Lengter etter kontakt med sønnene

Dette er del tre av fire i en artikkelserie om Sannhetens Ord Bibelsenter. Les del énher, les del toher og del fireher.

Kildene Frida, Hanna og Fredrik har fått fiktive navn: Frida kom inn i menigheten som 16-åring da hun flyttet til faren i Slemmestad, Viken. Hun er anonym fordi hun ikke vil bli assosiert med Sannhetens Ord Bibelsenter. Hanna var medlem i 20 år og er anonym fordi hun ikke ønsker å gå offentlig ut mot forsamlingen. Fredrik har to sønner i menigheten som han knapt har hatt kontakt med på 28 år. Han er redd for at eksponering kan ødelegge for fremtidig kontakt med guttene som han lengter etter å bli gjenforent med. De tre, som møttes hos Hanna for å dele erfaringer, forteller historier om kontroll, krav om underkastelse og isolasjon i en menighet som rystes av uro.

Lederskapet og den tidligere bønne- og omsorgslederen har fått tilsendt anklagene mot seg, men har valgt ikke å svare.

Tilsvaret fra pressekontaktene står nederst i saken.

«Spesielt sekterisk miljø»

18. juni 2003, tre måneder før bombeangrepet, var det kommet flere klager til det daværende Barne- og familiedepartementet på «et spesielt sekterisk miljø i Buskerud».

Departementet fant beskrivelsene av miljøet urovekkende med tanke på barn og unges oppvekst, og ba Fylkesmannen i Buskerud, det som i dag er Statsforvalteren i Oslo og Viken, om en utfyllende orientering.

Daværende barnevernleder og barnevernkurator omtalte en rekke eksempler på hvordan menigheten satte begrensninger for barns liv. De skrev blant annet at barna ikke får «ta del i aktiviteter og leker som opptar andre barn» og at de «er forhindret i å ha kontakt med familiemedlemmer som ikke er godkjente av menigheten».

De konkluderte med at de delte departementets bekymring for oppvekstmiljøet til barn og unge i menigheten.

Snakker ut om lukket menighet

Dro på kino

Det viste seg imidlertid at det ikke var kommet konkrete meldinger om bekymringsfulle forhold rundt barn i familier som var medlemmer i Sannhetens Ord Bibelsenter på den tiden.

Verken ledende helsesøster eller PP-tjenesten hadde noe å melde, og «konkrete problemstillinger rundt oppvekstmiljøet i sekten» hadde heller ikke blitt diskutert i det tverretatlige samarbeidet.

Fylkesmannen avsluttet derfor sitt brev med at de ikke fant grunn til å foreta seg noe videre i saken.

Frida forteller at noe av det første hun gjorde da hun brøt med menigheten i 2011 var å gå på kino sammen med han som da var blitt kjæresten hennes, en gutt som hadde vokst opp i Sannhetens Ord Bibelsenter. Hun sier at det i menigheten ikke ble oppmuntret til å delta i lagsport, og at å gå på kino heller ikke var lov.

– Vi så filmen «Oslo 31. august». Jeg tror det var på kinoen i Sandvika, forteller Frida.

Brev fra pastorene

Menighetens fire pastorer sendte selv et brev til Barne- og familiedepartementet i desember 2003 hvor de fortalte om en svært krevende høst med bombeeksplosjon og en mediestorm helt opp på riksplan. De reagerte på de grove beskyldningene mot Sannhetens Ord Bibelsenter.

I brevet fortalte pastorene om en gruppe som startet sin virksomhet rundt 1996, to år etter etableringen av menigheten.

«All negativ og mistenkelig informasjon om menigheten som har florert i media de siste månedene kan spores tilbake til denne gruppen», skrev pastorene, og la til: «Vi er vel kjent med gruppens mangeårige studie for å kunne dokumentere at vi er en sekt og ikke en menighet».

«Situasjoner fra privatlivet»

Gruppen som pastorene refererte til har holdt frem med å møtes og be for familiemedlemmer og venner i Sannhetens Ord Bibelsenter, dog med ujevne mellomrom de siste årene.

I fjor sommer sendte gruppen et brev, som Dagen har fått kopi av, til medlemmene i menigheten. Der ga de uttrykk for at det var gått altfor mange år uten kontakt med familiene.

«Vi ønsker over alt på denne jord bare forsoning. Har vi utøvd urett, så gi oss mulighet til å rette opp».

De skrev under med «kjærlig hilsen fra alle oss som savner og lengter etter kontakt med sine».

Ville ikke bekjenne negative tanker - brøt med Sannhetens Ord

«Er vi blinde?»

Brevet ble ikke godt mottatt. En mann i menigheten skrev:

«Jeg har prøvd å legge dette bort, men opplever at jeg ikke får fred. Noe må være riv ruskende galt. Hva er det som gjør at dere tror at dere kan oppnå noe med å opptre slik? For det første umyndiggjør dere oss medlemmer med å fremstille oss som naive og hjernevasket. Er vi blinde? Ser vi ikke hva som foregår? Å sende ut et slikt skriv til medlemmer i menigheten opplever jeg som direkte ufint og frekt.»

Mannen ga videre uttrykk for at han ikke trodde at noen av medlemmene i menigheten «som ikke tilhørte de berørte familiene» ønsket å ha noe med «disse interne familieproblemene» å gjøre. «Det er ikke vårt bord, og heller ikke en menighetssak», skrev han.

Lederskapet svarer

15. juni 2020 kom også et svar fra lederskapet i Sannhetens Ord Bibelsenter. Heller ikke de var imøtekommende.

«Når det gjelder innholdet i brevet, har vi i boken “Det kom som en bombe”, så langt vi kan, besvart det dere tar opp», skrev de, og la til:

«Boken er også skrevet som vårt endelige svar på slike uriktige påstander som fremsettes i deres brev: «Hva er det som gjør at SOB så kraftig motsetter seg forening og forsoning?».

Lederskapet svarte imidlertid på ett av de omtalte punktene i «forsoningsbrevet»:

«Dere skriver i deres brev: “Har vi utøvd urett så gi oss mulighet til å rette opp”. Uretten dere har gjort over så mange år er det ingen andre enn dere selv som kan erkjenne og rette opp. Dette har jo også gjentatte ganger blitt brettet ut i media og kan ikke dementeres av andre enn dere selv».

Pakker kom i retur

Fredrik er opprørt over detaljene han får høre om Sannhetens Ord Bibelsenter.

De første årene etter han fikk beskjed om at barna ikke ønsket å komme til ham, sendte han jule- og bursdagsgaver til guttene. De ble ikke hentet på posten og han fikk dem i retur.

– Til slutt måtte jeg gå over til bare å skrive brev, forteller pensjonisten.

Det fortsatte han med i år etter år, og gjør det fremdeles. Hver jul, nyttår og bursdag, og når det har skjedd noe spesielt i familien som han vil oppdatere guttene om, sender han noen linjer. Det har aldri kommet svar.

Flytur

Tobarnsfaren husker en opplevelse som var spesielt vond. Han satt på flyet hjem fra en ferietur til Praha. Et stykke unna fikk han øye på en ung mann som så intenst på ham.

Fredrik spurte seg om det var hjertets lengsel som spilte ham et puss, eller om det virkelig kunne være yngstesønnen han hadde fremfor seg.

– Jeg visste ikke hvordan guttene så ut, og ville ikke greie å kjenne dem igjen, forklarer han.

Sendte sms

Fredrik fikk seg ikke til å gå bort og spørre, men sendte en melding til sønnen da han var kommet hjem.

– Jeg skrev at jeg beklaget at jeg ikke hadde tatt kontakt dersom det var han som hadde vært på flyet.

Svaret kom kontant:

– Han ville ikke ha sms-kontakt med meg, og jeg fikk ikke svar på om det var ham jeg hadde sett.

I vinter begynte Fredrik å sette seg inn i hva Sannhetens Ord Bibelsenter står for.

– Jeg ville gjøre litt research, for nå går det mot de siste årene med meg, sier den gråhårede mannen.

– Måtte lytte til Den hellige ånd

Frida har brukt lang tid på å forstå det hun opplevde i Sannhetens Ord Bibelsenter.

Hun husker at da hun stilte lederskapet spørsmål, fikk hun beskjed om at hun var for opptatt av tanken, at hun var for intellektuell.

– Jeg kommer fra en familie hvor det oppmuntres til å ta høyere utdanning. De sa at jeg var lik dem og måtte begynne å lytte til Den hellige ånd.

Vilkårlighet

Men praksisen var lite konsekvent, erfarte hun. Det som var rett den ene dagen, var ikke det dagen derpå.

– Det var ikke: «Du må aldri ha noe med din mor å gjøre». Det var en vilkårlighet i det. En dag kunne jeg være med moren min, neste gang ikke. Lærdommen jeg fikk ut av dette, var at jeg alltid måtte spørre Astrid om råd, sier hun.

Etter hvert snakket Frida med Bentsen nesten hver dag, sier hun; om hvem hun skulle reise på ferie med, hva hun skulle studere, om det var rett å være med på en sosial tilstelning eller hvor hun skulle operere kneet.

– Ikke et valg

Frida forteller at bønne- og omsorgslederen aktivt forsøkte å splitte henne og moren.

– Astrid sa at hos oss var familie nesten blitt religion og det måtte jeg frigjøre meg fra. Min måte å være overgitt på betydde at jeg måtte stå imot moren min.

I praksis innebar det at da moren til Frida skulle gifte seg, skulle ikke datteren gå i bryllupet hennes. Moren ble både sint og lei seg da hun fikk beskjeden, forteller hun.

– Jeg opplevde at det ikke var et valg. Å være del av den menigheten, og gå imot et råd, var ensbetydende med å bli frosset ut og ikke lenger høre til.

Ordnet time for operasjon

Bønne- og omsorgslederen grep inn slik at hun skulle ha en legitim grunn til ikke å gå. Frida hadde brukket nesen i en idrettsskade noen år tidligere.

Det var ingen hastesak, men Astrid Bentsen ordnet med time for operasjon rett før bryllupet, forteller hun.

– Det var helt bevisst for at det skulle være lettere for meg å si imot moren min.

Reiste uten å ta farvel

– De skulle slippe taket

Da broren til stefaren hennes og familien omkom, skulle hun ikke gå i begravelsen.

– Jeg skulle ikke delta på viktige dager i familiens liv. Jeg skulle komme iblant, men ikke fordi de krevde det. De skulle slippe taket, og deretter skulle jeg bare ringe impulsivt og spørre: «Er dere hjemme nå? Jeg kan komme innom». Det skulle være på mine, eller rettere sagt på Astrids, premisser.

Da Frida gråt fordi hun ikke ønsket å adlyde, sa Bentsen: «Vil du følge Gud, eller vil du ikke?», forteller hun.

Frida presiserer at ikke alle i Sannhetens Ord Bibelsenter visste om det som skjedde mellom henne og Astrid Bentsen.

– Det er sikkert mange som har hatt det som meg i menigheten.

Ny mor

Familien til Fredrik feiret jul med Astrid Bentsen, Bentsens sønn, hans kone og deres barn, husker Hanna og Frida. De opplevde dem som nære.

Fredrik nikker.

– Da moren til min ekskone døde, forstod jeg det slik at Astrid Bentsen skulle bli hennes nye mor. Jeg fant en lapp i huset om det, sier han.

Frida sier at hun ikke fikk gå på date med gutter som Astrid Bentsen ikke hadde godkjent.

– Hun sa at hun følte at hun var som en mor for meg og var opptatt av at ikke «hvem som helst» skulle få meg.

Bare en venn

I menigheten var det en «god og lydig» gutt som Frida omtaler som Astrid Bentsens «øyensten».

– Hun ville at jeg skulle ha ham.

For henne var det uaktuelt. Gutten var bare en venn.

Da en av jentene i menigheten ble interessert i yngstesønnen til Fredrik, engasjerte Bentsen seg i saken:

– Hun sa at hun skulle sørge for at de ikke ble sammen, forteller Frida.

«Gulrot»

Frida likte en jevnaldrende gutt i menigheten. Snart la Bentsen seg opp i relasjonen, forteller hun.

– Hun sa aldri at vi ikke skulle være sammen, bare at det ikke var riktig akkurat nå. Hun sa at han var så veldig «i verden» og måtte bli mer overgitt til Gud først. Hun sa at jeg ikke måtte «være gulrot for at han skulle bli i menigheten».

Etter hvert endret budskapet seg.

– Hun sa: «Han er ikke glad i deg. Han er bare seksuelt interessert i deg», forteller 33-åringen. Ungdommene snakket med hverandre om det som veilederne deres sa til dem.

– Ringte samtidig

Ved en anledning ringte Bentsen til Frida mens pastor Per Kristian Graff, som hadde «ansvar» for gutten, ringte ham på nøyaktig samme tidspunkt, forteller hun.

– Vi spurte hverandre hvorfor de ringte oss samtidig, og forstod at det var for å teste om vi var sammen.

Frida begynte å føle seg fysisk og psykisk fanget.

Hun sier at hun aldri hadde sett for seg at noen skulle blande seg inn i kjærlighetslivet hennes og arrangere ekteskap for henne.

– Disse tingene ble en utløsende faktor for at jeg senere forlot menigheten.

Tilsvar

Tidligere generalsekretær i Baptistsamfunnet, Terje Aadne og baptistpastor, Bjørn Olav Hansen, skriver følgende i et tilsvar:

«Vi, Terje Aadne og Bjørn Olav Hansen har fått i oppdrag å lede prosessen i Sannhetens Ord Bibelsenter med et selvstendig mandat, uavhengig av lederskapet og skriftliggjort og opplest for menigheten på menighetsmøte. Det er riktig at Bjørn Olav Hansen, beskrevet som forkynneren, kjenner menigheten fra før, mens Terje Aadne ikke har noen tidligere relasjon til menigheten. Sammen har vi sagt ja til å lede denne prosessen, en prosess som startet i mai i år og som fortsetter videre etter sommeren. Vi er samtidig gitt oppdraget som pressekontakter for menigheten, og har anbefalt varsomhet i medieomtale i forhold til en sårbar prosess, særlig i forhold til barn og unge og familier. Derfor uttaler vi oss nå ikke om den interne prosessen».

Har du kommentarer, tips eller spørsmål?

Ta kontakt med journalist Birgit Opheim på e-post: birgit@dagen.no.

Signal (kryptert): 924 35 981