Som man roper i skogen

I følge en NTB-melding som Dagen Magazinet gjengir 14.3. er det nå endelig «bevist»:

Et flertall av det norske folk tror angivelig ikke lenger på Gud. Grunnlaget for postulatet bygger på en statistisk undersøkelse foretatt av Norstat for NRKs programpost «Schrødingers katt». I et utvalg av «1000 representative personer» erklærer 47 prosent «av alle norske menn» seg uenig i «påstanden» om at «Gud eller noen annen guddommelig skaperkraft står bak livet på jorda». Ytterligere 13 prosent er «delvis uenig» i «påstanden». Tilsvarende tall for kvinner skal være henholdsvis 36 prosent og 12 prosent.

Fordi undertegnede hører til de 42,8 prosent av menneskeheten som mener at 58,5 prosent av alle statistikker er feil, er jeg allerede i utgangspunktet skeptisk til hele dette statistiske konseptet. I alle statistiske spørreundersøkelser er det nemlig ikke bare viktig hvilke spørsmål som stilles, men også HVORDAN de stilles! Det første jeg reagerte på var dette med at tro er blitt til «påstand». Selv som troende kristen vil jeg ha meg frabedt å bli fremstilt som «påståelig» på Guds vegn! Og selv med utdannelse som går noe utover grunnskole har jeg svært få detaljkunnskaper om hvordan universet og «livet på jorda» egentlig oppstod. (Oppslutning om evolusjonsteorier av ymse slag øker – i følge nevnte «undersøkelse» – i takt med «utdannelse utover grunnskole.») Professor Albert Einstein, hvis «utdannelse» det neppe er grunn til å sette spørsmål ved, erklærte om dette: «Det eneste jeg vet, er at jeg ingenting vet.» Einstein var m.a.o. ikke påståelig, verken på Vår Herres eller andres vegne!

Det andre punktet jeg stusser over er hvordan noen kan få seg til å si seg «delvis uenig» i «påstanden» om at «Gud eller annen guddommelig skaperkraft står bak livet på jorda.» Det er ganske godt gjort! Som kristen tror jeg at Gud er opphavet til all virkelighet – synlig såvel som usynlig – og da kan jeg ikke være «delvis enig eller uenig» i at Gud også er Skaper av universet og «livet på jorda».

Alternativet måtte selvsagt være å «bekjenne» meg til ateismen og fornekte Guds eksistens. Men det kunne jeg neppe ha klart å gjøre «delvis». Dessuten ville det innebære så mange ontologiske kortslutninger og bortforklaringer av personlig-eksistensielle erfaringer at jeg ville blitt den verste løgner overfor meg selv!

Det er alvorlig grunn til å påpeke den form for naivisme som preger slike «undersøkelser». Vitenskap og forskning har nok kommet et lite stykke på vei når det gjelder å «kartlegge» jorden og universet ut fra våre menneskelig begrensete, tredimensjonale forutsetninger. Og selv innenfor disse forutsetninger synes universet fremdels svimlende stort – for ikke å si «uendelig». Dette tilsier for mitt vedkommende enda en dimensjon i Guds nåde: Han vet at jeg og andre tenkende mennesker ville opplevd et «begrenset univers» som klaustrofobisk. Og da særlig i forhold til moderne

statistikker! Men som man roper i skogen, får man selvsagt også sine statistiske «svar».

Arvid Genius,

Bergen