Skriket stilnet aldri
Knapt noen våger å protestere mot abortloven. Knapt noen våger å problematisere en tenkning og en praksis som gjør mennesket til dommer over liv og død.
Per Kørner er død, 82 år gammel. Kørners liv ble sterkt preget av kampen mot den devalueringen av menneskeverdet som abortloven representerer. Etter misjonærtjeneste i Sør-Afrika var han sokneprest i Strandebarm fra 1981-1991. I 1984 brøt han med staten, i solidaritet med prestekollega Børre Knudsen. Han fortsatte sin prestegjerning frem til han ble avsatt ved dom i 1991.
Siden da har han vært aktivt med i Den norske kirke i eksil, også kjent som Strandebarm prosti. Prostiet fikk sitt navn nettopp etter Kørners tjenestested. Han fungerte som prost frem til han selv ordinerte Børre Knudsen til biskop i Kautokeino kirke 6. april 1997.
Annonse
I 2016 ble det kjent at Kørner trakk seg fra sine verv på grunn av kreftbehandling. Torsdag døde Kørner. Med det har kampen for et kristent menneskesyn mistet en av sine sterkeste stemmer.
For det offisielle lederskapet i Den norske kirke forble «abortprestene» en hodepine. Mange av biskopene kunne nok ha sympati med deres anliggende, men de hadde liten forståelse for prestenes aksjonsformer. Tidligere Bjørgvin-biskop Per Lønning sa en gang at det å snakke til Per Kørner var like vanskelig som å snakke til Ulriken, det mest kjente av Bergens syv fjell.
For Per Kørner avtok aldri alvoret i kampen for det ufødte liv. I intervju med Dagen i 1987 sa han følgende om det han kalte det tause skriket fra barnet i mors liv: «Jeg hører barnet som skriker, jeg ser disse små som er skapt i Guds bilde. Ubeskyttet roper de: «Kan noen stanse denne uretten?» Den må ha et hjerte av sten som ikke hører dette ropet.»
Mer enn 30 år senere må vi med sorg erkjenne at vi fortsatt er både forblindet og forherdet. For der Kørner valgte å opprettholde kampen, har de fleste andre kirkelige ledere valgt å avfinne seg med situasjonen.
Knapt noen våger å protestere mot abortloven. Knapt noen våger å problematisere en tenkning og en praksis som gjør mennesket til dommer over liv og død.
Under 950-årsjubileet for Bjørgvin bispedømme i sommer påpekte nåværende biskop Halvor Nordhaug hvilket brudd kristendommens inntog i Norge utgjorde når det gjaldt synet på barn. Enkelt og tydelig fastslo han at «kristne mennesker tar ikke livet av barna sine.» Jesus Kristus snakket varmt om barnas plass i Guds rike, og tilbød alle mennesker barnekår hos Gud.
Derfor er et angrep på barna å betrakte som et angrep på oss alle. Og abortloven representerer et grunnleggende brudd på selve menneskeverdet. For saken handler i første rekke ikke om hvorvidt kvinnen skal ha rett til å bestemme over sin egen kropp. Det skal hun selvsagt. Men verken menn eller kvinner har noen tilsvarende rett til å bestemme over en annens kropp, nemlig fosterets kropp.
Det er umulig å forene et kristent menneskesyn med den norske abortlovgivningen. Det tjener derfor Per Kørner til stor ære at han aldri ga opp. Derfor er det vi andre som i dag bør tenke over hvordan vi selv har bidratt i kampen for livet.
