– Da vi skulle ta ut terroristene fra en skole, satte de tre barn opp i vinduet

Han vet godt at det er en pris å betale med å stå fram å fortelle.

Men når han ikke lenger kan være i felten for å forsvare landet sitt, vil han være en klar stemme i et stadig hardere klima mot Israel.

Han ser hvordan motstanden mot Israel vokser seg større dag for dag, også i Norge.

Snart skal Stortinget ta stilling til om Norge skal boikotte Israel, etter forslag fra SV og Rødt.

Torsdag startet høringen i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Haag, hvor Israel er anklaget for folkemord mot palestinere, av Sør-Afrika.

Daniel Aweida er skremt over mediedekningen av konflikten, og vil bruke sin øyenvitne-historie for å forsøke å balansere bildet.

– Våpenhvile er det siste vi trenger nå. Hamas sitt mål er å gjøre dette om og om igjen. De skjuler ikke sin agenda, sier han.

Familiefaren som bor i Vennesla kom tilbake få dager før jul, etter tre måneder i krigen.

Det han har sett vil han ikke legge skjul på.

Farvel

Vi skal tilbake til dagen som endret alt. 7. oktober går terrororganisasjonen Hamas til et svært overraskende angrep på Israel.

Vi vet hva som skjedde. Voldsorgien av drap, voldtekter og bortføring er den verste katastrofen i Israels moderne historie.

Hjemme i Vennesla sitter norsk-israelske Daniel med kona og de to små jentene. Den ene tre år, den andre bare et halvt.

Daniel har tidligere tjenestegjort i den Israelske hæren, og er med i reservestyrken.

Allerede timer etter Hamas-angrepet kommer innkallingen. Han bes om å komme til hjemlandet for å kjempe i krigen.

– Jeg var aldri i tvil, sier han.

Nå går ting fort.

Angrepet skjedde på en lørdag, og allerede mandag ettermiddag skal Daniel ta flyet fra Kjevik lufthavn i Kristiansand.

De siste timene brukes med barna og kona, og de reiser rundt til familie og venner for å si farvel.

Dagen møter småbarnsfamilien to timer før avreise.

Daniel (28) er innkalt til krig i Israel – drar fra familien i Vennesla i kveld

Han har ennå ikke kjent på frykten.

Det skal han først kjenne på når han blir alene. Når timene på reisen mot Israel blir lengre og lengre. Når det ene flyet etter det andre kanselleres.

– Alle flyene til Israel ble jo innstilt. Først kom jeg til London, og så ble flyet derfra kansellert. Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte komme meg til Kreta, for der skulle det gå et fly til Israel, forteller Daniel.

Men når han kommer til Kreta, etter å ha overnattet i London, blir også dette innstilt.

– Da begynte jeg å tenke. Jeg kjente på at jeg begynte å bli redd, sier han.

Det ender med at han må komme seg til Athen, hvor Israel bringer egne militærfly for å få reservestyrkene på plass.

Etter halvannet døgn på reise, setter han føttene på Israelsk jord.

Varmen slår mot ham. 30 grader.

Det er bare noen timer siden han satt på Moseids bakeri i Vennesla og spiste kakemann med treåringen, mens sambygdingene ikke hadde anelse om at familiefaren snart skulle tre sitt israelske Tavor automatgevær over skuldra.

Frykten

Han blir hentet av sin far på flyplassen, og kjørt hjem til foreldrene i Haifa.

– De var nok ikke så glade for å se meg. De ville jo ikke at jeg skulle komme, sier han.

Allerede neste morgen er Daniel på vei til basen, som ligger like utenfor Beersheba.

Når han kommer fram, er det bek mørkt i leiren. Strømmen er borte, og det har vært terrorister inne i leiren i forbindelse med det store terrorangrepet bare få dager før.

Det ligger døde Hamas-krigere der. De er ennå ikke flyttet på, av frykt for at de kan ha eksplosiver på seg.

Nå kjenner Daniel på frykten. Nå blir krigen reell.

– Vi visste at det fremdeles var Hamas-krigere i området. Jeg tror vi alle tenkte på at vi kunne dø, sier han.

Inn i Gaza

Israel har fremdeles ikke gått inn med bakkestyrker i Gaza på dette tidspunktet, og Daniel, som er i infanteriet, får våpenet sitt, og ligger i trening med sitt kompani i tre uker.

I denne tiden kan han ha mobiltelefonen og holde kontakt med kona og barna.

Han vet også at mange der hjemme ber for ham.

– Jeg fikk meldinger på telefonen med bibelvers og oppmuntringer. Jeg kjente at jeg fikk ro, og frykten slapp taket, forteller Daniel, som er konfirmantleder i menigheten sin.

Så er tiden inne for å gå inn i Gaza.

En siste telefon til kona før mobilen må forlates i leiren.

Nå er han ikke redd lenger.

– Da vi kom til det punktet at vi skulle inn, var jeg ikke redd lenger, sier Daniel.

Konvoien beveger seg mot Gaza by.

Daniel har fått i seg dårlig mat, og er ikke form. Ørkenens formasjoner gjør ikke kvalmen bedre.

Så blir de beskutt.

– Vi måtte ut og ta posisjon, og skyte oss ut av det, forteller han.

Tre menneskelige skjold

Under krigføringen i Gaza ser han hvordan Hamas bruker de sivile som menneskelige skjold.

Laget hans har fått oppdrag om å ta ut Hamas-krigere fra et bygg som er kombinert skole og fengsel.

– Det var en veldig rar kombinasjon, men det var over 200 sivile inne i bygget, og disse skulle vært evakuert, ifølge Daniel.

De israelske soldatene har ordre om kun å skyte de som har uniform, eller bærer våpen.

– Skarpskytteren ved siden av meg så en med uniform inne i bygget, og tok ham ut. Vi så hvordan han falt. Få minutter etter, ser vi en ny uniformert mann inne i bygget. Han tar tre barn og setter de foran vinduet mot oss. Så går han bort og flytter terroristen som lå nede, forteller Daniel.

Etter en tid får de israelske soldatene kontroll, og de nær 250 sivile ført ut og sendt sørover.

– Det hadde gjemt seg to terrorister i gruppa. De ble sendt nordover, sier Daniel.

I tre uker er han i bakkestyrke inne i Gaza, og kjemper for landet sitt, for det han mener er landets eksistens.

Dag og natt.

Det er om og gjøre å holde seg i live. Han tenker på jentene sine. Vil han noen gang se dem igjen?

– Hamas forsøker å lokke soldatene i feller, og flere ganger har de brukt det som viser seg å være lydopptak. Da har soldater hørt et barn som roper på hjelp på hebraisk. Da de gikk inn i bygget, ble flere skadet.

– Hva så du av sivile lidelser?

– Jeg så ikke så mange sivile, for de var evakuert.

Overrasket

Etter tre uker returnerer laget hans til basen.

– Da kunne jeg endelig skru på telefonen, og snakke med kona mi, smiler han.

Men det han ikke vet, er at kona og de to små døtrene har reist ned fra Vennesla til Israel, til svigerforeldrene i Haifa, i et håp om å få møte Daniel.

Kona befinner seg i Haifa når Daniel ringer, men sier ikke noe om det før han står på døra.

– Da kom det noen tårer ja. Den minste jenta mi kjente meg ikke igjen, selv om det bare hadde gått en måned. Hun er bare et halvt år.

Siden reservestyrkene snart skal dimitteres, og Daniel har noe praktiske problemer med det israelske NAV, blir det bestemt at han skal reise hjem til Vennesla sammen med kona og barna noen dager før jul.

– Jeg ville helst reise inn igjen i Gaza, sier han.

– Alle skjønner at dette må skje

Daniel forteller om samholdet i hæren, og hevder israelerne nå er samlet i synet om at krigen er helt nødvendig.

– Det er flere i hæren som har vært kritiske til Netanyahu, men alle står nå samlet om dette må fullføres, hevder Daniel.

Og i motsetning til hva som har blitt rapportert i norske medier om israeleres syn på krigen, at mange israelere mener krigen bør stanses, mener Daniel dette er feil.

– Det var mye splittelse før krigen, men etter 7. oktober finner du nesten ingen som er imot krigen. Alle skjønner at dette må skje, og at det må gjøres slutt på Hamas, sier Daniel.

Han finner fram telefonen. Det er bilder av medsoldater.

– Se her, de to som er på bildet her, de ble drept nå, sier han.

Det er tap på begge sider.

Han ønsker også at lidelsene for de sivile skal ta slutt, men mener Hamas har skylda for at det palestinske folket lider.

– Det er veldig trist at uskyldige blir skadet og drept, men det er dette som skjer i en krig. Jeg mener Israel er et land som forsøker å holde de sivile tapene lavest mulig, ved å varsle om angrep og gjennomføre presise bombinger. Men om Hamas ikke hadde skutt rakettene fra skoler, ville færre blitt drept. Eller om de lot være å gjemme mye våpen i en moské, sier Daniel.

– Hatet vil ikke forsvinne

Han peker på terrororganisasjonen Hamas sine bestialske gjerninger 7. oktober. Hendelser så fantasifulle i ondskap at småbarnsfaren ikke med sin beste vilje kan skjønne at noen kan støtte Hamas, slik han oppfatter at den norske regjeringen i virkeligheten gjør.

– Hvis noen støtter IS, blir de arrestert. Men Hamas er verre enn IS. Jeg synes det er en skam slik som Norge opptrer, sier han.

Daniel minner om at det fremdeles er over 130 gisler som holdes fanget av Hamas, som ifølge de som er frigitt, blir voldtatt og torturert.

Han ser nå hvordan flere og flere vender seg mot Israel, og tror det vil bli vanskelig å stagge hatet.

– Jeg ser ikke for meg at hatet mot Israel forsvinner. Har du sett filmen «Den største forbrytelsen?» spør Daniel.

Den norske filmen handler om deportasjonen av de 509 norske jødene med båten Donau, til utryddelsesleiren Auschwitz.

– Jeg tror det samme kunne ha skjedd i dag.

Selbekk: Her er faktaene om Gaza og Hamas som andre medier ikke forteller deg