Smittefare er gammelt nytt for kirken
Pest har vært en utfordring for de første kristne, paver, kristne konger, Martin Luther og andre reformatorer.
Publisert
Sist oppdatert
– De fleste av oss har ikke opplevd noe sånt før, men kirken har lang erfaring med å stå i slike kriser, sier kirkehistoriker Eivor A. Oftestad om koronapandemien.
Kirkehistorieprofessor Tarald Rasmussen fremholder at pesten er et eget spor i kristendommens historie.
Annonse
– Det går helt tilbake til Egyptens plager, som Gud sendte som straff fordi farao ikke ville la israelsfolket dra, forklarer Rasmussen.
Han er professor emeritus ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo.
Håp i evig liv
Allerede på 200-tallet forteller biskop Kyprian av Kartago i Nord-Afrika om hvordan kristne i Romerriket møtte en pestepidemi.
– Det ble sagt at bare i Roma døde 5.000 mennesker om dagen. Han holdt frem at troen på Kristus gjorde at man ikke skulle sørge over dem som døde, men heller gjøre en innsats for de syke, sier Oftestad.
Hun fremhever at troen på det evige livet gjennom hele kirkens historie har gitt trøst og mot til å møte sykdom.
– Kraften i dette skal vi ikke undervurdere, sier Oftestad.
Hun påpeker at kristnes omsorg for syke og døende var en viktig årsak til kristendommens vekst de første hundreårene av kirkens historie.
Annonse
Massiv prestedød
På 1300-tallet skylte svartedauden over Europa og kostet rundt halvparten av befolkningen livet.
20 år etter at svartedauden rullet inn over Norge i 1349, skrev erkebiskopen i Nidaros at 30 av 400 prester i stiftet var i live.
– Resten var døde i pesten. Prestene hadde tett kontakt med syke og ble lett smittet, sier Oftestad.
Hun forteller at det i kjølvannet av svartedauden vokste fram en egen sjanger kalt «Ars moriendi» - kunsten å dø - som skulle gi hjelp til døende og pårørende også når man ikke kunne få bistand av en prest.
– Under pest ble ritualene forenklet for at vanlige mennesker kunne gjennomføre dem, sier hun.
Endret teologi
De følgende århundrene kom det flere pestutbrudd. På reformasjonstiden på 1500-tallet ble både reformatorene og Den romersk-katolske kirke konfrontert med den dødelige smitten.
Annonse
Sveitsiske Ulrich Zwlingli, som var en av pionerene i den reformerte kirken, hadde nettopp tiltrådt som hovedprest i Zürich da pesten kom.
– Rundt en tredel av befolkningen i byen mistet livet. De som kunne, flyktet fra byen, men Zwingli ble værende og klarte seg gjennom den første pestbølgen. Senere ble han selv rammet, og holdt på å dø. Dette bidro også til å endre synet hans på religion og teologi, sier Rasmussen.
Han påpeker at den reformerte protestantismen, som fikk stor utbredelse i Sentral-Europa,, legger større vekt på Guds utvelgelse og allmakt og mindre på enkeltmennesket i sin religionstolkning.
Nektet å flykte
Da pesten kom til Wittenberg i 1527, ble Martin Luther oppfordret til å komme seg i sikkerhet, men han mente at for eksempel prester og leger hadde plikt til å bli på sin post.
– Det førte også til at datteren Elisabet, ifølge moren, døde av pesten, sier Oftestad.
Ifølge Luther opphevet ikke pesten plikten, men kunne derimot forvandle den til et kors man måtte være forberedt å dø på. Frykt for døden var djevelens verk.
– Samtidig handlet det ikke om dumdristighet. Luther var realistisk og også opptatt av smittefare, sier Oftestad.
Annonse
– Det er mye man kan kritisere kirken og kristendommen for opp gjennom historien, men på dette feltet fortjener den et godt skussmål, sier Rasmussen.
Straff fra Gud
I både katolsk og reformatorisk kristendom har det vært vanlig å forstå pest som straff for menneskers synd eller som et uttrykk for ondskapen som finnes i verden etter syndefallet.
– Det gjelder ikke individuelt, men kollektivt på grunn av synden, sier Oftestad.
Derfor har man alltid innført bot og bønn som reaksjon, eller gått i prosesjoner.
Sist søndag gikk pave Frans på vandring til Romas viktigste Maria-ikon og et spesielt krusifiks. Begge har historisk vært forbundet med bønn i forbindelse med pest flere ganger tidligere.
– Både ikonet og krusifikset har vært båret rundt i Romas gater i prosesjoner. Ikonet ble brukt allerede på 500-tallet under pave Gregor den store. Større prosesjoner er ikke aktuelt nå på grunn av restriksjonene som myndighetene har innført, sier Oftestad.
Trump og danskekongen
Annonse
Samme dag hadde USAs president Donald Trump kalt til nasjonal bønnedag. Denne årlige begivenheten finner vanligvis sted i mai, men ble i år fremskyndet på grunn av koronakrisen.
Bønn i forbindelse med pest og epidemier er det tradisjon for også i protestantismen.
– Kong Christian 4., som regjerte tidlig på 1600-tallet, innførte mange botsdager fordi han trodde dette kunne forebygge både pest og andre ulykker, sier Rasmussen.
Kristne sykehus
De medisinske årsaksforklaringene til pest har vært ukjente i det meste av kirkens historie. Hjelpen handlet dermed ofte om å trøste de lidende og betjene dem med forkynnelse, skriftemål og nattverd. Men også i tidligere tider kunne mennesker bli friske.
– I senmiddelalderen var hospitalene i stor grad knyttet til klostrene. Munkene og ikke minst nonnene hadde sentrale roller i å ta seg av syke. En god del av sykepleien fortsatte i kirkens regi også etter reformasjonen, sier Rasmussen.
Med fremveksten av en sterkere stat og etter hvert en velferdsstat i nordiske land fra slutten av 1800-tallet, ble kirkens rolle på disse områdene mer begrenset.
– Allerede ved spanskesyken i 1918 ser vi at kirken hadde en mer tilbaketrukket rolle, sier han.
Annonse
Ber fortsatt
I katolske land har kirken derimot beholdt flere institusjoner og har fortsatt en mer sentral rolle gjennom helsevesenet.
– Ser du noe kirken i Norge i møte med koronaviruset kan lære av hvordan den møtte pest i tidligere tider?
– Jeg tror kirken vet meget godt hva som er dens oppgave overfor syke og døende. Den skal trøste og hjelpe og fremme livsmot, sier Rasmussen.
Oftestad mener kontinuiteten med kirkens håndtering av epidemier i dag først og fremst ligger i bønnen.
– Det er en offentlig handling som kirken alltid har praktisert. Når kirkene blir stengt blir mye av forbønnen flyttet på internett, så det er lett å legge til rette for. Det kan også fungere for den katolske kirke. Kirken har lang tradisjon for «åndelig kommunion» når man ikke kan være fysisk tilstede i messen, sier hun.
