Søker hjelp etter vanskelig tid i Jesus revolution
Leder i organisasjonen som hjelper avhoppere, tror det er bra at VG setter søkelys på karismatiske miljø i dokumentaren "Frelst".
I programmet, som sendes på VG TV, tar Rut Helen Gjevært oppgjør med sin egen fortid som Jesus-soldat i Jesus Revolution.
LES: Kjære Stephan, du bør snakke
Annonse
Misjonsbevegelsen er godt kjent for Hjelpekilden, som er en organisasjon som hjelper mennesker i problematiske bruddprosesser knyttet til religion. Da de startet opp i 2012, tok det en måned før det meldte seg en person som ikke hadde bakgrunn fra Jehovas Vitner. Den personen hadde bakgrunn fra Jesus Revolution.
– Siden har flere tatt kontakt, forteller daglig leder Hilde Langvann.
– Hvor mange er det snakk om?
– I underkant av ti, men Jesus Revolution er jo heller ikke så store som mange andre trossamfunn. De som kommer fra karismatiske trossamfunn utgjør kanskje en fjerdedel av våre brukere.
Verdifull kunnskap
Det som går igjen i historiene er at de kjente seg utslitt. Noen har fortsatt vanskelig for å forstå at de kunne bli så ekstreme, og har dårlig samvittighet for at de rekrutterte andre til å bli med.
Langvann forteller at alle de som hadde bakgrunn fra Jesus Revolution, har meldt seg som frivillige for å kunne hjelpe andre.
– De har gitt oss verdifull kunnskap om karismatiske miljø, sier hun.
Annonse
Ingen aktive kristne
Blant de hun kjenner fra Jesus Revolution er ingen aktive kristne i dag.
– Noen betegner seg som kristne, men greier ikke å være med i et kristent miljø. Typisk for avhoppere er at en del ikke greier å være medlem av noe som helst, ikke en gang Hjelpekilden.
– Har dere fått henvendelser etter at dokumentaren «Frelst» ble lansert?
– Ja, men foreløpig ikke fra noen som var med i den bevegelsen. Likevel er det mange som kjenner seg igjen i serien. De fleste av våre brukere sier at de får flashback fra sin egen tid i trossamfunnet etter å ha sett episodene i «Frelst», selv om de har bakgrunn fra Smiths venner, Jehovas vitner eller andre karismatiske trossamfunn. Det som Rut forteller om sin tid i menigheten er ikke unikt for Jesus Revolution, understreker hun.
Offentlig selvransakelse
Langvann tror det er bra at det som kan virke som usunne, karismatiske miljø kommer i offentlighetens lys. Det samme tenker Stian Kilde Aarebrot, prest i Areopagos og leder av nettverket Etter Kristus. Han tror offentlig selvransakelse er bra, men savner flere som sier: Hva kan vi lære av dette?
I VG onsdag skriver han at religiøs skittentøyvask på tv ikke er pent, men at det kan være til hjelp for desillusjonerte disipler. Innlegget er en kommentar til dokumentaren «Frelst», som sendes på VG TV.
Annonse
Han peker på at det har skjedd en del endringer til det bedre i en del karismatiske miljø, og at mange ikke har fått det med seg. Det gjelder særlig de som hoppet av da de fikk nok.
– Når man snur på en kultur, er det viktig at lederne sier offentlig at «slik vi gjorde det en gang, var ikke så lurt. Nå gjør vi det annerledes». Det ser ut for meg som man hopper bukk over slike oppgjør, sier han.
Fokus på den svake
Aarebrot er mer opptatt av de som har hoppet av, enn av lederne.
– Lederne våre er de mest ressurssterke. De er kapable til å tåle en trøkk. Men det er ganske mange disipler som ikke nødvendigvis er like godt rustet til å tåle det samme. I slike saker mener jeg at vi som kirke bør ha ekstra fokus på den svake part.
Han tror at autoritære ledere som begår overtramp også fins i mindre karismatiske sammenhenger, men at risikoen er noe større i miljø som fronter radikalitet.
– Noen ganger blir saken så viktig at menneskene bare blir midler for å oppnå den. Når det skjer, må varsellampene blinke. Det gjelder ikke bare kristne miljø, understreker han.
Gikk rolig av
Annonse
Aarebrot var selv tenåring i en pinsemenighet på 90-tallet. Av de han kjente den gang er det nesten ingen igjen i de offensive, karismatiske miljøene.
«Noen gikk rolig av Jesus-ekspressen med troen trygt i behold. Minst like mange hoppet av i fart eller ble påkjørt av overivrige mellomledere, i dag desillusjonerte, utbrente, ildsky, noen ganger med en tilsvarende radikal og skråsikker iver mot troen de en gang forlot».
Selv gikk han rolig av, for å bruke hans egne ord. Han var bare 15-16 da han begynte å stille spørsmål ved det som ble sagt fra talerstolen.
– Det var ikke god kultur for å gjøre det, og jeg følte at jeg ikke ble anerkjent og satt pris på som en ressurs.
Da jeg var 19 bestemte jeg meg for å ikke være kristen lenger, men tilfeldighetene, eller Guds finger, gjorde at jeg ikke kom inn på lærerhøgskolen og tok kristendom grunnfag på Ansgarskolen. Der stilte jeg de samme kritiske spørsmålene på nytt. Lærerne og professorene som var der roste meg for det, og tok gjerne mine spørsmål som et utgangspunkt for en interessant diskusjon. Det gjorde at jeg kjente at jeg kanskje skulle bli med på laget likevel, og ble til slutt teolog og prest.
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Annonse
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
