Spilte i rølpebandet Luxus Leverpostei. I dag er han misjonær

– Polakkene viser en fantastisk vilje til å hjelpe flyktningene. Det føles utrolig flott å være en del av denne medmenneskeligheten.

Ronald Gabrielsen er misjonær i den polske grensebyen Lublin. Dagen møter ham etter en søndagsgudstjeneste i menigheten Centrum, hvor han er medpastor.

Byen han har bodd i siden 2014 gikk for noen uker siden fra å være en fredelig studentby til å nærmest bli et knutepunkt for ukrainere på flukt fra krig.

Hver eneste dag kommer det tusenvis av nye mennesker som ufrivillig har forlatt sine hus og hjem. Mange har også etterlatt seg en sønn, en ektemann eller en pappa som er pliktet til å kjempe for landet sitt.

– Vi visste om spenningene mellom Ukraina og Russland. Men at Putin faktisk valgte en invasjon kom som en overraskelse. Da vi hørte om evakueringer og folk på flukt forstod vi med en gang hvor det bar for byen vår, sier misjonæren fra Lyngdal som er utsendt fra Jesusfellesskapet i Bergen sin misjonsorganisasjon Nations Calling.

Blir rørt av mobiliseringen

Ukrainere og polakker har fra før av et godt forhold og er nærmest som søsken å regne, ifølge Gabrielsen. Mange kulturelle likhetstrekk og en felles forakt mot Russlands president Putin er også noe som forener flere.

– For meg har denne søskenkjærligheten virkelig kommet til syne i disse tider, sier nordmannen.

Noen dager etter at krigen brøt ut, tok hovedpastoren i Gabrielsens menighet kontakt med de andre pastorene i byen. Dagen etter var nærmere 30 kirkeledere, både ukrainske og polske, karismatikere og katolikker samlet under samme tak for å koordinere og planlegge hva de skulle gjøre med den kommende flyktningkrisen.

Ronald Gabrielsen var en av dem.

– Jeg blir nesten rørt av å tenke på hvor raskt vi kom sammen. Plutselig var det ingen konkurranse mellom kirkesamfunnene. Ikke et «jeg og du», men et stort «vi», forteller pastoren.

Fordelte ansvar

I løpet av de påfølgende dagene utpekte pastorene ulike ledere for å dekke de mange behovene.

Alt fra å koordinere nødhjelpen, sørge for boforhold til flyktninger og hjelpearbeidere, informere via sosiale medier og forvalte pengegavene som kommer inn krever mye logistikk.

– Det utrolige var at alt dette skjedde uten konflikt og uenighet. Alle var så samkjørte og enige. For meg var det overraskende, og desto mer gledelig.

Oppgaven til Gabrielsen er å organisere de mange hjelpearbeiderne som kommer til Lublin. I tillegg disponerer menigheten hans et hus i utkanten av byen som de nå bruker som flyktningsenter for opptil 30 personer av gangen.

Totalt driver nå Lublins menigheter fem slike flyktningssentere. Dette kommer i tillegg til medlemmer som allerede har åpnet sine private hjem for både flyktninger og hjelpearbeidere.

Denne helgen har det eksempelvis kommet en hviterusser til Polen. Han bor i Finland og ønsket å bidra siden han kan ukrainsk og russisk og har jobbet i kirke før.

– Støtten vi får fra både Skandinavia og resten av Europa er massiv. Det er tydelig at det er flere enn oss i Polen som blir oppslukt av situasjonen.

Gabrielsen uttrykker deretter takknemlighet for alle som bidrar på avstand med penger og bønn.

Misjonærfamilie

At den 45 år gamle lyngdølen skulle havne midt i frontlinjen av det som er blitt en enorm flyktningstrøm til Europa, var ikke planlagt.

Men at han skulle få lyst til å reise ut av Norge og bli misjonær lå i kortene.

Hans far, Jan Ernst Gabrielsen, er for mange pinsevenner en kjent misjonær som opererte i Afrika i mange år.

– Jeg bestemte meg vel for å bli en forkynner da jeg var rundt elleve år, forteller sønnen Ronald.

Som misjonærsønn tok han likevel noe uventede veivalg i midten av 20-årene.

Ble med i tulleband

Luxus Leverpostei var et humorband fra Kvinesdal i Vest-Agder på 90- og 00-tallet. Med albumtitler som «Bare ræva», «100% Bullshit», «The Greatest Shits» og ikke minst «20 år med promp og fis, men ingen spellemannspris» skulle man tro det var lite som appellerte til en kristen, misjonærsønn fra Sørlandet.

Låttitler som «Kjempebæsj», «Plastisk kirurgi» og «Fru Andersson: Jeg sang Pamela, Pamela, jeg tror jeg elsker deg» appellerer neppe til den jevne misjonær eller pastor.

Likevel sa den musikalske 25-åringen Ronald Gabrielsen ja da han ble spurt om å vikariere som keyboardist.

– Jeg hadde med meg troen, selv om jeg nok ikke var så aktiv kristen på den tiden.

Under artistnavnet Bingo reiste Gabrielsen sommeren 2001 land og strand rundt for å underholde.

– Vi lagde ordentlig show. Og jeg synes det var veldig gøy å være med i bandet. Men det ble et ganske annet liv for meg til slutt, sier «Bingo» og gliser.

Han fant på denne tiden ut at han ønsket å bli mer seriøs i sitt kristenliv og styrke sin tro på Gud. Så han sluttet i bandet etter noen måneder og begynte på bibelskolen i Sarons Dal, Kvinesdal.

Det var da Polen kom inn i bildet.

Fridde på e-post

På bibelskolen ble han kjent med læreren Tormod Bekkevold. Han var engasjert i den tverrkirkelige misjonsorganisasjonen Euromission. Da de arrangerte misjonstur til Polen, ble Gabrielsen med.

Selv om turen var kort, rakk nordmannen å få et godt øye til den kvinnelige, polske tolken Kasia som var med dem.

Fra hvert sitt land holdt de kontakten via e-post og telefon. Facebook og Snapchat var ikke oppfunnet ennå. For hver uke som gikk, gikk det samtidig opp for dem at de oppfylte hverandres krav til drømmemann og -kvinne.

– Vi hadde begge hver vår liste med egenskaper og særtrekk som vår ideelle ektefelle burde ha. Og det som var sprøtt var at vi tikket hverandres bokser hele veien, forteller Gabrielsen og legger til:

– Jeg hadde til og med skrevet: «Hun trenger ikke være fra Asia, men må gjerne ha asiatiske trekk». Det er akkurat slik vennene til Kasia beskriver henne.

Det viktigste punktet de var samkjørte om var et brennende ønske om å evangelisere og drive med misjon.

Uten å nøle, sendte Ronald Gabrielsen e-posten som skulle sette tonen for resten av livet hans:

«Will you marry me?»

– Og her sitter vi. Etter snart 18 år som mann og kone, sier Gabrielsen og ser smilende på Kasia ved siden av seg.

Slo seg sammen med nabomenighet

Ekteparet etablerte seg først i Danmark hvor de plantet menighet og bodde i ti år. Deretter falt valget på Polen da den eldste av deres to barn skulle begynne på skolen.

De slo seg ned i Kasias hjemby, Lublin, i 2014.

– Lublin er en by full av ulike kulturer. Det har også bodd mange jøder her og ble en gang kalt Østens Jerusalem. Men det var også en konsentrasjonsleir her under krigen og svært mange jøder ble som vi vet drept i Polen, forteller Gabrielsen.

Ekteparet plantet pinsemenigheten Centrum i byen i 2018 sammen med noen andre polakker i byen. Menigheten vokste sakte, men sikkert. Men om sommeren var det ganske stille.

For å få opp antallet deltakere på gudstjenestene allierte de seg med en annen lokal menighet ved navn Hosanna. Fellesgudstjenestene ble en så god erfaring at de to menighetene året etter besluttet å slå seg sammen til én kirke.

– Hvorfor hadde vi ikke gjort dette lenge før, var en følelse mange av oss hadde, forteller Gabrielsen.

Noen år senere har menigheten i tillegg fått en internasjonal forsamling som Gabrielsen leder. Dessuten leier en ukrainsk menighet lokalene deres.

Ronald Gabrielsen gikk samtidig fra å være hovedpastor til å bli medpastor.

– Jeg har jo aldri hatt noe stort ønske om å bli pastor. Det er misjonær og forkynner jeg er. Den delingen vi har nå fungerer ypperlig. For oss har sammenslåingen vært en vitamininnsprøytning, sier han.

Ber og lovsynger hver lørdag

Under en pågående krig i nabolandet Ukraina og en tilsynelatende endeløs strøm med flyktninger over bygrensen, trenger Gabrielsen og hans medborgere all den energien de kan få.

– Samtidig føles det på mange måter godt å være her. Det er utrolig å oppleve et så sterkt samhold – både mellom myndigheter og frivillige, men også de ulike kirkesamfunnene, sier misjonæren.

Hver lørdag siden krigen brøt ut 24. februar har kirkelederne i Lublin samlet seg til bønn og lovsang.

– Jeg blir kjempestolt når jeg står side om side med både katolikker og karismatikere og priser Gud som ett folk.

Spent på fortsettelsen

Snart kjører Ronald Gabrielsen og kona Kasia ut til huset som menigheten disponerer. Der befinner det seg 30 flyktninger med ulike behov.

Med i bilen har de hviterussiske Andrei som har kommet fra Finland for å hjelpe.

– Da han først kontaktet meg tenkte jeg: å nei, ikke enda en som kommer ned på måfå, men da han fortalte at han kunne språket og har erfaring med sjelesorg ble saken endret. Det er viktig at de som kommer ned har en mening bak, sier misjonæren.

Byer som Lublin og andre grensebyer i Polen er allerede på bristepunktet når det gjelder husrom. Hoteller bidrar med sengeplasser, men det kan fort bli for lite når nye bølger med flyktninger vil skylde inn over Sentral-Europa.

– Refleksen er å stille opp, og det ser vi nå. Folk gjør nærmest mer enn de har kapasitet til. Jeg er spent på hvor lenge spesielt de frivillige vil holde ut når ukene går, sier Gabrielsen.

– Ikke glem Ukraina

At velmenende, men uforberedte privatpersoner valfarter til grensene mot Ukraina, kan fort skape et problem enn å løse et, ifølge misjonæren.

– Hvis du kommer ned og ikke kan språket, kjenner noen eller vet hva du skal gjøre, så må noen ta seg av deg. Det krever både tid og ressurser som vi ikke har, sier Gabrielsen.

Han oppfordrer de som vil hjelpe, men som føler seg langt unna, om å tenke klokt.

– Behovene endrer seg fra dag til dag, men de som best ser dem er vi som bor tett på. Det er viktig at de som vil hjelpe kobler seg på de som befinner seg på bakken. Ellers risikerer man at man bare går oppå hverandre.

Misjonæren slukker lyset i møtesalen bak seg. Om ikke lenge kommer den ukrainske menigheten og skal ha sin gudstjeneste.

– Det er veldig viktig å ikke glemme Ukraina. Dette kan fort vare lenge. Vi må bruke energien vår på måter som gjør at også vi kan vare lenge. Vi må holde oss våkne og friske for at ikke hjelpen skal stoppe.