familier på grunn av det stressede livet og de mange arenaer for prestasjon.

– Barn opplever jo ofte at mye av det de gjør av aktiviteter og skolearbeid handler om å «step up», komme opp til et visst nivå.

Psykologen tror at det enkle faktum at kirken er et sted «hvor en er til en går igjen», uten at en skal være flink eller levere på noe plan, er viktig.

Når Dokka spør om hva hun tenker om de andre tingene som kirken tilbyr, presiserer Montgomery budskapet sitt:

– Uten det menneskelige fellesskap så har du ingenting av det andre. For at det skal være en grunn til å bli i den gudstjenesten, må du først føle deg velkommen inn. Skal det være en grunn til å bli på den ungdomsklubben, må du føle at noen blir glad for at du kommer, sier hun.

Mange kommer ikke til delen som handler om det som faktisk skjer i kirken. Det skyldes at det første møtet er avgjørende for om de blir eller går, sier hun.

– Det rare er at det er ofte starten vi snubler i. Ikke det som kommer etterpå.

Tilknytningens tre tråder

Psykologen peker på at tilknytning har tre tråder i seg, et bånd hun selv ofte arbeider med i terapirommet:

1. En opplevelse av at det er et sted en kan komme til når det er vanskelig, for å få trøst.

2. At det er et fellesskap «for sånne som meg».

– Finnes det et tegnebord? Finnes det saft? spør psykologen, som sier at dette er små ting som viser nettopp det. Hun legger til at fysisk tilgjengelighet for barnevogner og rullestoler gir svar på det samme.

3. At mine følelser kan forstås og rommes i denne relasjonen.

Våget ikke gå inn

Montgomery sier at kirken på sitt beste leverer på tilgivelse, mens man ellers i samfunnet ofte møter nådeløshet.

I intervjuet med Dokka sa hun at mange har kjent kirken fra vrangsiden. Selv våget ikke hun å gå inn i kirken som nyskilt, og med følelsen av å ha feilet, på grunn av alle de andre som satt der.

– For min del, lå det nok mer i meg enn i kirken, sier hun.

Leter etter enkle svar

Psykologen var også innom begrepet forsoning i samtalen på trosopplæringskonferansen. Hun sa at vi lever i et samfunn som leter etter de enkle svarene.

I blant får hun spørsmål om hvordan voksne barn og deres foreldre kan forsones når barndommen har vært vanskelig og det ikke har vært noe godt bånd mellom dem. Hun sier at psykologer da gjerne anbefaler at en må skrive ned det en vil si og være ærlig, så skal alt løse seg.

– Etter 20 år som terapeut, har jeg aldri sett det. Det handler om så mye mer enn at jeg sier «sånn hadde jeg det» og du sier «nå forstår jeg alt». Det er det som skjer etterpå som er viktig.

Montgomery sier at det er sannsynlig at når den ene legger frem sin bakgrunn vil den andre si at vedkommende gjorde så godt han eller hun kunne.

– Og hvor står jeg da? Jeg står lenger bak enn før.

– Langsom prosess

Hun poengterer at forsoning handler om å nærme seg og akseptere hverandre, å våge å vise og våge å se.

– Forsoning er en langsom prosess hvor det ikke finnes en forløsende samtale. Men tabloidavisene og psykologene vil ha «den ene samtalen».

I barneoppdragelsen er trikset at det ikke finnes noen triks, sier hun, og slår et slag for «show, don't tell».

Hun illustrerer med et eksempel på en fireåring som ikke vil ut døra.

– Det er ikke at foreldrene sier de rette tingene, men det at de viser at «vi skulle ønske vi ikke hadde så dårlig tid».