Spennende, men tendensiøst om paven

Anmeldt bok:

Marco Politi

Frans blant ulvene

Fra innsiden av en revolusjon

Vårt Land forlag, 2017

297 sider, innbundet

---------

70 år gamle Marco Politi er en av ringrevene i italiensk kirkejournalistikk. Han er ekspert på alt som rører seg i Vatikanet og i Roma. Hans bok om pave Frans’ pontifikat skapte stor oppmerksomhet da den kom for tre år siden. Nå er den utkommet på norsk.

Boken har den erfarne journalistens dramaturgiske grep. Bare tittelen vitner om spenning, og Frans blant ulvene utfolder seg som en spenningsroman, lettlest og fengende.

Men den har også spenningsromanens hang til fantasier. Forfatteren kaller dette pontifikatet for en «revolusjon». Gir det mening i rammen av Den katolske Kirke? Og hva består eventuelt revolusjonen i?

Opp mot Benedikt XVI

Forfatteren er ingen nøytral observatør. Helt fra første side er bildet klart: «For hvert år øker de konservatives motstand mot den argentinske paven.»

Frans av Assisi gjorde ulven tam; «de ulvene som både innenfor og utenfor kirken kjemper mot Jorge Mario Bergoglio, blir derimot stadig mer aggressive.»

Politi setter den revolusjonære pave Frans opp mot forgjengerne, særlig Benedikt XVI, som fremstilles som forstokket og mislykket. «Joseph Ratzinger er en tragisk skikkelse,» slår han fast.

Det er et bilde vi kjenner godt igjen fra den vanlige mediefremstillingen av pavene. Det er synd at den ikke blir utfordret, bare understreket i Politis bok. Frans blant ulvene minner meg først og fremst på hvor stor definisjonsmakt nyhetsmediene faktisk har. Det mener jeg utelukkende negativt.

Mer enn sosiologi

Politi refererer til at i Argentina, pavens hjemland, sier 91 prosent at de tror på Gud, men bare 23 prosent mener at Kirken er nødvendig for å formidle troen. Mer enn halvparten mener at man bør tillate kvinnelige prester.

Tallene er sikkert mer «konservative» enn i Vest-Europa, men går like fullt på akkord med Kirkens selvforståelse og lære. Så blir spørsmålet: Hva så? Hva skal Kirken gjøre i møte med sekulariseringen? Politis oppskrift er ganske enkel – og forutsigbar. Han bare går til smørbrødlisten over liberale standpunkter og sier ja takk til alt.

Det er den samme gamle fortellingen om reformer i den kristne kirke, fortalt gjennom statistikk over sekularisering og liberalisering. Det slår meg at veldig mye av Politis analyse forutsetter denne statistikken, som så blir veiledende for hva som bør gjøres.

Men Kirken er ikke bare en sosiologisk størrelse på et gitt sted og tidspunkt i historien. Den er et fellesskap av troende som er sluttet om noen vesentlige trossetninger. Ironisk nok er betoningen av Kirken som «Guds folk» en viktig arv fra Det annet Vatikankonsil, og grunnleggende for pave Frans’ egen kirkeforståelse.

Transseksuell gjest

Temaene abort, ekteskap, kvinnelige prester og prevensjon dukker opp igjen og igjen. Men ikke på noe tidspunkt forsøker Politi å forklare et katolsk moralteologisk eller dogmatisk tema.

En antiabortmarsj i Roma karakteriserer han som arrangert «av de mest konservative katolske fløyene.» Dette bildet av abortmotstand opprettholdes gjennom boken. Men det er saklig sett helt misvisende, og ikke minst pave Frans uttaler seg jevnlig og utvetydig kritisk om abort.

Politi tegner et bilde av at Kirkens tradisjonelle moralteologi er avleggs og i oppløsning – og at det er paven selv som vil den til livs, i kamp mot sterke krefter. Men lite tyder på at paven ønsker noe slikt.

Politi nevner et utall eksempler på pavens barmhjertighetsgjerninger, men begår den tabbe å tolke dem som en villet oppmyking av Kirkens moralteologi. Et eksempel: I 2015 tok paven imot en transseksuell med partner i Vatikanet.

«Det er en konfronterende måte å minne biskopene over hele verden på at kirken må åpne seg,» skriver Politi. Men åpne seg for hva da? Det får vi ikke vite. Kapitlet slutter der.

Person og identitet

Paven, som alle kristne, er alltid kalt til radikal nestekjærlighet for den utstøtte, etter Jesu eget eksempel. Den transseksuelle er intet unntak. Men Politi insinuerer, som så mange andre i vår tid, at aksepten av transseksuelle bare kan skje gjennom aksepten ikke bare av personen, men av transseksual ismen som ideologi og praksis.

Med andre ord: personen kan ikke genuint aksepteres uten også den selvoppfattede identiteten. Det er en feilslått kobling, og den er katolisismen fremmed: Nåden opphever ikke loven, men oppfyller den.

Dessverre gjør forfatteren ingen forsøk på å forklare hvor pave Frans og hele den katolske moraltradisjonen kommer fra. Men det er kanskje ikke tjenlig å gi stemme til det man ikke ønsker å høre?

Andre ansatser er mer interessante. Det er for eksempel ingen nødvendighet i at Kirkens folk forvalter investeringer og driver storstilt bankvirksomhet, en virksomhet som lett korrumperer. Blant bokens lengste og journalistisk mest interessante kapitler heter «Sankt Peter hadde ingen bank.»

Det er selvsagt helt riktig – men så hadde Peter heller ingen kirkelige eiendommer som det kostet penger å forvalte. Han var Klippen, ikke bygningen. Likevel: Vatikanbanken er utvilsomt blitt et problem for Kirken de siste tiårene, og det demonstrerer Politi til fulle.

Mislike debatt

Forfatteren har en lei tendens til karakteristikker av pavens fiender, som han i tittelen kaller «ulver», et annet sted uten videre for de «nidkjære vokterne av protokollen». Hva det betyr, forblir uklart.

Her speiler Politi ikke bare tendensen til adjektiver og karakteristikker hos paven selv, men den påfallende hang blant liberale katolikker til å mislike kritisk debatt når den rammer en pave de selv liker. Og til å bruke obskure konservative nettsteder som belegg for sine påstander.

Sider jeg aldri har hørt om, som «Pontifex» og «Tradition in Action», anføres som eksempler. Frans anklages her for «populisme, pauperisme og demagogi». «De konservative er besatt av stolen som symbol,» skriver Politi om en blogg.

Med «stolen» mener oversetteren antagelig den pavelige «tronen». Uansett: Hvem bryr seg? Som leser blir dette uinteressant stoff, og det er umulig å vurdere hvor innflytelsesrike disse nettstedene er.

Men de bidrar til skremmebildet. Når det er sagt: Hvorfor skulle man ikke på nettet få lov til å debattere pavens ordvalg og stil? Det ville være synd om den frie ordveksling bare skulle gjelde dem som har de «rette» meningene.

Opplagte begrensninger

Jeg synes det gir liten mening å tale om en «revolusjon» i Den katolske Kirke. Selv om en pave personlig skulle ønske seg radikale omveltninger, finnes det opplagte begrensninger for hans mandat.

Paverollens begrensning ble ofte tematisert av Benedikt XVI, ikke minst ved hans avgang i februar 2013. Hos pave Frans kommer den i skvis mellom hans oppriktige forsøk på institusjonell desentralisering (til en synodal struktur) og hans virkningsfulle iscenesettelse av egen person.

Hyrde, ikke lærer?

Denne paven er mer populær enn noen før ham, ikke minst fordi han har maktet å erobre den moderne popkultur. Det har skapt en ny form for ultramontanisme, også i de avkroker hvor man minst venter det. Vi har en pave som er hyllet langt inn i avisredaksjonene.

Samtidig har paven en besluttsom, for ikke å si autoritær lederstil. Om han vil, kan han utrette mye i Den katolske Kirke. Men ikke hva som helst. Og dessuten: Er det ikke Frans selv som først og fremst ønsker å være hyrde, ikke lærer? Politi tillegger ham revolusjonære hensikter. Det er etter mitt skjønn en gedigen feiltolkning.

Godt skrevet

Boken er jevnt over godt skrevet, men flere steder er det tydelig at oversetterne ikke er fortrolig med katolsk sjargong. Devisen sentire cum ecclesia har blitt å «føle med kirken», men den har ikke å gjøre med medfølelse, men om å tenke eller tro i overensstemmelse med Kirkens læretradisjon.

En trykkfeil i innholdsfortegnelsen gir inntrykk av at det første kapitlet i boken mangler. Dessuten mangler fortegnelsen også kapittelnumre til de ellers nummererte kapitlene, som gjør det vanskelig å finne frem.

Alt dette må rettes i et nytt opplag av boken. For den vil sikkert selge. Det er bare synd at en såpass tendensiøs bok er den eneste som finnes på norsk om Frans’ pontifikat.