Slik kan religiøse ledere skape fred

Ja, mener erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby. Han oppfordrer FNs sikkerhetsråd til å invitere religiøse ledere med i fredsprosesser så tidlig som mulig.

Erkebiskopen begrunner synet sitt med at religiøse ledere som oftest kjenner befolkningen og problemene i konfliktområder bedre enn de fleste.

«De religiøse gruppene er der både før, under og etter konflikten. Vi trenger ikke sende dem ut. De er der allerede, i fullt arbeid, slik de har vært i århundrer. Og de vil være der etter at alle andre har reist, og må leve med konsekvensene.»

Erkebiskopen var en av flere innledere på et såkalt Arria-møte i Sikkerhetsrådet fredag. Dette er en type uformelle møter der Sikkerhetsrådets medlemmer har anledning til å møte personer og organisasjoner med spesiell kunnskap om et tema.

Tema for fredagens møte var religiøs forfølgelse og religiøse aktørers rolle i fredsprosesser.

Det var Storbritannia som arrangerte møtet, med Norge som medvert. Storbritannia har over lengre tid arbeidet med tros- og livssynsfrihet i konflikter og har lansert en plan for en sikkerhetsrådsresolusjon om religiøs forfølgelse.

Engasjementet mot trosforfølgelse deles av ni norske organisasjoner som fredag sendte et brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H). I brevet oppfordret de til tett dialog om forfølgelse av minoriteter.

Blant dem som hadde signert brevet var Norges Kristne Råd, Stefanusalliansen, Åpne Dører, Kirkens Nødhjelp og Helsingforskomiteen.

De stilte spørsmål til Søreide om hvordan Norge bruker sin posisjon i Sikkerhetsrådet til å involvere tros- og livssynsaktører, humanitære organisasjoner og religionsvitenskapelige og menneskerettslige fagmiljøer slik at disse kan være en ressurs i konfliktforebygging og bidra til inkluderende fredsprosesser.

At brevet kom på trykk i Dagbladet samme dag som Arria-møtet, var nok ingen tilfeldighet. Det er mange som følger nøye med på hvordan Norge forvalter posisjonen i Sikkerhetsrådet.

Så bra da, at Norge bidrar til å løfte religiøse minoriteters sårbare situasjon opp på dette nivået. Det skjer samtidig som regjeringen, med KrF som pådriver, de siste årene har økt bevilgningene til å fremme tros- og livssynsminoriteters rettigheter.

Det brutale IS-angrepet mot yazidier, kristne og andre minoriteter i Irak i 2014, er en av mange hendelser som viser alvoret. Ekhlas Bajoo var midt i dramaet. Hun tilhører yazidifolket og var bare 14 år den gangen.

På Arria-møtet fortalte hun om hvordan faren ble drept foran øynene hennes, og hvordan hun selv ble tatt med til et marked der unge jenter ble solgt som sexslaver. «Drep meg, ikke voldta meg», tryglet hun overgriperen.

Ekhlas Bajoo bestemte seg for å leve. «IS prøvde å knekke oss, men de klarte det ikke». Én av grunnene til at de ikke lyktes, mente hun, var at yazidi-samfunnet laget nye ritualer der IS-overlevende kvinner ble ønsket velkommen tilbake til fellesskapet.

Dette er et godt eksempel på hvordan religiøse ledere kan vise vei etter en krise. Samtidig må en ikke glemme at denne ordningen langt fra ble en lykkelig slutt for alle. Yazidikvinner som fikk barn etter IS-voldtektene, er satt på umenneskelige valg.

For å komme tilbake til familiene sine, har de måttet gi fra seg barna. Her bør løsningen finnes i samarbeid mellom yazidiledere og myndighetene i Bagdad.

Møtet ble ledet av britiske Lord Tariq Ahmad. Han beskrev forfølgelse av religiøse og etniske grupper som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, noe han mente ekstremistisk terror i Midtøsten har vist til fulle.

Samtidig understreket han at religiøse aktører kan spille en nøkkelrolle i konfliktløsning og fredsprosesser.

«Som fredsskapere må vi bygge på disse ressursene», sa han og mente pavens besøk i Irak var et strålende eksempel på hvordan religiøse ledere kan bringe forsoning.

Norges FN-ambassadør Mona Juul nevnte Kirkens Nødhjelps engasjement for religionsdialog i Etiopia og Kirkenes Verdensråds innsats for dialog i Zimbabwe som eksempler på det samme.

Som medarrangør oppsummerte hun møtet slik: «Religiøse minoriteter i konflikter må beskyttes. Og vi må gjøre bedre bruk av religiøse aktører».

Utsiktene til en sikkerhetsrådsresolusjon om forfulgte vil forhåpentlig gjøre livet til sårbare minoriteter noe tryggere. Involvering av religiøse ledere er klokt og konstruktivt.

Likevel er det ikke alltid enkelt. Også dét finner vi eksempler på i Irak. Dilemmaet med yazidikvinnenes barn er allerede nevnt. Sjia-milits og radikale sunnimuslimer gjør livet utrygt for kristne i Qaraqosh og Mosul.

Og de katolske kaldeernes øverste leder, patriark Louis Sako, anklages for å skape splittelse gjennom sin uvilje mot å samarbeide med andre kirkesamfunn, ifølge en assyrisk kirkeleder som uttaler seg til Stefanusalliansen.

Slik kan religiøse ledere sitte med nøklene både til å skape fred, og til å befeste konflikter og uheldige tradisjoner.