Solveig (71) løser prestekrise i nord

– Det er første gang vi har hatt så mange ledige prestestillinger som nå, sier Oddgeir Stenersen til Dagen. Han har vært stiftsdirektør i Nord-Hålogaland bispedømme i 14 år og har god oversikt over det som har rørt seg der de siste årene.

Nå utlyser bispedømmet 19 ledige preste- og prostestillinger i Troms og Finnmark:

«Her er det stillinger for enhver smak. Fra kapellan til prost, fra Svalbard i nord til Gratangen i sør, fra storby i Kroken til landsbygd i Loppa. Det er til og med mulighet til å kombinere en av stillingene med forskningsarbeid», lyder det i utlysningen på kirken.no.

– Rammer hardt

– Det er en krevende situasjon å ha så mange ledige stillinger, innrømmer Stenersen. Alle stillingene har søknadsfrist i januar med unntak av prostestillingene som har frist i februar.

Stenersen har hovedansvar for personalmessige forhold i bispedømmet og sier til Dagen at mens det tidligere var «en brukbar tilgang» på nyutdannede prester, er den nå liten.

– Vi merker at det er færre som tar presteutdanning. Det rammer vårt bispedømme her i nord hardt, sier stiftsdirektøren.

Blant prestene som slutter, er noen blitt pensjonister. Andre har fått stillinger andre steder.

– Mange av prestene våre kommer fra sørlige deler av landet. Vi er glade for å ha dem her i en periode og hadde ønsket at mange ble lenger.

Bispedømmekontoret har ikke statistikk på hvor lenge prestene sørfra pleier å bli værende, men Stenersen antar at de fleste blir over fem år.

Hel stilling

Han er glad for at bispedømmet har en god del pensjonister som kan rekrutteres til vikaroppdrag.

Stenersen forteller at en hel stilling er avsatt til å få tak i vikarer, melde dem inn i systemet og sørge for bolig og leiebil.

– En og samme vikar kan være inne i tre-fire vikariater i løpet av et år. Det er veldig ressurskrevende for oss å være i en situasjon med så mange vakanser.

Noen stillinger har stått tomme i flere år, forteller Stenersen, og nevner soknepreststillingen i Loppa i Alta prosti som eksempel. Denne stillingen er en av de 19 som nå er utlyst igjen.

Men også soknepreststillingen i Hasvik i samme prosti har stått ledig i noen år. På bispedømmerådsmøtet i Nord-Hålogaland i november ble det omsider tilsatt en prest i stillingen.

Nytt vikartilbud

Prestevikar Solveig Andersen er glad for det. Hun har gjort tjeneste i Hasvik menighet i ett år og gleder seg over den unge presten som har sagt ja til kallet og begynner i stillingen 1. mars.

Selv har hun alt fått et nytt vikartilbud.

– Jeg skal til Porsanger. Der har jeg vært både før og etter at jeg ble ordinert.

Solveig Andersen begynte på teologistudiet som 60-åring etter å ha jobbet som vikar i kirken i mange år.

– Jeg studerte i godt voksen alder, ler finnmarkingen.

Færre gudstjenester

Egil Lønmo har vært prost i Indre Finnmark i fire år, men fungerer på andre året også som prost i Varanger. Han sier det er i Varanger han merker mest til prestemangelen og har gjort det i flere år - også før det ble allmenn prestemangel i store deler av Norge.

– I dag har prester gjerne ektefeller med seg som også skal jobbe. Hvis det er snakk om såkalt avsidesliggende steder, kan det være en utfordring å finne arbeid.

Prosten sier til Dagen at det sjelden er messefall i hans prostier med mindre det er sykdom.

– Men det planlegges færre gudstjenester på grunn av prestemangel.

Lønmo tror den største utfordringen er at det har vært vanskelig å gjennomføre kontinuerlig konfirmantundervisning.

– At en ikke alle steder har jevn kontakt med prest er også en stor utfordring for folket, for menighetsarbeidet og for menighetsrådet. Dette er ikke heldig, og det er en ekstra belastning for de prestene som tar på seg mer arbeid.

At Lønmo selv har hatt to prostestillinger henger sammen med den samme prestemangelen. Nå er prostestillingen i Varanger utlyst på nytt.

Sentrum av storpolitikken

Lønmo, som er fra Vestfold, har vært i Finnmark i ni år i denne omgang, de fem første som menighetsprest. Det var også i Porsanger han var som ung feltprest for 40 år siden.

Han er glad i landsdelen, og viser til noe han skriver med tittelen «Prest i Finnmark?»

Den begynner slik:

«I flere hundre år har folk i Finnmark vært vant med å leve med andre folkegrupper; samer, nordmenn etter hvert kvener/finner og med stadig besøk av russere/pomorer på handelsreiser... Å være prest i Finnmark betyr å gå inn i det flerkulturelle... Finnmark ligger i en ytterkant av norgeskartet, men i sentrum av storpolitikken.»

Han avslutter:

«Det er mye vær i Finnmark. I indre strøk kan det bli bitende kaldt om vinteren, og på kysten kan vinterstormene forårsake stengte veier og flyplasser en dag eller to. Det tar vi med stor ro. På den annen side er turistreklamens forlokkende naturbilder også sanne. Mørketid og midnattssol. Det blir aldri kjedelig.»

Er motivert

Mens bispedømmet venter på responsen på stillingsannonsene, jobber Solveig Andersen jevnt og trutt som vikar.

I 2015 ble arbeidsmiljøloven endret, og aldersgrensen for når arbeidsforholdet opphører ble hevet fra 70 til 72 år.

Andersen synes aldersgrensen i kirken bør følge etter. Selv fyller hun snart 71 år, helsen er god og motivasjonen er der for å fortsette å pendle fra Alta.

– Nå har jeg sagt ja til to måneder. Mannen min er også pensjonist, og vi har bestemt oss for at det er sånn vi kan ha det når vi er friske og sunne.