Solveig (42) var sterk for lenge - resultatet ble angst og depresjon

Vi tref­fes på Kron­stad dis­triktpsy­kia­tris­ke sen­ter (DPS), et bygg som do­mi­ne­rer ut­sik­ten fra kon­to­ret mitt på den andre siden av Ber­gens størs­te vei­kryss.

Solveig (42) er ut­styrt med nøk­kel­kort, et klart bevis på at hun ikke len­ger er pa­si­ent, men med­ar­bei­der.

Ni år etter at hun ble psy­kisk syk, har hun fort­satt en dia­gno­se: «Til­bake­ven­den­de angst og de­pre­sjon».

- Den er jo de­pri­me­ren­de i seg selv. Den sier in­di­rek­te at jeg kom­mer til å bli syk igjen, selv om jeg ikke tror det. Skul­le det li­ke­vel komme et til­bake­fall, så vel­ger jeg å se det om et til­bake­steg. Jeg er ster­ke­re nå, og kom­mer aldri til­ba­ke dit jeg var, sier hun.

- Angsten spiste meg opp

Hun er rolig, re­flek­tert og lyk­ke­lig. Hun vet hvor­dan det er å våkne om mor­ge­nen med angst og vegre seg for selve livet. Og hun vet hvor­dan det er å våkne opp og kjen­ne gle­den ved en ny virke­dag.

- Jeg kunne levd med de­pre­sjo­nen, men angs­ten spis­te meg nes­ten opp. Det var en angst for angs­ten. Alt kny­ter seg i deg. Du svet­ter og fry­ser. Det fy­sis­ke ube­ha­get er lam­men­de. En lang stund føl­tes det som jeg gikk med sol­bril­ler på hele tiden. Jeg så det samme som de rundt meg, men i et mørkt lys. Alt var slit­somt, kon­sta­te­rer hun.

En spon­tan­tabort. En lek­ka­sje på lof­tet. Et uven­tet døds­fall i nær fa­mi­lie og en bruk­ket skul­der. Mange ka­ta­stro­fer skjed­de i løpet av kort tid i 2005 og gjor­de livet uut­hol­de­lig.

En uke etter hun mis­tet bar­net halv­veis i svan­ger­ska­pet, var hun til­ba­ke på jobb, som taler på leir. Ja-men­nes­ket og per­fek­sjo­nis­ten la press på henne, og hun gjor­de masse - for å slip­pe å tenke og sørge.

Men så en dag mer­ker hun at det skjer ting med krop­pen. Hun kla­rer ikke å spise og sover dår­lig. Hun går med kon­stant uro i krop­pen og kjen­ner seg kvalm, tom for kref­ter, trist og tom.

- Jeg fant ikke glede i noe eller noen, og fikk dår­lig sam­vit­tig­het for det, skri­ver hun i en opp­sum­me­ring fra den vonde tiden.

Tan­ken på døden er der, og hun grå­ter for in­gen­ting. Når ingen medi­si­ner hjel­per, ender det med inn­leg­gel­se på psy­kia­trisk syke­hus.

«Tenk; JEG inn­lagt på «sinns­syke­hus»! skri­ver hun. Der møter hun andre med de samme er­fa­rin­ge­ne. Nor­ma­le men­nes­ker, som hun selv.

Fy­sisk ak­ti­vi­tet og fel­les­skap med noen av de andre pa­si­en­te­ne gir gro­bunn for ny glede.

- Vi ble en sam­men­svei­set gjeng på fire. Jeg be­gyn­te igjen å prate og le, og ble ob­ser­vert. Plut­se­lig var det på tide med ut­skri­ving, uten at jeg kjen­te meg klar for det.

To år se­ne­re ble hun inn­lagt på nytt. Denne gan­gen fikk hun da­to­en for ut­skri­ving al­le­re­de ved inn­leg­gel­se. Det stres­set henne, og ga henne en fø­lel­se av at hun måtte skyn­de seg å bli frisk.

- Hvor­for skal man ut­skri­ves med en gang man be­gyn­ner å bli bedre? Man vil jo hjem, men ikke før man er klar og for­be­redt, sier hun.

Fryktet evig sykdom

En pe­rio­de trod­de hun at hun aldri kom til å bli frisk igjen. Da hun spur­te en av de an­sat­te, fikk hun til svar at «dette må mange slite med livet ut». Det tok fra henne håpet, for hun kjen­te ikke til noen som hadde kom­met ut av et slikt mørke. Men det var der i mør­ket hun fant skat­ter, og nå øns­ker hun å være et le­ven­de ek­sem­pel på at det går an å bli frisk.

- Men hva er «frisk», spør hun. Jeg vet hva jeg må passe meg for så det ikke skjer igjen. Jeg har god­tatt at jeg ikke kan leve slik jeg gjor­de, og at ting er «godt nok». Jeg job­ber fort­satt med å bli mind­re per­fek­sjo­nist, sier hun.

Etter to inn­leg­gel­ser voks­te det fram et ønske om å kunne jobbe i psy­kia­tri­en, noe hun trod­de var umu­lig, helt til hun leste om MB-ut­dan­ning (med­ar­bei­der med bru­ker­er­fa­ring) i gate­ma­ga­si­net Me­ga­fon.

Der sto det at de øns­ket folk med hen­nes er­fa­ring. Hun send­te inn en søk­nad, ble inn­kalt til in­ter­vju og ble tatt opp på stu­di­et som varer i 12 må­ne­der og in­klu­de­rer 20 uker teori og 20 uker prak­sis. Når jeg møter henne på dis­trikts­psy­kia­trisk sen­ter er hun i full gang med sin andre prak­sis­pe­rio­de.

- Du kan stu­de­re angst i fem eller ti år, men du vil aldri for­stå fullt ut hva det er uten å ha kjent det på krop­pen. Jeg vet hva som hjalp meg, og kan komme med tips om det. Det jeg sier til pa­si­en­te­ne har en annen tro­ver­dig­het, mener hun.

Solveig tror at det vik­tigs­te hun kan bidra med inn i psy­kia­tri­en er håpet om at det går an å bli frisk igjen.

- En av pa­si­en­ten sa det til meg: «Du er et håp bare ved at du er her».

I møte med en tid­li­ge­re be­hand­ler fikk hun høre at det var godt å se henne frisk. «Da ser vi at det vi gjør, fun­ge­rer», sa ved­kom­men­de.

- Jeg mang­ler jo fag­kom­pe­tan­se, men mener like fullt at jeg har en annen kom­pe­tan­se. Jeg har levde er­fa­rin­ger og kan være en god rolle­mo­dell. Jeg kan gi håp og bidra til å ut­vi­de per­spek­ti­vet til pa­si­en­te­ne.

Hun kjen­ner seg ster­ke­re enn noen gang, og er opp­tatt av å bruke det som var vondt til noe godt.

- Jeg hadde aldri trodd at det jeg gjen­nom­lev­de skul­le føre til noe godt. Man kan være lyk­ke­lig uten å være per­fekt. Ekte lykke er rett og slett et bi­pro­dukt av å gjøre andre lyk­ke­lig, sier hun.

Ragn­hild An­dersland, en av vei­le­der­ne hen­nes ved dis­triktpsy­kia­trisk sen­ter, sier i en kom­men­tar til Dagen at hun har stor tro på det Solveig og andre med­ar­bei­de­re med bru­ker­er­fa­ring kan bidra med inn i psy­kia­tri­en.

- De har en kjempe­vik­tig er­fa­ring, og den må an­er­kjen­nes som en kom­pe­tan­se. Solveig kan for­mid­le håpet om at det går an å bli frisk. Det er noe vi ikke kan gi, sier hun.

- Psy­kisk syke er van­li­ge men­nes­ker som er ster­ke, men de er gjer­ne ikke så flin­ke til å ta vare på seg selv, sa Solveig i et in­ter­vju med en Ask­øy­væ­rin­gen nylig. Der ble hun in­ter­vju­et sam­men med en i klas­sen, som også har bak­grunn fra psy­kia­tri­en. I in­ter­vju­et snak­ker de åpent om psy­kisk helse, et tema de mener er tabu­be­lagt.

- Folk ser ikke ny­an­se­ne. Enten er du gal. Eller så er du nor­mal, sier klasse­venn­in­nen.

Valgte åpenhet

Det tok en stund før Solveig våget å være åpen med hva hun strev­de med. Etter førs­te inn­leg­gel­se i 2005 ble det mye snakk, og det var vans­ke­lig å skul­le holde det hem­me­lig. Men nå øns­ker hun å være åpen, for å al­min­ne­lig­gjø­re psyk­sisk syk­dom og, om mulig, senke ters­ke­len for å snak­ke om det.

- Sann­he­ten er at det psy­kis­ke pro­ble­mer kan ramme alle - en eller annen gang i livet. Jeg trod­de aldri det skul­le skje med meg, jeg som all­tid sto på og hadde mange jern i ilden. Men nå vet jeg at en som er psyk­sisk syk ikke er svak, men hel­ler en som har vært sterk for lenge, sier hun.

Dagen