Slik reagerte presten da raketten rammet kirken

Fader Bahjat er prest i en gresk-katolsk kirke i gamlebyen i Damaskus. 18. november i 2016 sitter han på en av de fremste kirkebenkene og ber. Etter 20 minutter reiser han seg og går bakover midtgangen. Han har nesten nådd utgangsdøren da han hører et øredøvende brak. Forskrekket snur han seg og ser at hele gulvet fremme ved alteret er overstrødd med stein.

Det er en av opprørernes raketter som har gått gjennom kirkekuppelen og tatt med seg store mengder betong inn i rommet. Raketten har slått ned rett ved siden av benken der han satt og ba for få sekunder siden.

– Jeg kunne blitt drept, sier han og peker mot kuppelen der hullet nå er tettet. Et stort felt med lys betong skiller seg ut i det sirlig dekorerte taket og viser hvor raketten traff. Han retter oppmerksomheten mot gulvet, der flisene er knuste og drar opp mobilen for å vise bilder.

– Hvordan reagerte du?

– Først ble jeg livredd. Jeg kjente en voldsom frykt. Så skjønte jeg at det hadde skjedd et under, sier presten og forklarer:

– Jeg følte at Gud beskyttet meg, og at han bekreftet oppdraget mitt her i Syria gjennom denne hendelsen. Jeg kjente meg sikker på at han hadde valt meg til å være nettopp her. At jeg har et oppdrag å utføre, sier fader Bahjat, som hadde kommet tilbake til Damaskus bare noen måneder før rakettangrepet, etter femten år i Italia.

Ananias´hus

Fader Bahjats kirke heter «The Conversion of St. Paul» (Paulus´omvendelse). Ikke langt unna ligger Ananias´hus ved enden av Den rette gaten i Gamlebyen. Det var hit Paulus ifølge Bibelen ble brakt etter at han møtte Jesus på veien til Damaskus.

Det er heller ikke langt fra kirken og Gamlebyen til bydelen Ghouta, et område som var kontrollert av opprørere helt til mars i år.

Det var fra Ghouta raketten kom som traff kirkekuppelen. På de to årene som er gått siden han kom tilbake til Damaskus, er kirken og klosteret der munkene bor, truffet tre ganger.

– Heldigvis er ingen blitt drept, sier han.

Fransiskaner

Det er en varm høstdag i Damaskus. Solen skinner så skarpt at kirkens lysegule steinfasade nesten er selvlysende. Presten ønsker velkommen i et svalt mottakelsesrom der det står stoler lang alle veggene, klare til å ta imot gjester. Mens han serverer juice og vann, forteller fader Bahjat at han er oppkalt etter bestefaren.

– Det er tradisjon å kalle opp den eldste sønnen etter far og bestefar, for at navnet skal føres videre. Men det stopper opp med meg. Jeg har ingen sønn og kommer heller ikke til å få noen, sier den katolske presten.

Men selv om familiens lange linje med Bahjat-er blir brutt med ham, føyer han seg i stedet inn i en annen lang, historisk linje. Han er nemlig ikke bare prest, han er også fransiskanermunk.

Fader Bahjrat var i Italia da krigen i Syria begynte. Han oppdaget raskt at vestlige medier og vennene hjemme i Syria tegnet motstridende bilder av krigen.

– Mediene rapporterte om et fredelig opprør, mens venner fortalte at opprøret hadde vært voldelig med eksplosjoner og skyting helt fra begynnelsen. Demonstrantene ropte «send de kristne til Libanon og alawittene til graven». Det var virkelig ille fra første stund.

Når krigen i Syria nå forhåpentligvis går inn i sin siste fase, er det særlig ett spørsmål han stiller seg: Hvordan skal befolkningen klare å leve fredelig sammen etter syv år med krig? Hvordan skal de klare å stole på hverandre igjen?

For å finne svar på spørsmålet, leter han i fransiskanernes 700 år lange historie i Syria. Fra de kom dit på 1300-tallet har dialog og forsoning vært del av ordenens DNA.

Syrias kristne historie

– Da St. Frans kom til Syria sammen med korsfarerne, forhandlet han fred. Målet hans var å overbevise sultanen til å bli kristen, men han ville gjøre det med fredelige midler. Ikke med sverd. Selv om sultanen ikke lot seg overbevise, fikk de god kontakt.

– Når St. Frans senere sendte fransiskanere til Midtøsten ble de rådet til å leve som kristne på fredelig vis og vitne om Jesus gjennom livene sine. Hvis muslimene stilte spørsmål, kunne de peke på Guds ord.

Som resultat av de gode relasjonene bestemte de lokale, muslimske myndighetene at fransiskanerne skulle få forvalte Ananias´hus og andre viktige kirkehistorisk steder.

Nå vil fader Bahjat bruke et kultursenter som ligger like ved Ananias´hus til å drive dialog og forsoning. Nettopp her hvor kristenforfølgeren Paulus ble møtt med omsorg og hjelp, er planen å samle kristne og muslimer for å snakke om kunst, kultur og historie. På den måten håper han at de skal se hvor mye de har til felles.

Presten mener det er svært viktig at den oppvoksende generasjon må kjenne Syrias kristne historie. Derfor har han blant annet omsatt barnebøker om livet til St. Frans og publisert dem med hjelp av Det syriske bibelselskapet.

– Syria uten kristne er ikke Syria slik vi kjenner det. Vi kristne har vært her fra begynnelsen, sier han og gir seg til å nevne eksempler:

– Da Paulus kom hit for å forfølge de kristne, var kirken her allerede. Og ikke minst: Det var her Paulus møtte Jesus. Videre var det i Antiokia, som på den tiden lå under Syria, at de som trodde på Jesus første gang ble kalt kristne.

Forsoning

Fader Bahjat tror kirken har lagt grunnlag for forsoning gjennom hjelpearbeidet de har drevet gjennom krigen. Selv om mange av kirkens egne medlemmer har flyktet fra Syria, har menigheten drevet et omfattende sosialt arbeid. Det spenner fra barnehage og traumebearbeiding for barn til økonomisk støtte for universitetsstudenter og folk som trenger operasjoner og annen kostbar behandling. De har delt ut fyringsolje, melk og bleier og gitt 400 familier matkuponger hver eneste uke.

– Vi arbeider uten å diskriminere. Tilbudet er åpent for alle, kristne så vel som muslimer. Slik driver vi forsoning, sier han.

Norske Elisabeth Hoff, som har ledet Verdens helseorganisasjons (WHO) arbeid i Syria i seks år, berømmet nylig de syriske kirkene for den humanitære innsatsen de gjør.

– Kirkene gjør en kjempejobb. De hjelper på tvers av religionslinjene og lar behovene bestemme. At folk kan få hjelp uansett hvor de kommer fra, ryktes veldig fort, sa Hoff til Dagen. Hun mente som fader Bahjat at denne holdningen kunne bidra til forsoning.

Salt

– Historien vår er full av vold, men den er også full av eksempler på at det er mulig å gå videre, sier fader Bahjat, som er overbevist om at forsoning er mulig.

– Jeg tror at det er vår store oppgave som kristne å hjelpe folk til å leve sammen og å overvinne frykten. Vi må følge Jesu eksempel med å tilgi fiendene. Det er vanskelig, men vi kan ikke tillate oss å si at det er umulig, fortsetter han og minner om at Jesus omtaler kirken som jordens salt.

Han er smertelig klar over at de kristne er en minoritet i dagens Syria, men for å gjøre nytte som salt, trenger man ikke nødvendigvis være så mange.

– Det er jo aldri slik at hele tallerkenen er full av salt, men litt salt er nødvendig for å gi smak. Akkurat slik er kirkens oppdrag i Syria. Selv om vi er en minoritet, er mange høyt kvalifiserte og engasjerte i det sosiale livet. Slik kan vi gi samfunnet en god smak.

Reportasjereisen til Syria er støttet av Fritt Ord

Damaskus er kontrastenes by

Forbereder seg på ny flyktningkatastrofe i Syria

Disse kristne symbolene ble for mye for islamistene

Her går de på søndagsskole til de er ferdige med universitetet

Kristne «Susanna» ble kidnappet av opprørere

Tolv drept i kristen landsby i Syria