Som misjonærbarn hadde Gunhild status som en av «de heldige»

Mellomnavnet er kenyansk. Det ble gitt henne av en kenyansk kvinne og forteller sin egen historie om når på døgnet hun ble født, og om hun var stor eller liten.

Gunhild Chepkite Frafjord ble født på morgenen, og hun var liten. Det er hun fortsatt.

Tomtebarn

Å stige inn i leiligheten hennes i Bergen, oppleves litt som å ta steget inn i en annen verden. I alle rom er det spor av landet hun vokste opp i som barn, og over alt er det sterke, klare farger.

Frafjord delte nylig sin historie på Facebook, om hvordan det var å vokse opp som «tomtebarn» sammen med de norske misjonærbarna.

I motsetning til dem, bodde hun sammen med foreldrene sine, som var ansatt for å drive skole og internat.

«Jeg hadde ikke rett til å klage på noe, barna i internatet hadde det verre enn meg (og barna i slummen utenfor strømgjerdet). Det var som om alle mine rettigheter ble tatt fra meg, og jeg som mange andre måtte undertrykke behov jeg hadde som barn,» skriver hun.

Det var også et kort intervju med henne i podkasten Misjonærbarna.

– Vi står sterkere sammen

– Hvorfor ønsker du å dele din historie nå?

– Jeg synes det er viktig at det kommer fram flere historier og stemmer som ikke har blitt hørt før. Jeg har aldri vært en som har hevet stemmen i særlig grad. Kanskje sitter det igjen fra barndommen.

Frafjord er glad for at saken om misjonærbarna har fått ny aktualitet. Hun er en av drøyt 400 som har meldt seg inn i Sendt bort, en støttegruppe for misjonærbarn.

– Vi står sterkere når vi er sammen. Kanskje kan vi bli hørt på en annen måte, og at de som trenger hjelp og oppfølging, kan få det, sier hun.

– Lenge snakket vi bare om det positive

Tomten som familien bodde på i Nairobi lå, innenfor et strømgjerde. Der var det skole, internat og små hus. Frafjord var del av en søskenflokk på fire.

I mange år trodde hun at de andre søsknene i all hovedsak hadde gode minner fra årene i Kenya, men i voksen alder har flere av dem åpnet opp om at det var utfordrende år. Det siste året har hele familien gått i terapi sammen.

– Lenge snakket vi bare om det positive vi hadde opplevd i Kenya, som om det bare var lov å snakke om det. Men for noen år siden begynte vi å snakke mer åpent sammen, sier hun.

Fra et barneperspektiv

Frafjord beskriver miljøet de vokste opp i som «unaturlig» og «isolert».

– Vi fikk ikke den samme nærheten til kenyansk kultur som internatbarna. På tomten var det mange barn og få voksne. Venner kom og reiste igjen.

Hun tror at de voksne hadde sin oppfatning av hvordan miljøet var på den norske skolen, men at hun så det fra et barneperspektiv.

– Det var omtrent som om vi levde i en annen verden enn de voksne, sier hun i dag.

I voksen alder sliter Frafjord med å knytte seg til mennesker. Det tror hun har sammenheng med barndommen der misjonærbarna kom og dro igjen.

Fant ikke foreldrene

Flere ganger var hun vitne til at foreldrene dro fra barna på internatet. I ett tilfelle så hun en liten jente som holdt seg fast i bilen, i et forsøk på å holde foreldrene tilbake.

– Jeg husker at jeg følte at det var min oppgave å trøste henne, og jeg husker at jeg kom for sent til skolen og fikk kjeft, sier hun.

Frafjord husker spesielt en gang da hun og søsknene satt på trappen utenfor huset og gråt fordi de ikke fant foreldrene. De hadde bare dratt på butikken, men barna var redde for at de aldri skulle få se dem igjen.

– Jeg hadde ikke rett på de voksne

Hun forstår at misjonærbarna kunne være misunnelige på henne og søsknene som fikk bo med foreldrene. Samtidig følte hun at hun ikke hadde rett til å klage på noe.

– Jeg hadde ikke rett på de voksne. Ikke på mine egne foreldre en gang, fordi barna på internatet trengte dem mer.

– Jeg hadde heller ikke rett til å få problemer i etterkant, legger hun til.

I sitt innlegg på Facebook skriver Frafjord at alle barna fant sin måte å overleve på.

– Hva ble din måte?

– Jeg undertrykket behov og følelser, fordi jeg tenkte at jeg ikke trengte noe og kunne klare meg selv. Fra folk som kjente meg, har jeg fått høre at jeg alltid smilte, men det var en maske. Jeg skulle være flink og pliktoppfyllende og ville ikke bli oppfattet som svak.

Oppfølging

I likhet med en del andre misjonærbarn, kjenner Frafjord seg sviktet av Misjonssambandet. Hun var 13 år da de flyttet til Norge og hadde trengt oppfølging.

I flere år oppsøkte hun ulike forsamlinger i regi av NLM. Der søkte hun forbønn og samtale, men heller ikke der opplevde hun å få den oppfølgingen hun trengte.

– Tidligere hadde jeg en sterk NLM-identitet. Nå vil jeg ikke lenger ha noe med dem å gjøre, sier hun.

Hun har fått noe erstatning fra organisasjonen, og de har tilbudt seg å betale for ti timer med terapi.

– En dråpe i havet. Nå er jeg på mitt sekstende år med omfattende behandling, og jeg er hundre prosent ufør.

Selvskading

– Hvorfor tenker du at ditt behov for terapi har bakgrunn i oppveksten i Kenya?

– Jeg har blant annet en kompleks posttraumatisk lidelse. Psykologen min tenker at det ligger i bunnen av andre diagnoser som har kommet i tillegg og at det har sammenheng med årene i Kenya.

I flere år drev Frafjord med selvskading fordi hun ikke visste om andre måter å takle de vanskelige følelsene på. Følelser som hun hadde undertrykket i barndommen.

I voksen alder måtte hun lære seg å identifisere og å sette navn på følelsene.

Fortsatt glad i Kenya

– Kan du peke på noen positive sider ved det å vokse opp i Kenya?

– Jeg hadde gode venner, og jeg husker at vi fikk være med på gøye aktiviteter. Vi dro på turer og opplevde mye sammen. Jeg er fortsatt veldig glad i Kenya, i landet og kulturen og i maten og språket. Men jeg skiller mellom landet og misjon i Kenya.

– Hvordan er ditt forhold til tro i dag?

– Det er uavklart. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med «NLM-guden», men hvis jeg også kan skille han fra organisasjonen, stiller saken seg annerledes.

– Vi er mange som trenger hjelp

– Hva håper du skal komme ut av det fornyede fokuset på misjonærbarna?

– At folk forstår mer av omfanget av skadene som ble påført oss. Jeg håper også at folk kan høre historiene og ta dem inn, uten å bagatellisere eller finne unnskyldninger.

– Ikke minst håper jeg at NLM følger opp sine løfter. Det nytter ikke å bare si «unnskyld», uten handling i etterkant. Vi er mange som trenger hjelp til å bearbeide det vi har opplevd og det er viktig at bredden av historiene kommer fram, sier hun.

Foreldrene til Gunhild Chepkite Frafjord har fått lese gjennom intervjuet med datteren. De har følgende kommentar:

Gunhild er tøff og modig som går ut med dette. Vi er stolte av henne og vi støtter henne hundre prosent. Samtidig er vi lei oss for at vi ikke fikk gitt henne den støtte og omsorg hun trengte i oppveksten. Dette har vi snakket ut om nå, og vi håper inderlig at det kan være til hjelp for henne.

Pinsebevegelsen beklager til misjonærbarn

Det er ikke satt punktum i misjonærbarn-saken