Slik oppdro de en barneflokk på ti – hvorav to har Downs syndrom

Denne saken ble først publisert i 2017.

--------------------

Dagen skrev nylig om Filip og Christoffer, som er eneggede tvillinger med Downs syndrom. Det tilhører en sjeldenhet at eneggede tvillinger har dette syndromet. Men de to er også sjeldne av en annen grunn. De er nemlig nummer åtte og ni i en søskenflokk som nå teller ti barn. Vi tok en prat med de to som står bak den imponerende barneflokken.

– Bibelen sier at vi skal være fruktbare og bli mange, fylle jorden og legge den under oss. En tante av meg sa at jeg ikke trengte å gjøre det aleine. Jeg svarte at det gjør jeg ikke, jeg har jo Knut med meg, ler Elly.

Stoler på Bibelen

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det antageligvis tidsklemma som i kombinasjon med kampen mot deltid som fører til at fruktbarheten i Norge har falt hvert eneste år siden 2009. Vi er nå nede på et gjennomsnitt på 1,7 barn per familie. Så hvordan klarer familien Lauritzen å føde og oppdra ti barn, i en tid der de fleste har nok med to?

– De ti barna har gjort noe som vi egentlig forutså, de har laget sitt eget sosiale nettverk. De eldste har tatt ansvar for de yngre, og de påvirker hverandre på utrolig mange måter. Det har vært lærerikt for oss å se, og vi kan trygt si at barna selv har bidratt til å sveise oss sammen som familie. De har virket oppdragende på oss voksne også, sier Knut.

– Har dere en kongstanke når det kommer til barneoppdragelsen?

– Å stole på Guds ord, være nær det og søke Bibelen som eneste rettesnor for tro og atferd, det har vært en gjennomgående tråd, sier han.

En gave fra Gud

Ekteparet peker på at det på sett og vis ikke er de som gjør annerledes valg, men samfunnet rundt.

– Det å ha en barneflokk på ti i dag er jo blitt en anakronisme, vi er som en utdødd dinosaur. I dag er det 1,71 barn, noe som er hinsides det vi vokste opp med. Normen var jo mange barn.

I statistikken mener de to å se en stor forandring i mentalitet. Fra å se på barn som en gave fra Gud, har man gått til å se på barn som et valg.

– Vi tror det er sant at barn er en gave fra Gud. Å si nei takk til noe som Gud gir er jo uhøflig, men også en risikosport. For når man sier nei, så sier man også nei til velsignelse. Guds forordning er at vi skal ha barn, som jo også er ment til å bli himmelborgere.

Her er vi inne på noe av en grunnplanke i livet til ekteparet Lauritzen. De har et sterkt engasjement i Ja til livet-saken, og abort blir for dem en ekstra aggressiv måte å si nei til Guds gaver. De mener ikke at overbefolkning er utfordringen.

– Vi har ikke et ressursproblem, vi har et problem med fordeling. Det er urettferdighet som gjør at mennesker lever i fattigdom, ikke at vi er for mange mennesker, sier Lauritzen og viser til at en fint kan få plass til verdens befolkning på Finnmarksvidda.

Annerledesfolket

I 30 år har Knut og Elly hatt barn i norsk grunnskole. De har vært vitne til mange revolusjoner, både i arbeidsmetoder og i underholdningssektoren. For en familie som ikke falt til ro med NRKs tv-tilbud har det vært dramatiske endringer.

– Den ytre verden har et intenst ønske om å oppdra mennesker i en bestemt retning. Og det er en retning som går helt på tvers av det vi ønsker. Vi har konsekvent leitet ut underholdningsfilmer som kunne brukes for barn og ungdom, og sett gjennom dem før vi viste dem for barna. Og vi hadde aldri sett for oss hvor dramatisk radikal og ondskapsfull utviklingen innen media, spesielt underholdningsindustrien og internett skulle bli.

– Men barna vil jo møte dette på et tidspunkt uansett. Er det ikke bedre å veilede dem i det?

– Vi har prøvd å lære dem opp til at det alltid skal finnes et annerledesfolk. Familier som ikke følger strømmen og godtar det andre tar som selvfølgeligheter. Vi har lært dem å takle det å få kommentarer når de ikke får være med på alt. Å følge Guds forordninger fører til at du blir blinket ut, sier Knut.

Empati

Verken Knut eller Elly mener at oppdragelsen har vært perfekt. De snakker om tabber og feilvurderinger, men holder fast ved at Guds ord skal være rettesnor for liv og oppdragelse, og at de har en rolle som portvoktere for impulser utenfra.

– Gjennom det hele har vi i rikt mål fått erfare hvor totalt avhengige vi er av Guds nåde. Vi ser i hvert fall at tross tabber og feilvurderinger så er alle barna utpreget empatiske. Ikke minst midtgruppen, som har flyttet mange ganger og ikke fått samme stabilitet som de eldste og de yngste, har overrasket oss veldig med sin omsorg, sier Knut.

Han forteller om en jul der et av de midterste barna fanget opp at en venn skulle tilbringe julaften alene med øl og pizza. Det endte opp med at den store familien ble enda større den julen. Og det var ikke et unntak.

– De er som en sukkerskål på bier, og har tatt med seg mennesker i de utroligste livssituasjoner. Denne omsorgen, som vi har sett flere ganger, er noe av det mest løfterike vi har opplevd. Det er godt å se, selv om vi ikke føler at vi har fått alt til under oppveksten.

Forskjellige

Tilgivelse står sentralt når Elly og Knut snakker om tiden med ti barn. De har følt at de selv har hatt behov for tilgivelse, og de har lært barna det samme. Men også her føler de seg i konflikt med samtiden. – I dag er tilgivelse på mange måter ut, sier Elly.

– En skal ikke gå inn i seg selv for å komme til noen erkjennelse, en skal bare leve videre på kravene. I vår familie er det helt grunnleggende at vi kan erkjenne og bekjenne, og få tilgivelse både fra vår himmelske Far og fra hverandre. Uten disse prinsippene blir det et helt forferdelig samfunn, sier hun.

– Hvordan har dere merket at barna er forskjellige?

– De har lært oss det selv, og det er ingen andre som kan lære det. Barna er født fra 1980 til 2001. Man kan jo lett tenke at når de første utvikler seg sånn og sånn, så finnes det en slags mal som vil repetere seg. Slik er det jo ikke, de er totalt forskjellige, og tidene de vokser opp i er også ulike. Men vi føler at det er noe vi har sett i etterkant.

Sammen om det

Nå er Knut og Elly godt i gang med besteforeldretilværelsen. De har ni barnebarn.

– Hvordan tar dere vare på kjærligheten og ekteskapet midt oppe i alt dette?

Knut og Elly ler høyt, og forteller at de hele tiden har satset på å gjøre ting sammen. Men i 1998, med tvillingenes fødsel, ble det hele mye mer konkret. Da valgte Knut å gå inn som assistent for tvillingene, i stedet for å leie noen utenfra.

– Jeg følte at Gud tok meg i nakken. Det var ikke rett at Elly skulle sitte med grovarbeidet med tvillingene, samtidig som vi hadde en på to og en på fire fra før.

Knut kjente også på at de andre barna måtte lide for at far jobbet ute både sent og tidlig. Statistikken viser at foreldre til barn med funksjonshemminger har høyere skilsmisserate enn gjennomsnittet. De to bestemte seg for å stå skulder ved skulder i omsorgen.

– Jeg takker Gud for det valget i dag.

Ingen pause

Det blir ny latter når jeg spør om de to alltid har vært enige om å få flere barn.

– De har jo bare kommet de, som et resultat av visse handlinger. Vi har vært overrasket noen ganger, men aldri uenige.

De innrømmer at de var spent da de skulle annonsere til flokken på ni at nummer ti var på vei. Eldstedatteren gikk på det tidspunktet med gifteplaner.

– Men det ble bare halleluja-rop og glede.

– Hva skal dere gjøre nå, når de yngste barna er i ferd med å bli selvstendige?

– Vi har sagt for mange år siden at når vi blir pensjonister skal vi kjøpe Ferrari og slå ut håret, ler Elly. Men det er ikke planen. Tvillingene kan snart få egen leilighet i samme hus, og Elly og Knut vil være assistenter så lenge de orker. Og de vil gjerne flytte nærmere barne­barna.

– Dere trenger ikke en pause?

– Pause? Nei, jeg har hatt ansvar for barn hele mitt liv, og har ingen tanke om at jeg skal ha en pause. Så skal jeg hjem til himmelen og fortsette å være Guds barn. Det er en herlig individualisme i en barneflokk, som er et av Guds flotte prinsipp. Han behandler oss ikke som en masse, men som enkeltindivid. Vi har barnekår og kan gå til ham i alle situasjoner. På samme måte skal barna våre alltid ha muligheten til å komme til oss, selv om de i mindre grad har behov for det nå da, sier Knut og Elly Lauritzen.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.