– Snart har de siste kristne reist fra Irak
Ett og et halvt år etter at IS jaget de kristne ut av Mosul, lever flyktningene i kummerlige kontainere. – Folk har mistet håpet. Alle som har penger forlater Irak, sier erkebiskop Daoud.
Hver eneste dag tar den syrisk-ortodokse erkebiskopen farvel med familier som forlater Irak. Noen dager kan det være tre familier, andre dager så mange som fem.
– Alle de kristne lederne i Irak oppfordrer folk om å bli værende, men vi kan ikke presse dem til å bli, slik situasjonen er nå, sier erkebiskop Daoud.
– Hvis det fortsetter som nå, vil Irak være tømt for kristne innen fem år, mener han.
Søndag for forfulgte
Denne uken er den røslige erkebiskopen i Oslo som Stefanusalliansens gjest for å markere søndag for forfulgte kristne. Torsdag skal han gå fremst i fakkeltoget gjennom Oslos gater.
Han er selv en av de forfulgte. I begynnelsen av juni i fjor ble han nødt til å forlate katedralen sin i Mosul i all hast da IS angrep.
– I løpet av en dag tok IS alt. Den 1700 år gamle katedralen vår. Klosteret fra 300-tallet. De gamle, håndskrevne bøkene våre. Ja, selv verdigheten vår tok de, sa erkebiskop Daoud da Dagen møtte ham i Kurdistan like før jul i fjor.
Han gråt da han viste bilde av katedralen som var blitt omgjort til moské. Korset på taket var revet av.
Stefanusalliansen møtte erkebiskop Daoud i Erbil i oktober i fjor:
Dårlig nytt
Selv i går, da han var komfortabelt innlosjert på et av Oslos bedre hoteller, rykket konflikten i Irak og Syria ham nært inn på livet.
Han var så vidt ferdig med intervjuet med Dagen i hotellets lobby, da de alarmerende meldingene begynte å tikke inn. Den ene handlet om landsbyen Sadad i Syria, der det bor mange syrisk-ortodokse kristne.
– Landsbyen er akkurat nå under kraftig angrep fra IS. Kvinner og barn er evakuert til trygge landsbyer. Bare mennene og prestene er igjen, sa en beveget erkebiskop under Stefanusalliansens seminar om Syria og Irak i går.
– Jeg ber dere om å være med oss og be for de kristne i Sadad, sa han.
Den andre nyheten som opprørte erkebiskopen kom fra nasjonalforsamlingen i Irak. Parlamentsmedlemmer fra flere av minoritetsgrupper har forsøkt å endre loven slik at barn ikke automatisk blir registrert som muslimer, hvis en av foreldrene blir muslim. Lovforslaget gikk ikke igjennom.
– Nå har våre fem kristne parlamentarikerne gått av i protest. Dette er sharia-tankegang. De etniske og religiøse minoritetene er svært skuffet, sier han og tilføyer:
– Vi får stadig slike meldinger. Det går ikke en uke uten at vi som er minoriteter i Irak får slike katastrofemeldinger.
Gir opp
Nicodemus Daoud Matti Sharif er erkebiskopens fulle navn. Han er født og oppvokst i Mosul og har levd side om side med menneskene som angrep katedralen hans.
– Det gjør så inderlig vondt her inne, å tenke på det som har skjedd, sier han og peker mot hjertet sitt.
I august, to måneder etter angrepet på Mosul, dundret IS videre og angrep de kristne landsbyene på den såkalte Ninive-sletten i Nord-Irak, mellom Mosul og den selvstyrte, kurdiske regionen. Resultatet ble en masseflukt av kristne og andre minoriteter mot de kurdiske byene.
– 25.000 kristne familier flyktet. 100.000 personer, sier erkebiskopen.
Snart ett og et halvt år senere er disse menneskene fremdeles flyktninger. De kan ennå ikke reise hjem til husene og forretningene sine i Mosul og på Ninive-sletten, der IS stadig har kontrollen. Mange har fått beskjed om at hjemmene deres er blitt plyndret.
Erkebiskopen sier at folk aldri hadde trodd at det skulle gå så lang tid. De trodde at marerittet skulle være over i løpet av noen uker. At USA som hadde klart å styrte diktatoren Saddam Hussein, som hadde makten over hele Irak, skulle klare å nedkjempe IS som tross alt bare hadde inntatt Mosul. Men slik gikk det ikke. Mosuls fordrevne innbyggere føler seg dypt sviktet.
– Folk gir opp. De er i ferd med å miste håpet, sier erkebiskop Daoud. Han tror 5000 av familiene som ble drevet på flukt av IS i fjor, nå har forlatt Irak.
De som er igjen bor i kummerlige forhold. Mange av dem bor i dårlig isolerte kontainere som blir glovarme om sommeren og iskalde nå som vinteren står for døren.
– I en av kontainer-leirene må folk dele toalett, dusj og kjøkken. Det er forferdelig å leve der. Jeg føler meg så trist på deres vegne, sier erkebiskopen.
– Husk at dette var mennesker som tidligere greide seg godt. Mange av dem var velutdannet og hadde fine hus. Så mistet de alt.
Samler støtte
I løpet av november er han på reisefot til Hellas, Libanon, Tyskland og Russland, foruten Oslo, for å samle støtte til folket sitt.
Historisk har kirken spilt en svært sentral rolle i livet til de syrisk-ortodokse kristne. Folk kommer til presten eller biskopen for å få hjelp, enten det handler om åndelige utfordringer eller problemer i familien, på jobben eller overfor myndighetene. De er vant til at presten gir råd, tar noen telefoner for å ordne opp og noen ganger gir økonomisk hjelp når det virkelig kniper.
Når de kristne forlater landet, står kirken svekket tilbake. Ressursene minker. Den har mindre mulighet til å hjelpe mennesker i nød. Derfor er de så avhengige av å få hjelp fra utlandet.
– Vi har fått hjelp fra Tyskland til å betale husleie for 400 familier frem til nyttår. Etterpå vet vi ikke hva som skjer. Hvis vi ikke klarer å skaffe mer penger, ender folk på gata, sier han og legger ikke skjul på at det er vanskelig å samle støtte til IS-flyktningene.
Etterlyser beskyttelse
– Hva skal til for at de kristne skal bli værende i Irak?
– De må kunne reise tilbake til hjemmene sine. Kan de ikke det, har de ingen fremtid her.
– Er Kurdistan en trygg havn for kristne?
– Enn så lenge, svarer han og understreker at Iraks etniske og religiøse minoriteter trenger internasjonal hjelp hvis de skal klare å bli værende.
– Vi trenger hjelp til å få på plass en fungerende regjering i Bagdad, vi trenger hjelp til å bekjempe IS og ikke minst trenger vi internasjonal beskyttelse av de kristne landsbyene på Ninive-sletten.
– Det vil være et stort tap hvis de kristne forsvinner fra Irak. Ikke bare for de irakiske kirkene, men for hele kristenheten. Vi trengs i Irak som Jesu vitner. Men nå går tiden fra oss. Snart er det for sent. Folket reiser.