Speiderne sprenger misjonshuset
Denne speidergruppa har inntaksstopp. - Vi fanger opp barna før fotballen tar dem, smiler gruppeleder Trond Gurholt i Telemarks-bygda Siljan.
– Fotball er bra, men man får ikke samme varierte aktiviteter som i speideren. Vi beveger oss ikke bare på en bane, men i naturen. Vi overnatter ute, drar på turer og leirer, samt lærer praktiske og nyttige ferdigheter.
Siljan-speiderne har tradisjon for å være mange. Da Gurholt begynte som speider i 4. klasse, var det 120 speidere, rovere og ledere i en menighet som talte 40.
Annonse
I 2008 ble menigheten lagt ned, mens Siljan-avdelingen av Misjonskirkens Speiderkorps fortsatte. Etter en bølgedal teller gruppa nå over 70, inkludert 20 aspiranter. På sist julefest dukket ikke mindre enn 170 barn og tilhørige opp. På aspirantopptagelsen før sommerferien er det ventet enda flere.
Andakt og bål
«Vi lover etter beste evne å være åpen for Gud og leve etter speiderloven.» Dagen besøker aspirantene i Siljan. I dag skal de skal lære å kløyve ved og spikke flis til det perfekte bål. Først er det imidlertid speiderløfte og andakt. Trond Gurholt har tatt fram andaktsboka og understreker hvor bra det er å ha Jesus som forbilde.
Vi teller 18 barn og to ledere. Heidi Søyland er helt fersk i lederskjorta.
– Jeg begynte etter jul og har ingen speidererfaring. Men jeg har en sønn som er speider og har lyst til å lære.
Gurholt har samlet barna i en halvsirkel for å repetere. «Hva skal man ikke gjøre med en kniv?» spør han.
Svarene kommer raskt:
– Ikke leke eller springe med den. Ikke gi den fra deg med eggen mot mottageren. Ikke legge den på bakken.
Annonse
– Når kan vi fyre bål?
– Mellom 15. september og 15. april.
Trond Gurholt demonstrerer kløyving og spikking. Knivene og øksene kommer fram, og så er aspirantene i gang. Ikke lenge etter river røyken i nesa fra bållagene.
De første som får fyr er Oda Thorsen Jakobsen og Amanda Sofie Øverbø. Jentene har bare positive ting å si om speiderlivet.
– Du får være sammen med venner, ha det gøy ute og lære forskjellige ting, som å bruke kniv. Det er mye morsommere enn fotball, erklærer de.
Tar vare på hverandre
– Vi ønsker å lære dem å ta vare på hverandre. Derfor er vi stolt av at det ikke finnes snev av mobbing her, sier Thorbjørnsen.
Altfor mange barn og unge sitter inne foran dataskjermen, påpeker lederne.
Annonse
– Når vi er på tur, tillater vi ikke dataspill. Mobilene får være med, men vi samler dem inn slik at vi har kontroll på hva de brukes til. Det er forresten foreldrene som insisterer mest på at ungene skal være tilgjengelige.
Leir i Danmark
Turer og leirer er viktig for Siljan-speiderne. I år gleder de seg særlig til gruppeleiren i Danmark. Der skal de møte engelske og tyske speidere.
- Og så skal vi bestige Himmelbjerget!
Vi skal bo like i nærheten, forklarer venninnene Maria Christina Ambrossen, Thea Lien Ekornrød Sæterstøl og Marie Grønli Skau.
Nøyaktighet
Dagens aktivitet er orientering. Syv lag konkurrerer om å finne postene og gjengi symbolene de fant på de respektive stedene så korrekt som mulig. Det er nøyaktighet og ikke tid som teller, poengterer Espen.
Tomine Holte Vinkenes og Adrian Hauge er blant et tyvetalls speidere som vender våte tilbake fra skogen i nærområdet.
Annonse
– Det er bekker over alt og fortsatt snøklatter å se, rapporterer Tomine og Adrian.
Med premieutdeling, innsamling av penger til fattige i Romania og speiderbønnen avsluttes dagens speidersamling.
For lite misjonshus
Misjonshuset i Opdalen, der speiderne holder til om vinteren, er for lengst for lite. Etter å ha sprengt lokalene har noen av lederne åpnet egne hjem for speiderne.
Selv om det over 100 år gamle Misjonshuset ligger seks kilometer fra Siljan sentrum, trives speiderne der.
– Vi vil heller bygge på enn å flytte, erklærer speiderlederne.
Byggeplaner foreligger ikke, men Ingjerd Omdal, leder av husstyret, gleder seg over utviklingen i speidergruppa.
– Ser du konturene av ny menighet?
Annonse
– Ikke umiddelbart. Vi får se utviklingen an.
Da menigheten ble nedlagt, var det fordi de gjenværende 15 medlemmene var tilårskomne og slitne, forklarer Johan Thormodsrød, mangeårig medlem av Siljan misjonsmenighet og nå i husstyret.
– Hvorvidt det var riktig, vet vi ikke, sier Thormodsrød.
Etter at menigheten ble nedlagt er det Misjonskirken Norge sentralt som eier huset. Husstyret har imidlertid påtatt seg å betale regningene og måke veien slik at speiderne kommer fram. Dessuten arrangeres det sporadiske møter i lokalet.
En åpen dør
– Den positive utviklingen blant speiderne i Siljan bekrefter inntrykket jeg har av at der det finnes ildsjeler i speiderkorpset vårt lokalt, står døren åpen til lokalsamfunnet, sier Svein-Aksel G. Nakkestad, daglig leder i Misjonskirken UNG.
– Det er flott det finnes ledere som bruker tid blant barn og unge, og som også deler evangeliet med dem.
