Slik blir kristne et pressmiddel for Tyrkia

Det er likevel ikke bare president Recep Tayyip Erdogan som er en trussel mot trosfriheten, påpekes det i rapporten. Fordi diskrimineringen er innebygd i lovverket og de statlige strukturene i Tyrkia, vil kristne bli stemoderlig behandlet uansett hvem som sitter ved makten.

«Turkey: Challenges Facing Christians 2016-2020» heter rapporten som er laget av International Christian Concern (ICC) og Middle East Concern (MEC). Dette er to organisasjoner med lang erfaring fra arbeid med trosfrihet.

Gjennom en rekke eksempler viser de hvordan kristne ikke bare blir systematisk diskriminert, men også kynisk brukt som et politisk pressmiddel.

Et av eksemplene er striden rundt det teologiske seminaret på øya Halki. Denne utdanningsinstitusjonen ble grunnlagt av et gresk-ortodoks kloster i 1844 og ble senere hovedseminar for det økumeniske patriarkatet av Konstantinopel. I 1971 ble det stengt av myndighetene, da en lov ble innført som forbød private skoler å tilby høyere utdanning. Siden da har det vært umulig for patriarkatet å utdanne sine egne prester i Tyrkia.

Saken har vakt stor internasjonal oppmerksomhet. En rekke statsledere har krevd at seminaret må gjenåpnes. Tyrkia nekter imidlertid å etterkomme kravene, med mindre Hellas gir etter for tyrkiske krav om gjenytelser. Blant annet krevde Erdogan i 2019 at det skulle åpnes en moské i Tessaloniki og året etter at det skulle bygges minareter ved en moské i Athen.

Erdogans krav overfor Hellas er i seg selv akseptable, men ved å koble dem til kristnes rettigheter i Tyrkia, svekker han trosfriheten for egne borgere, heter det i rapporten.

Også i Andrew Brunson-saken ble det forhandlet for å oppnå fordeler for Tyrkia. I dette tilfellet utnyttet Tyrkia den evangeliske pastoren for å få innrømmelser fra USA.

Som Dagens lesere kanskje husker, hadde amerikanske Andrew Brunson vært pastor i en liten menighet i Izmir i over 20 år, da han og kona søkte om å få fornyet oppholdstillatelsen i oktober 2016. Det de trodde var en formalitet, endte med at de ble arrestert. Mens kona ble løslatt etter 13 dager, krevde aktor at Andrew Brunson skulle dømmes til tre ganger livstid for spionasje og samarbeid med det kurdiske partiet PKK.

Brunson ble sittende i fengsel i to år. Etter at han ble løslatt, kommenterte president Donald Trump og senator Lindsay Graham at pastoren var et offer for gisseldiplomati.

For protestantiske kristne i Tyrkia ble Brunson-saken et vendepunkt. De opplever nå å bli møtt med enda større mistenksomhet enn før, og et økende antall utenlandske kristne som har bodd i Tyrkia, er blitt utvist fra landet. Skepsisen mot kristne utlendinger har blant annet gått ut over norske Stefanusalliansen. I høst ble en av organisasjonens medarbeidere stoppet på en tyrkisk flyplass, erklært uønsket og sendt tilbake til Oslo.

Minst 64 utenlandske kristne er svartelistet i 2019 og 2020, ifølge Stefanusalliansen. Seks av dem er gift med tyrkiske borgere. Fordi tyrkiske kirker ikke får lov å utdanne sine egne prester og pastorer, er de avhengige av hjelp fra utlandet. Innstrammingen overfor utenlandske kristne rammer derfor tyrkiske menigheter svært hardt.

ICC og MEC er langt fra de eneste som uttrykker bekymring for manglende respekt for menneskerettighetene i Tyrkia. I sin siste årsrapport sa en av verdens største menneskerettighetsorganisasjoner, Human Rights Watch, at Tyrkia har en menneskerettighetskrise. De konkluderer med at det har skjedd en dramatisk forverring av rettssikkerheten og respekten for demokratiske institusjoner de siste fire årene.

ICC og MEC søker bakover i historien for å finne årsakene til at kristne og andre trosminoriteter har en så svak stilling i landet. Lenge var dagens Tyrkia kristent kjerneområde. Her finner vi Antiokia, byen der de som trodde på Jesus første gang ble kalt kristne. Fra 300-tallet ble området del av det bysantinske riket og sentrum for den østlige, ortodokse kirken. Dette var et relativt stabilt kristent imperium i over tusen år, helt til de muslimske ottomanerne erobret Konstantinopel i 1453.

Fra da av har kristne hatt status som annenrangs borgere i Tyrkia. Først gjennom ottomanernes dhimmi-system, der kristne og jøder ble garantert en viss beskyttelse, men hadde likevel langt færre rettigheter enn muslimske borgere. Senere ble armenere, assyrere og andre ikke-tyrkiske borgere utpekt som syndebukker og møtt med økende mistenksomhet da det ottomanske riket brøt sammen. Dette kulminerte i folkemordet der nær to millioner kristne ble drept i årene rundt første verdenskrig.

I 1923 ble republikken Tyrkia ble grunnlagt. Samme år slo Lausanne-traktaten fast at ikke-muslimske borgere skulle ha visse rettigheter. Problemet er at Tyrkia aldri fullt ut har implementert disse rettighetene i lovverket. Den dag i dag har ikke minoritetene like godt juridisk vern som muslimske tyrkere.

Det er her roten til problemene ligger for kristne og andre trosminoriteter i landet, ifølge rapporten fra ICC og MEC. Fordi de ikke har skikkelig juridisk vern, blir de lett ofre for politiske og religiøse strømninger og fordommer. Dette kan komme til uttrykk gjennom ryktespredning og hatprat i mediene, diskriminering i yrkeslivet og skolesystemet og noen ganger i fysiske angrep, slik Alliansen av protestantiske kirker i Tyrkia fører statistikk over i sine årlige rapporter.

I juli i 2020 ble den gamle, bysantinske katedralen Hagia Sofia i Istanbul omgjort til moské, etter å ha hatt status som museum med UNESCO-status. Mange kristne opplevde dette som en regelrett hån fra tyrkiske myndigheter. Det ble et symbol på Tyrkias manglende respekt for landets kristne befolkning. Kort tid etter ble også en annen kirke i Istanbul, den ortodokse Chora-kirken, omgjort til moské.

Og nettopp bevaring av kristne kirker, klostre og kirkegårder er et ømt punkt i dagens Tyrkia. Før 1914 utgjorde de kristne rundt 25 prosent av landets borgere. Ti år senere var de redusert til mindre enn to prosent, men kirkebyggene sto fortsatt som tause vitner om omfattende kristent liv. På de drøyt hundre årene som er gått, er mange kirker revet. Andre er konfiskert av staten, tatt i bruk til museer eller andre formål eller de står til forfalls, uten at noen får lov å reparere dem.

Så lenge kristne og andre trosminoriteter ikke blir regnet som fullverdige tyrkere i lovverket, kan diskrimineringen fortsette å skje, både når det gjelder eiendomsrett til egne gudshus, mulighet for å utdanne egne prester og på mange andre områder.

Håpet er at dette blir et tema det knyttes betingelser til i samtaler mellom Tyrkia og EU i 2021. President Erdogan inviterte nylig til tettere kontakt med Europa. Han sa at landet håper på blanke ark i forholdet til EU og at partene bør snakke sammen om felles interesser. Bakgrunnen var, ifølge NTB, at EU utvidet sanksjonene mot Tyrkia som følge av landets olje- og gassleting i det østlige Middelhavet. Like etter ble det kjent at også USA innfører sanksjoner mot Tyrkia, etter at Nato-landet kjøpte det russiske luftvernsystemet S-400.

Å være optimistisk på Tyrkias vegne under det nåværende regimet, er likevel ikke lett. Samtidig som Erdogan signaliserer ønske om mer dialog, fortsetter landet ufortrødent langs det anti-demokratiske sporet. Lille julaften ble den tyrkiske journalisten Can Dündar, som er bosatt i Tyskland, dømt til 27 års fengsel i Tyrkia for påstått spionasje og terroraktiviteter. Og tredje juledag ble en ny lov vedtatt som skal gi myndighetene mer kontroll over private foreninger og frivillige organisasjoner. Både dommen og den nye loven ble møtt med massiv internasjonal kritikk.

De sitter i fangenskap for sin tro

Min og andres ytringsfrihet

Asia Bibis egen fortelling