Slik vant de et helt folk for Jesus

Isa husker det første møtet med det isolerte Pawaia-folket som om det skulle vært i går. Ektemannen Jack var allerede på plass i jungelen i Papua Ny Guinea og hadde satt opp et hus til henne og familien. Isa fløy inn med helikopter, og hadde med seg sønnen David, som var 20 måneder gammel.

– Kvinnene kom bort og rørte ved meg. De hadde aldri sett en hvit kvinne før.

Hun minnes at hun var utrolig redd og hvor takknemlig hun var for å se Jack igjen.

– Vi klemte hverandre, og Jack sa: «Kom, la oss gå inn i huset vårt.» Vi hadde vært gift i sju år og hadde aldri hatt vårt eget hus før. Da jeg kom inn, ble jeg overveldet av synet. Det var ingen seng, ikke noe bord, ingen møbler. «Jeg har ikke hatt tid til å lage dem,» forklarte Jack. Så begynte folk å strømme inn i hytten. De var skitne og luktet og lot oss ikke være i fred. Tanken slo meg: «Her kommer jeg ikke til å være lenge», men helikopteret hadde dratt og vi kom oss ikke derfra, minnes hun.

Familien

Nå er Isa Douglas 80 år. Jack er to år yngre. Jeg møter dem under et besøk i Bergen i regi av misjonsorganisasjonen Ethnos 360. Den het tidligere New Tribes Mission. Til tross for alderen, og til tross for at de er pensjonister, er det bare noen måneder siden de sist gang besøkte pawaia-stammen. Etter at de ble pensjonister har de reist dit to måneder i året.

– De gir oss en kongelig velkomst hver gang, men i stedet for en rød løper, legger de ut et grønt teppe av bananblader. «Takk for at dere kom og fortalte oss om Jesus. Våre liv har blitt forandret,» sier de til oss.

Ingen av de to var født med misjonærkall, men begge ble fascinert av samme misjonærpar, hver på sin kant. Da de etter hvert møttes, fant de raskt tonen. Etter hvert giftet de seg og reiste på misjonsskole i USA. Etter tre år med undervisning ble det klart at de skulle til Papua Ny Guinea.

De dro, men visste ikke hva de skulle gjøre før det åpnet seg en mulighet hos en isolert stamme dypt inne i jungelen. Det tok Jack tre uker å gå inn dit. Med seg hadde han en liste med 100 ord og prøvde så godt han kunne å få tak i betydningen på det lokale språket. Ingen snakket engelsk og grammatikk var helt fremmed for nomadefolket som så fryktinngytende ut for det unge ekteparet.

Kjærligheten

De første årene i stammen gikk med til å bli venner med de innfødte og lære seg språket. Litt etter litt greide både Isa og Jack å kommunisere med dem om den kristne tro.

– Hvor lang tid tok det å lære språket?

– Jeg lærer fortsatt, sier Jack og ler.

– Jack lærte språket mye fortere enn jeg, men jeg likte å være med folk og gi medisinsk hjelp til de som trengte det, sier Isa.

Hun ba mye om å få kjærlighet. Den kom da hun begynte å gi dem medisinsk hjelp.

– Jeg var utdannet sykepleier og jordmor. Jack bygde en klinikk til meg. Medisiner og utstyr fikk vi fra myndighetene. Etter hvert begynte jeg å se pawaiaene som virkelige mennesker og ikke som villmenn og slåsskjemper som drepte hverandre. Det ble tydelig for meg at Gud elsket dem. Han elsket meg også, selv om jeg ikke var spesielt god. Etter hvert lærte jeg meg hva de het og begynte å bli venner med dem.

– Du viste jo interesse for dem, og de var veldig hyggelige og varme mot deg også, legger Jack til.

SE VIDEO: Her leser Isa og Jack Douglas fra Bibelen, på engelsk og pawaia

Ikke en ånd

Sammen med de innfødte laget han en flystripe i jungelen. Det var en seig jobb, for de måtte fjerne alle røttene i tillegg til trærne de hogde ned. Omsider var flyplassen ferdig, 600 meter lang og 50 meter bred.

I prosessen med flyplassen skjedde det noe underlig. Da de innfødte så at Jack fikk træler i hendene og vondt i ryggen, forsto de at han var et menneske i kjøtt og blod. Inntil da hadde de trodd at han var en ånd eller en som hørte til i en legende.

– De hadde mange rare idéer som var ukjente for oss i starten. Da de fant ut at jeg var et menneske i kjøtt og blod, ble de begeistret over at jeg ikke lignet andre hvite de hadde møtt. Vi kunne sitte sammen og snakke og røyke. Slik bygde vi vennskap. Men når utenforstående kom, måtte vi ha fredsseremoni hver gang, ler Jack.

Nye ord

Da han begynte å undervise dem i den kristne tro, var det mange ord de aldri hadde hørt om før.

– De hadde ingen begreper om lys, himmel, jordklode osv. De trodde stjernene på himmelen var lysende insekter.

Pawaiaene hadde ikke noe ord for «Gud», men da en av de innfødte introduserte ordet «the powerful one», fikk Jack en idé om at det kunne brukes som erstatning for «Gud».

– Var de interessert i å høre om den kristne tro?

– Ja, veldig. Vi begynte med 1. Mosebok og skapelsen. Da de hørte at Gud har skapt verden og naturen rundt oss, ble de veldig imponert. Historien om Adam som var ulydig mot Gud, gjorde inntrykk. Da ble de virkelig bekymret og spurte oss: «hva skal vi gjøre?» De gråt faktisk da de forsto hvor ille Adam hadde handlet, og de ville høre mer.

Jack underviste dem om Noa og syndfloden, om Abraham og Isak og om israelittene. De fikk høre om fangenskapet i Egypt, om påskelammet og loven. Det de hørte om loven grep dem. «Gud ser alt,» sa de. «Han vet når vi synder.»

– De fikk høre om offerlammet og profetien om kvinnen som skulle føde en sønn i Betlehem. Da vi kom til Det nye testamentet, hadde de et grunnlag for å forstå. De forsto at Jesus var den som skulle komme og at han kunne lege de syke, reise opp de døde og stilne stormen.

Offerlammet

Undervisningen pågikk i sju måneder. Jack underviste mennene på morgenen og kvinnene på kvelden.

– De var så oppslukt av det de hørte at de ikke en gang ville gå for å hente maten sin. Da vi kom til NT, var det så klart for dem at Jesus måtte være det perfekte offerlammet de hadde hørt om i GT. Og nå var de virkelig begeistret. Men da de fikk høre at Jesus ble korsfestet, trodde de først at det var slutten på historien. De gråt, men jeg valgte å vente med evangeliet til neste dag, fordi jeg ønsket å forklare det grundig.

Neste morgen, da de våknet, var det en regnbue over huset deres.

– Et lovende tegn, sier de.

Jack fortsatte undervisningen som før og var spent da han omsider kunne stille spørsmålet: Hvorfor måtte Jesus dø? Da var det en gammel mann som reiste seg opp og sa: «Jesus døde for våre synder.»

Utfordringen

Jack fortalte om Jesus som hang på korset, og ordene han sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg».

– De forsto ikke hvorfor han sa det, så jeg forklarte dem at Gud måtte vende seg bort fra ham, fordi alle våre synder var på ham. Da begynte de å gråte, fordi de innså at det var deres synd, min synd og vår synd som var på Jesus. Da gråten opphørte, sa jeg at dette ikke var slutten. Gud var så tilfreds med det Jesus gjorde at han reiste ham opp til et nytt liv. Vi trenger ikke dø fordi Jesus døde i vårt sted, sa jeg. Da ble de veldig begeistret.

Neste steg var å fortelle dem om himmelen. Jack sa at han ville fortsette neste dag, men først måtte de bestemme seg for om de ville til himmelen.

Da neste morgen kom, dukket det ikke opp noen.

– Jeg var skuffet og tenkte at de ikke hadde forstått. Det ble for innviklet, tenkte jeg. Men på kvelden møtte jeg noen menn som ventet på meg, og straks så jeg flere menn som hadde ventet bak busker og hus. Vi snakket sammen, og etter en kort stund sier en av mennene: «Jeg vil til himmelen fordi Jesus døde for meg.» Snart kom flere hender i været. «Jeg også, jeg også.»

Dåpen

De begynte å synge og danse og prise Gud. De laget nye tekster om Jesus som hadde dødd for dem, og flere vitnet.

– Møtet varte hele kvelden. Alle priste Gud, forteller Isa. – Og så måtte vi begynne å undervise dem om dåp, fortsetter hun.

– Vi måtte jo undervise dem om alt, sukker Jack, og får oss til å le.

Rundt 70 pawaier ble døpt på samme dag. Han sto i vannet i timevis og husker at han ble gjennomkald.

– Men det var vidunderlig, sier han.

Det neste steget var å undervise dem i disippelskap.

– Vi sa ingenting om at man må gå til kirke og lære seg salmer når man blir kristen. Vi hadde ikke orgel, ikke piano og ingen salmebøker. Vi bare møttes og hadde bibelstudier. Vi hadde kirke, forklarer Jack.

«Misjonsbefalingen gjelder alle mennesker. Det er et oppdrag som er gitt oss og som vi ikke kan velge om vi vil følge,»... Posted by Dagen on 26. januar 2018

Dårlige forhold

Isa husker møtene der alle satt på golvet. Kvinnene diet barna og griser og hunder løp rundt dem. I starten hadde hun reagert, nå gledet hun seg sammen med pawaiaene over Guds ord.

Isa og Jack fikk en datter til mens de bodde i Papua Ny Guinea. Hun fikk navnet Sandra.

– Hvordan var det for barna deres å vokse opp i jungelen?

– De elsket det. Det var ikke bare Jack og jeg som var misjonærer. Vi var en hel familie som sto sammen. Men da David var sju, valgte vi å sende ham til misjonen sin skole. Der bodde han sammen med 11 andre barn. Han har aldri bebreidet oss for at vi sendte ham vekk, men det var altfor tidlig, sier Isa med gråten i halsen.

– For 15 år siden dro David tilbake til Papua Ny Guinea som flymekaniker. Det tar de som et tegn på at han ikke ble skadet av livet som misjonærbarn.

Avskjeden

Da Isa og Jack ble pensjonister, var tiden kommet for å reise tilbake til England.

– Det var den tøffeste dagen i våre liv. Pawaiaene hadde blitt vår familie.

Isa husker at de hadde et lite selskap der alle fikk noe å spise. De ba sammen og sang noen få sanger. Så var det tid for avskjed.

– Vi klemte hverandre og gnikket nesene mot hverandre. Alle gråt. «Om ikke vi ser dere her på jorden, så vil vi se dere i himmelen,» sa de. I det flyet lettet, sto alle med hendene løftet mot himmelen, som et tegn. For en avskjed det var, sier hun og gråter.

– Årene i Papua Ny Guinea var de beste årene i livet vårt. Vi er dessverre for gamle til å reise til en annen stamme. Nå er det de som gir evangeliet videre og disippelgjør nye kristne.

Ifølge Jack har de pawaiaene vunnet hundrevis av mennesker for Herren.

– Folk fra andre folkegrupper kommer til «vårt folk» og er nysgjerrige på hva de har fått. «Kan dere ikke komme til oss og undervise oss?» ber de.

Bønnen

Gjentatte ganger har pawaiaene kommet og takket Jack og Isa for at de kom og delte evangeliet med dem. «Om ikke dere hadde kommet, ville vi vært på vei til helvete,» sier de.

Intervjuet går mot slutten, og Jack benytter anledningen til å komme med en kort appell:

– Å være kristen handler ikke om å gå i kirken en dag i uken. Vårt oppdrag er å nå verden for Jesus. Isa og jeg har en byrde for kristne i vår del av verden som er så knyttet til tingene de eier. Fortsatt er det mange mennesker som trenger å høre om Jesus for første gang. Vår bønn er at Gud sender ut arbeidere, avslutter han.