Smil og glede på Israels snødekte fjell
I et lite dalsøkk nær toppen av Hermonfjellet får 1.500 funksjonshemmede hver vinter sitt livs store opplevelse.
Det snødekte fjellet er et mektig skue der det ruver over Huladalen og Golanhøydene. Det høyeste punktet, på syrisk side av grensen, er 2.814 meter over havet, men også på israelsk side kan man komme seg høyt til værs.
– Det hender jo fra tid til annen at det snør ulike steder i Israel, men det er kun her på Hermonfjellet at snøen legger seg hvert år, sier Boaz Pollak, pensjonert offiser i det israelske alpinjegerkompaniet.
Annonse
Fra parkeringsplassen til Israels eneste skitrekk får Dagens korrespondent lift med Pollaks beltebil. Den tar oss opp en stupbratt militærvei som ender ved en trehytte i en liten dal på rundt 2.000 meters høyde. Her er allerede 30 funksjonshemmede barn med hver sin ledsager på plass.
Påskevær
– I går hadde vi besøk av en gruppe kreftsyke barn, mens dagens deltakere består av funksjonshemmede barn fra Petah Tikva-området øst for Tel Aviv. De fleste av dem er rullestolbrukere, og bare noen få av dem kan gå på egenhånd, sier Pollak.
Det har vært overskyet, surt og kaldt hele morgenen, men plutselig titter solen frem og det blir tilnærmet «norsk påskevær». Barna strømmer ut av hytten for å leke i det hvite og solfylte landskapet.
Noen deltar i sitt livs første snøballkrig, mens andre hyler av glede når de får en tur med snøscooter eller hundespann. Noen prøver ut akebrett, noen lager snømenn og graver ut snøhuler, mens noen sitter stille og ser seg omkring i de uvante omgivelsene.
- En hær av frivillige, både militære og sivile, er engasjert for å frakte barna fra ulike deler av Israel til dette stedet. Vi ønsker å gi dem noe spesielt, og vi overveldes gang på gang over hvor utrolig glade de blir, sier Boaz Pollak, som kjører snøscooteren denne dagen.
Noen hundre meter unna ligger skibakkene, som besøkes av mange jevnaldrende israelske barn. Disse bakkene ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede som bruker krykker eller rullestol, men i alpinjegernes lille dal er hjelpemidler ingen hindring.
– Mange har aldri sett snø før, og kanskje får de heller ikke se det igjen, men disse timene her oppe gjør noe med dem. De tar med seg minner om opplevelser som overgår det de fleste friske barn får være med på, sier Pollak, som har vært med på prosjektet siden starten.
Annonse
Intifadaen
En annen veteran som har vært med siden starten er Stefan Kogeus, også han pensjonert offiser fra alpinjegerkompaniet. Til daglig jobber han nå som svensktalende guide for svenske og norske turgrupper i Israel, men mye av fritiden brukes på Hermonprosjektet.
– Siden vi tjenestegjør oppe på Hermonfjellet, som er dekket av snø om vinteren, kom vi på at mange barn her nede aldri har opplevd snø og vinter. Vi bestemte oss for å hente kreftsyke barn på sykehusene og leide en buss for våre egne penger på frivillig basis, forteller Kogeus.
Han minnes at at smilet kom tilbake på barnas ansikter og at det var mye lek og latter. De glemte smerten og den triste situasjon de var i.
– Vi trodde først at det kom til å bli en engangshendelse, men sykehusene kontaktet oss og sa at barn som sitter i rullestol, de blinde, de med nyreproblemer og autistiske barn også trenger å oppleve dette. Siden har det ballet på seg, og med støtte fra privatpersoner både i Israel og utlandet er vi nå i stand til å ta med 1.500 barn til Hermon i løpet av den rundt tre måneder lange vintersesongen. Flere hundre blir dessuten med på korte fotturer hver høst, sier han.
Palestinske barn
På en del av turene deltar også barn fra de palestinske områdene. De kjøres med busser fra palestinske sykehus til grensesperringene, hvor de går over i israelske busser som tar dem til Hermonfjellet.
– De palestinske barna har ofte et veldig negativt bilde av israelske soldater, og det er spesielt å overvære reaksjonen deres når de møter oss. Vi er kledd i uniformer og bærer våpen, siden vi hele tiden må være i beredskap, og barnas øyne flakker i begynnelsen nervøst omkring. Men på ettermiddagen, når vi skal reise tilbake, må vi nesten rive oss løs fra disse barna. De vil gjøre alt bare en gang til. De vil ikke reise hjem, men vil være sammen med de israelske soldatene, sier Kogeus.
Annonse
– Barna ser at vi er mennesker vi også, og dette forteller de kanskje til familie og venner når de kommer hjem, sier han.
De palestinske myndighetene ber imidlertid foreldrene om å skrive under på en avtale om at ingen intervjuer om turen skal gis til media, siden dette kan gi et positivt bilde av fienden.
– Slik er politikken, men dette bryr vi oss ikke nevneverdig om, sier Kogeus.
Han forteller at en av de sterkeste opplevelsene han har hatt, var da en gruppe på 30 blinde barn fra Betlehem besøkte Hermon.
– De satt lenge i en ring uten å si noe. De bare kjente på snøen, sier han.
Norsk støtte
Ved inngangen til hytten er det plassert en rekke med små norske «17. mai-flagg», og på en stol sitter en stor teddybjørn ikledd en norsk strikkegenser. De norske effektene er ikke bare til ære for Dagens korrespondent, men vitner også om at norske israelvenner er sterkt delaktige i arbeidet på Hermonfjellet.
De norske israelvennene har blant annet bidratt økonomisk ved innkjøp av snøscootere og kjelker, og i forbindelse med byggingen av trehytten hvor barna serveres mat og drikke. De har også sendt store mengder strikkeluer og strikkevotter til Israel, og en del av disse er lagt ut på et bord i hyttens oppholdsrom.
Annonse
– Disse gir vi bort til barna. De kan selv velge ut hva de vil ta med seg, sier Pollak.
Livskvalitet
De pensjonerte offiserene samarbeider med en rekke institusjoner, sykehus og frivillige organisasjoner. Denne dagen er det barn og ledsagere fra organisasjonen Kav Lachayim (Linje til liv) som er på besøk.
– Vi har fire sentre i Israel, og målet vårt er å bedre livskvaliteten til funksjonshemmede barn og unge, sier David Assulin, som leder aktivitetene ved senteret i Petah Tikva.
Organisasjonen utfordrer særlig ungdommer til å bli ledsagere for funksjonshemmede barn.
– Barna og ledsagerne møtes et par ganger i måneden til morsomme aktiviteter og turer i lokalmiljøet, men det er turene til Hermon alle snakker om og gleder seg til, sier Assulin.
Respekt
Like utenfor hytten står funksjonshemmede Avi (13) og Amichai Zinger (17), som har vært Avis ledsager i sju måneder.
Annonse
– Jeg har selv en handikappet bror og det er hovedgrunnen til at jeg har engasjert meg i organisasjonen, sier Amichai.
Avi har i motsetning til mange av de andre deltakerne vært på Hermon flere ganger tidligere, og det er ikke først og fremst snøen som trekker.
– Her er det mange hyggelige folk å snakke med, sier han.
– Og alle blir møtt med respekt, legger Amichai til.
Selv om Avi ikke er noen nykommer på Hermon, håper han at han blir valgt ut til å få reise også neste år.
– Jeg gleder meg allerede, sier han.
