Soldatens siste slag: – Det slutter ikke ved døden
Gjennom en lang militærkarriere har Kjell Grandhagen mange ganger hatt nærkontakt med døden, både personlig, og for sine soldater. Nå kjenner han døden på en annen måte etter å ha fått uhelbredelig kreft.
Selv om det er blitt en klisjé er det utvilsomt en sannhet i Christopher Bullocks utsagn om at det ikke noe som er sikkert i dette livet utenom døden og skatter, og uansett hvor man er på livets vei er det et tema som man ikke kan unngå.
Det er en eklektisk gjeng som samles for å dele sine refleksjoner rundt temaet på seminaret «Hva skjer etter døden?» under Olavsfestdagene i Trondheim.
Annonse
Tidligere etterretningssjef Kjell Grandhagen, seremonileder Kjell Endre Bonesrønning, komiker Kristopher Schau og professor emeritus Liv Wergeland Sørbye var med i panelet.
Den syke soldaten
Den sterkeste fortellingen kommer fra Kjell Grandhagen, tidligere sjef for etterretningen og generalløytnant i Forsvaret. Gjennom forsvaret har han både vært i livsfare ved flere anledninger og hatt ansvar for livene til soldatene under sin kommando. Nå, på livets hell, har han fått kreft som ikke lar seg kurere.
– Det er en sykdom jeg kommer til å dø av, og ikke en jeg dør med, sier Grandhagen som lider av beinmargskreft.
Nær døden-opplevelse
Grandhaugen var kommanderende offiser under Bosnia-krigen og opplevde der både faren for sin egen død, og for sine underordnede.
På spørsmål om hvilket møte med døden han husker best forteller han om den gangen bilen han kjørte med i Bosnia ved et uhell kjørte inn i et minefelt.
– Jeg måtte tråkke mellom hjulsporene til bilen mens jeg dirigerte den ut nøyaktig samme vei. For alt jeg visste, var det miner mellom sporene, forteller han.
Annonse
– Jeg opplevde at vi tapte mange soldater i den krigen, og hvor meningsløst det var. Jeg hadde noen tunge stunder i den perioden, sier han.
Forberedt på å dø
Som karrieresoldat var døden alltid en mørk skygge selv om Grandhaugen forsøkte å ikke tenke på det. Nå er det derimot klart hva som kommer.
– Det er noen likheter, men også forskjeller på å leve som syk og faren ved krig. Det å leve med en kreftsykdom i mange år, sliter litt mer på, forteller Grandhagen.
– Foreløpig får jeg medisiner som gjør at jeg lever et ganske vanlig liv, sier den tidligere generalløytnanten som nå har vært syk i syv år.
Barnebarn
Den tidligere soldaten forteller at han derimot ikke er redd for å dø, men at han kjenner en sorg over å ikke få se barn og barnebarn vokse opp.
– Jeg har skjøvet det litt foran meg. Jeg håper det skal være en stund igjen. Jeg håper jeg slipper store smerter og at jeg kan dø med rak rygg, sier Grandhagen.
Annonse
– Jeg tenker ikke mer på det enn jeg behøver å gjøre.
Seremonilederen
En mann som har jobbet tett på døden i mange former er Kjell Endre Bonesrønning. Han er seremonileder i livssynsnøytrale gravferder, og erstatter slik sett prestens rolle i kirkelige begravelser.
– Folk sier til meg: «vi har aldri snakket med en prest før, og har ikke behov for det nå heller.» Da blir løsningen at man bruker en seremonieller. Da jeg begynte hadde jeg en 5 til 10 slike begravelser i året, nå har jeg 130 i året. I tillegg er det flere andre som arbeider med dette, sier Bonesrønning til Dagen etter panelsamtalen.
– Folk tror ikke mindre
Han forteller at selv om oppgangen kan henge sammen med en økende sekularisering bort fra den etablerte Kirken så skyldes det ikke nødvendigvis at folk tror mindre enn før.
– Troen har bare skiftet form. Folk er ikke så dogmatiske som før, men troen er der likevel på at det er noe der ut..
– Hva tror folk da?
Annonse
– Nei, det er veldig forskjellig: alt fra at man blir gjenfødt til at man kommer til et fint sted etterpå. Mange har forestillinger om at det skal komme en god verden, og at man får se sine kjære igjen.
Dro i fremmedes begravelser
En litt utypisk gjest i panelsamtalen var Kristoffer Schau som ved siden av karrieren som musiker og programleder, har skrevet boken «På vegne av venner». I boken skriver han om sine erfaringer med å møte opp i begravelser hvor det ikke var andre deltagere enn presten og begravelsesagenten.
Schaug ente til og med opp som forretter i en gravferd.
– Det var ikke en prest der, og heller ingen fra begravelsesbyrået. Bare en fra gravferdsetaten. De spilte bare tre sanger, og de visste ikke hvem han var eller hvilken religion han hadde. Jeg opplevde det som utrolig fælt at dette skulle være det siste i livet hans. Og da ble jeg bedt om å si noen ord.
– Det er en rar situasjon for han er død og får ikke med seg hva som blir sagt. Likevel trenger vi som samfunn at det blir sagt noe.
Schau endte opp med de enkle ordene: «God tur».
– Slutter ikke ved døden
Annonse
Schau forteller at han har blitt så fascinert over døden ettersom det er det eneste som er helt sikkert i menneskets liv.
– Jeg tror man lever videre i form av minner, sier Schau.
– For meg er det en trygghet at alt er fullstendig ferdig etter at man dør. Da får man fred og hvile, og det er ikke lengre noen bekymringer, fortsetter han.
Den kreftsyke Grandhagen finner en betryggelse i det motsatte.
– Jeg tror ikke det slutter ved døden. Jeg tror det kommer noe etterpå. Akkurat hva, vet jeg ikke, sier Grandhagen.
