Smerte og frihet
Vi har fått Ånden. Midt i smerten er Gud selv, ved sin egen Ånd, hos oss. Og Ånden ber for oss med ord sukk uten ord og etter Guds vilje.
Vi satt i sammen ei fin stue i en traust trøndelagsbygd. Pratet om gamle dager. Om venner vi hadde i kristne ungdomsmiljøer der oppe rundt 1970. Om hvordan livet har artet seg. For dem og for oss. De glade fortellingene var mange. Men så var det de triste fortellingene, da... De ville ikke slippe taket i meg. Derfor lå jeg lenge våken den kvelden.
Noen var kronisk syke. Noen hadde mistet ektefellen i kreft. Flere hadde vært utsatt for alvorlige ulykker. Fysiske smerter, medisiner og funksjonshemming preget hverdagene. En var visst blitt enkemann i ung alder. En av sopranene i lagskoret døde allerede tidlig på 80-tallet. Små barn mistet mamma. Noen av dem jeg spurte etter, var blitt skilt. De bar på vonde sår, sår som trenger lang tid for å leges. Noen var …
Annonse
Jeg behøvde ikke stor innlevelse for å kjenne smertene. Jeg sukket med meg selv. Tankene gikk til kristne studenter jeg skulle møte mandagen etter i Oslo. Det var min tur til å ha andakt for dem. Hva skulle jeg minne dem om? Noe godt? Noe fra Romerbrevet?
Jeg slo opp Rom 8. Leste loddrett nedover. Stoppet opp på halvveien. For hva leste jeg ikke her? Om sukk og stønn. Om fødselsveer. Men dette var jo en skildring av tristheten jeg følte! En bånn ærlig skildring. Se her:
«For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst.» (Rom 8:22-24).
Fødselsveer blir både av Jesus og Paulus brukt som bilde på den tiden vi lever i og den verden vi lever i. Fødselsveer er smertefulle, det vet alle mødre. Normalt øker de også i styrke. Og de tiltar i hyppighet inntil «forløsningen» har skjedd.
Fødselsveer, sier apostelen. De preger endatil det flotteste Gud har skapt. Forstyrrelser og frustrasjoner er som skår i gleden. Mørke skyer henger truende over vakkert landskap. Det skapte «sukker og stønner». «Et sukk igjennom verden går, ei verden selv det sukk forstår,» heter det i en salme.
Gud selv har lagt skaperverket under forgjengelighet (v. 20). Menneskene inkludert. Og, sier apostelen, heller ikke vi som smykker oss med tittelen Guds barn er revet ut av denne onde sirkelen. De triste fortellingene dukker opp igjen og igjen. Fortvilte kristne sukker - i sorg og smerte. Men det er mer å si. Pris skje Gud. To sterke trøstegrunner fra teksten roet ned tankene mine denne lørdagskvelden:
Vi har fått Ånden. Midt i smerten er Gud selv, ved sin egen Ånd, hos oss. Og Ånden ber for oss med ord sukk uten ord og etter Guds vilje. Det må jeg få sagt noe om under andakten mandag. Her er en motvekt mot triste tanker.
Det aller største er det som Ånden bare en forsmak på: Vi skal «bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. For i håpet er vi frelst.»
Annonse
Søndagen før jeg dro skulle jeg ha et opplegg om Trygve Bjerkrheim. Sangene hans har så lys en tone. Kjente han ikke til de mørke skyene? Hva er hemmeligheten? Romerbrevet 8 gir forklaringen: Hemmeligheten ligger nettopp i Guds nærvær hos oss og Guds framtid for oss.
Veene har en slutt. Vi skal forløses. Vi er frelst i håpet. Bjerkrheimsangene kjenner smertene, men nesten alle ender i himmelen! «Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.»
Håpet slukker ikke all sorg. Det overdøver ikke alle sukk. Men: «Du får koma til Jesus med det som er tungt». Og: «Du får koma til Jesus i Faderens hus, der hans herlegdom skal du få sjå. Du får vera hos Jesus til æveleg tid, sei kva meir kan du ynskja deg då?» Dette samsvarer med budskapet fra Jesus og fra apostlene. Trygve Bjerkrheim holdt fast ved deres ord. Det skal du og jeg også få gjøre.
«For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp, hvorfor skulle en håpe det en allerede ser?»
Rom 8:22-24
Her kan du få mer inspirasjon, flere andakter
