– Spiritualister farer med vranglære

Onsdag skrev Dagen om Hege Elisabeth Heia-Gideonsen, den første spirituelle presten som er utdannet og ordinert i Norge. Sammen med mannen sin, Magne, har hun startet en avdeling for Norsk Spiritualistisk Trossamfunn i Trøndelag. Med base i Levanger arrangerer de medium- og healingkvelder. Heia-Gideonsen er også i blant med når folk vil ha kontakt med de døde.

FØRST UTE: Hege Elisabeth Heia-Gideonsen (49) er den første spirituelle presten som er utdannet og ordinert i Norge....Posted by Dagen on 11. januar 2018

– Vranglære

Anne Græsli Nordvoll er pastor i Levanger Frikirke. Hun er også ordinert i Den norske kirke og jobber for tiden også som prestevikar i Verdal. Nordvoll nøler ikke med å kalle Heia-Gideonsens tro for vranglære.

– Bibelen lærer ikke det hun lærer. Kanskje kan dette være en vekker som gjør at folk går til Skriften og leser om hva som er forkynnernes oppgaver. Det står at en ikke skal snakke med de døde. Vi skal forkynne hva Guds ord sier.

Da Levanger Kristne Råd hadde møte på onsdag, var Nordvoll til stede. Menighetene skulle planlegge felles Bibel-dag og bønneuke, men den spirituelle presten ble også omtalt.

– Ingen i den gruppen kunne tenke seg å samarbeide med denne kvinnen som sier at hun er prest. Der står vi sammen.

I møte med det nye trossamfunnet mener Anne Nordvoll at det er viktig at forsamlingslederne i Levanger Kristne Råd snakker sammen om hva de tror på og hvilken lære de står på:

– De færreste har en lang, teologisk utdannelse og en ordinasjon som binder dem til en bestemt lære. Forumet kan være med og styrke vår tro om det mest sentrale.

Sannheten med stor S

Nordvoll lurer på om interessen for healing, kontakt med et medium og oppsøking av døde kan komme av at de kristne ikke klarer å tilby gode nok fellesskap.

– I Frikirken er vi opptatt av å skape møtesteder der folk også kan komme med sin tvil, sier hun, og henviser til to mannsgrupper og en kvinnegruppe i menigheten som skal dekke det behovet.

– Vi har forkynnelse og legger til rette for en åpen samtale.

Presten tror Norsk Spiritualistisk Trossamfunn appellerer til folk som er midt i livet. De som kanskje har tatt farvel med tradisjonell kristendom, har levd hektisk og materielt, og som nå skal følge sine foreldre til graven, sier hun.

Troskrise

Som prestevikar hører hun ofte at folk i sørgesamtaler sier at «det må være mer mellom himmel og jord».

– Av og til bruker de ordet «kraft», og andre vage begreper.

Mennesker som har mistet foreldrene kommer ofte i en eksistensiell troskrise, erfarer Nordvoll.

Hun sier at handelsstanden legger til rette for at det skal tennes lys på gravene og at de sørgende skal gå til kirkegården med blomster i forbindelse med de kristne høytidene. Presten erfarer at mange ikke vet hvorfor høytidene feires.

– Stell av gravene har tatt helt av. I Trøndelag er det spesielt mye, sier Nordvoll.

Hun spør seg hva det fører til.

– Kanskje snakker de med foreldrene sine ved graven. De leser jo ofte i ukeblader at de gjennom guider og hjelpere kan få kontakt med dem.

Fortapelse

Anne Nordvoll synes det som blir sagt i begravelser blir viktig i slike sammenhenger.

– Teksten i liturgien sier: «La oss høre hva Guds Ord vitner om livet og døden, om dommen og vårt håp i Jesus Kristus». Johannes 3,16 må leser i kirken med stor frimodighet. Det går an å takke nei til og miste det evige livet med Herren, sier hun.

Presten tror det for mange prester er blitt vanskelig å lese dette verset høyt når det sitter et stort antall mennesker i kirken som er ukjent med den kristne tro.

– Men vi må forkynne det.

Selv bruker hun begravelsene til å gi folk et håp.

– Jeg sier at det vi angrer at vi har sagt og det vi angrer at vi ikke har sagt, kan vi legge fra oss. På samme måte er det med det vi gjorde eller det vi ikke fikk gjort. «Nå er det en anledning til å legge det fra seg, jordfeste det og få Guds nåde så en kan gå videre, oppreist og rakrygget», sier hun i begravelser.

Anne Nordvoll er svært bevisst på at hun tegner korsets tegn over graven.

– Det gjør jeg så det skal bli et sted for fred og ikke uro. La de døde hvile i fred, utfordrer hun.

– Ikke det siste

Siden nesten alle er døpt i sognet som hun betjener, spør hun: «Vet dere at dere er døpt inn på seierslaget over døden? Døden er ikke det siste!»

– Hvordan skal kirken og de kristne møte en situasjon med åndelig mangfold?

– Vi må bli mer og mer bevisst på hva vi tror på og hva som står i Bibelen. Jeg håper at vi i Frikirken blir bedre på bibellesning. Vi har bare ett våpen i kampen i Levanger. Det er Guds ord.

Egen «guide»

Nordvolls egen livs- og trosarv står på gravstedet til foreldrene ved Verdalsøra Kapell: «Her hviler Hanna og Harald helt til oppstandelsens morgen!».

Blant 80- og 90-åringer finner hun også mange forbilder.

– De hører til de gamle leserne og kan så mye om Bibelen. Det er viktig at vi gir våre barn og barnebarn Guds ord. Jo mer folk kan om Bibelen, desto mindre fare er det for at nye retninger appellerer.

Frikirkepastoren har en ting til på hjertet:

– Det ligger mye penger i denne vranglæren. Vi trenger ikke å betale for frelse eller helse. Frelsen har vi fått for intet og får leve med livene våre slik som de blir. Vi trenger ikke å fare vill. Vi har vår egen «guide,» og det er Bibelen.