Slåss for irakiske kvinners trygghet

Det har aldri vært lett å være kvinne i Irak. Men de siste årene, etter Saddams fall, borgerkrig og IS-terror, er det blitt virkelig ille. Liza Hido, den kristne lederen for Bagdad Women Association, slår oppgitt ut med armene.

– Er du enslig kvinne, så lider du. Er du gift, så lider du, og er du skilt så lider du i hvert fall.

I neste øyeblikk ler hun sin karakteristiske, smittende latter.

Selv om Baghdad Women Association jobber med mange tunge saker, er stemningen på kontoret lett. Smilene sitter løst. Klemmene likeså. Jeg har nettopp kommet inn døren, men føler allerede at jeg er på besøk hos gamle kjente. Og de kan trenge alt de har av ram humor og søsterlig solidarlitet, for virkeligheten de må forholde seg til, er tøff. De slåss mot barneekteskap og menneskehandel, mot familievold og analfabetisme.

Like fullt elsker Liza Hido jobben sin. Hun opplever at den er dypt meningsfull.

– Organisasjonen er som en datter som vokser foran øynene mine. Jeg er stolt av kollegaene mine og stolt av det vi skaper sammen, sier hun.

Drømmen som brast

Elleve kvinner startet Baghdad Women Association (BWA) i 2004. De kom fra ulik bakgrunn, men alle var godt utdannet og så lyst på Iraks fremtid. Diktatoren var borte. Demokratiet skulle bygges. Og når det nye Irak vokste frem, ville disse elleve være med og gjøre sitt for landet og kvinnene som bodde her.

– Vi var overbevist om at Irak ganske snart ville bli et demokrati. Vi drømte om et land der vi alle levde sammen i trygghet og fred, sier Liza Hido.

– Men mye ble annerledes enn vi trodde, slår hun fast.

Da befolkningen ble kastet ut i kaos og borgerkrig, fikk det konsekvenser for organisasjonen, og etter hvert også for henne selv. At BWA nå har kontor i Erbil i Kurdistan, skyldes at det ikke er trygt for organisasjonens profilerte leder å bo i Bagdad lenger. Hun har flyttet til Kurdistan for godt.

Født aktivist

Det var neppe noen tilfeldighet at akkurat Liza Hido skulle bli leder av en kvinneorganisasjon. Hun var den eldste i en søskenflokk på seks og vokste opp i en bygård i Bagdad som myldret av folk og surret av politiske diskusjoner.

Fra Liza var liten hørte hun snakk om kvinners rettigheter. Familien innprentet henne at hun måtte ta utdanning. Helst burde hun bli ingeniør eller lege. At kvinner kunne være ledere, tok hun som en selvfølge.

– Jeg ble ikke plutselig kvinneaktivist. Jeg var det helt fra begynnelsen, sier hun.

I 25 år jobbet Liza som ledende dataingeniør i finansdepartementet, men etter Saddams fall fikk hun et verv som førte livet inn på et nytt spor. Hun ble utnevnt til leder av komiteen for kvinner og barn i distriktet Hay Al Mashtal i Bagdad. Før hadde hun jobbet for kristne assyriske kvinners rettigheter gjennom kirken sin. Nå skulle hun arbeide for alle kvinnene i bydelen, assyriske så vel som arabiske og kurdiske.

Enkelte fra det assyriske miljøet kritiserte henne for dette, men Liza var overbevist om at hun gjorde rett. Å arbeide for alle kvinners rettigheter, ville også løfte de assyriske kvinnene, mente hun. Det var kvinner fra ulike bydelskomiteer som startet Baghdad Women Association i juni 2004. De trengte en egen organisasjon for å bli enda mer slagkraftige.

Enker og farløse

Hva var det som ble så vanskelig for de irakiske kvinnene? Den amerikansk-ledede invasjonen i 2003 fjernet en diktator, men skapte samtidig en hær av irakiske enker og farløse unge jenter. Når ektemenn, fedre og andre mannlige slektninger ble drept eller bortført – eller kanskje flyktet til utlandet, satt døtre og koner igjen uten forsørgere og beskyttere.

Mange kvinner ble alene om å skaffe mat på bordet og oppdra barn i ekstremt vanskelige omgivelser. Samtidig banet religiøs radikalisering vei for konservative grupper som presset kvinnene ut av det offentlige rom og tilbake til grytene på kjøkkenet.

Uten beskyttelse ble kvinnene sårbare for vold og overgrep. Utover 2000-tallet så man at forekomsten økte av barneekteskap og tvangsekteskap, polygami og såkalte muta-ekteskap (midlertidige, muslimske ekteskap).

Forebygge vold

De kunne knapt gitt seg i kast med en tyngre materie, de første elleve i Baghdad Women Association. Likevel gjøv de løs for å lære opp kvinner til å være aktive i politikk og arbeidsliv. Samtidig drev de lobbyvirksomhet for å påvirke lovgivningen i det nye Irak.

I 2006 kom det første store tilbakeslaget. Ukjente gjerningsmenn brøt seg inn på kontoret om natten og stjal dokumenter, datamaskiner og utstyr. Innbruddet var et av mange tegn på at Irak ikke utviklet seg slik de håpet da de startet organisasjonen.

Utviklingen tvang BWA til å endre fokus på arbeidet. De ville fortsatt hjelpe kvinner til å forsørge seg og bli politisk aktive, men fra 2009 satset de enda sterkere på å forebygge og hindre vold mot kvinner. Ett av tiltakene var å starte det første lytte- og rådgivningssenteret, i samarbeid med Kirkens Nødhjelp og FNs befolkningsfond (UNFPA). Hit kunne kvinner komme for å snakke om problemene sine, få medisinsk og juridisk bistand og hjelp til å anmelde overgrep. De ble også tilbudt kurs om kvinners rettigheter og forebygging av vold.

– Kvinner er viktige for å endre Irak, men for å gjøre det må de være trygge, sier Liza Hido, som har som livskall å oppmuntre kvinner til å ta ledelse i dette svært mannsdominerte samfunnet. Og som gjennom verv i regjeringsoppnevnte utvalg, stadig minner myndighetene om at de må ta kvinner med på råd i arbeidet for fred, forsoning og kamp mot radikalisering.

Dyp sorg

Da IS erobret Mosul og store landområder i Nord-Irak i 2014, representerte det enda en forverring for irakiske kvinner – og for Liza Hido ble det starten på nok en kursendring. Hun som i ti år hadde jobbet for alle irakiske kvinner med Bagdad som base, opprettet kontor i Erbil for å være nærmere sine egne; kvinnene fra det assyriske folket.

Fordrivingen av kristne fra Mosul og landsbyene på Ninivesletten gikk hardt inn på henne. Hun følte seg knust ved synet av kristne flyktninger som bodde på gatene, i parker, kirker og telt. Dette var hennes folk. For kort tid siden hadde de levd gode liv, akkurat som hun selv. Nå befant de seg i dyp nød, jaget vekk fra hjemmene sine og ribbet for alt de eide.

– I en måned klarte jeg nesten ikke å snakke med noen. Jeg bare gråt.

– For oss kristne var dette en dyp sorg. Etter nesten to tusen års kristent nærvær, lød ikke kirkeklokkene lenger i Mosul. Jeg vil aldri glemme hva som skjedde med folket mitt.

Liza forteller at hun ikke klarte å se på at utenlandske hjelpearbeidere kom for å støtte de fordrevne, mens hun selv drev med andre ting.

– Fra dypet av hjertet mitt ønsket jeg å rekke ut en hånd og hjelpe folket mitt.

– Disse kvinnene er ikke voldtatt av IS, slik mange yazedi-kvinner er. Men IS har tatt eiendelene og pengene deres og bedt dem konvertere eller betale beskyttelsesskatt. De lider fordi de er blitt fattige og fordi de ikke lenger får dekket sine helt grunnleggende behov, sier Liza.

Tre år senere er situasjonen atskillig bedre enn den første kaotiske flukt-sommeren. Noen leier hus, andre er plassert i leiligheter betalt av kirkene.

– Men fremdeles lider kvinnene. Ikke minst på grunn av trangboddhet. Kvinnene har ikke privatliv. Noen bor tre-fire familier i ett hus, sier Liza. Men de sørger også over å ha mistet livet slik de kjente det: det tette fellesskapet i landsbyene i arbeid og fest og, det rike åndelige livet i kirkene med markeringer av alle kirkeårets begivenheter. Alt slikt er blitt vanskeligere nå. Mest krevende er det for dem som fremdeles bor i flyktningleirer.

– Kontainervognene er som et fengsel, sier Liza Hido.

Artikkelen er laget med støtte 
fra Fritt Ord.