Stablet livet på beina med mange små lån

Fembarnsmoren Janaba Fahnbulleh står midt i sitt eget rike, en romslig og overfylt møbelbutikk i en travel gate i Monrovia, Liberias hovedstad.

I dag har enken mulighet til å dekke skolegang for sine barn gjennom forretningen.

– Barna er til stor hjelp, sier hun og peker på sin eldste sønn. Han har avsluttet skolegangen og jobber side om side med moren.

Arbeidsløshet

200 år etter frigitte slaver fra USA landet på vestkysten av landet, står problemene i kø for Liberia. Republikken har fremdeles senskader etter borgerkrig, ebola-epidemi og statlig vanstyre.

Hva er nøkkelen til en bedre fremtid? Og hvordan kan hjelp ytes på en måte som gjør at denne «donor-darlingen» skal klare seg på egen hånd?

Dette er spørsmål som den norske misjonsorganisasjonen Misjonsalliansen har måttet stille seg i forbindelse med sitt engasjement i landet.

Små pengelån

Ett av svarene som den norske organisasjonen har funnet, er å gi små pengelån til fattige for å hjelpe dem til et bedre liv.

Rogalendingen Svein Arne Lende er direktør i AMAS som har ansvar for alle Misjonsalliansens mikrokredittorganisasjoner.

Han har nylig vært i Liberia og er oppmuntret av hvordan Diaconia, som er navnet på Misjonsalliansens bank i landet, nå klarer seg.

– Dysfunksjonell stat

I 2021 dekket inntektene endelig utgiftene etter å ha vært i drift i seks år.

– Liberia er en dysfunksjonell stat som er lite utviklet. Det er komplisert å jobbe der, sier han.

For Fahnbulleh, som er en av lånekundene til Diaconia, er banken uvurderlig.

– Vi lever av Diaconia, sier hun.

Vil kjøpe land

Forretningskvinnen legger ikke skjul på sin takknemlighet for Diaconia. Hun tror at de er fornøyd med henne også.

– Hvis du betaler når du skal, er de tilfredse, sier hun og smiler bredt.

Fahnbulleh har flere drømmer. I dag leier hun leilighet, men går alt etter planen, vil livet se annerledes ut etter hvert:

– Nå planlegger jeg å kjøpe en tomt og bygge meg et hus ved hjelp av Diaconia.

Banken tilbyr fattige mennesker ikke bare lån, men også mulighet til å ha en bankkonto slik at de skal få en tryggere familieøkonomi.

– Krever tålmodighet

Kwarteng Basoa er på plass på kontoret i Monrovia. Under seg har banksjefen 49 ansatte, 1700 aktive låntakere og rundt 3100 kunder med innskuddskonto. Ghaneseren har jobbet med mikrokreditt i 18 år og har ingen planer om å gi seg med det.

– Min karriere har vært mikrokreditt. Det krever tålmodighet, for denne bransjen er svært vanskelig, sier han.

– Tjente ikke penger

Grunnen til at Basoa flyttet til Liberia, er at han ønsket seg nye utfordringer. Det har han fått rikelig av. Seks uker etter han kom til Monrovia, i februar 2020, var koronapandemien et faktum.

– Det var vanskelig å være i en ny jobb og se ting gå i oppløsning, sier han og rister på hodet.

80 prosent av kundene lå etter med betalingen tre måneder etter at han begynte som banksjef.

– Vi tjente ikke penger.

Kritiske områder

Banksjefen er opptatt av at det han omtaler som to kritiske områder: At de ansatte skal gripe visjonen og vite hva bankens standard er.

Hver måned gjennomfører banken en evaluering med et samlet team. Da skal alle fakta på bordet.

– Her ser du vår beste lånekonsulent, sier banksjefen og peker på et kvinnenavn på skjermen.

Kvinner i flertall

Kwarteng Basoa forteller at 70 prosent av bankens kunder er kvinner.

– De har vanligvis ikke tilgang til penger her til lands.

Diaconia har en visjon om at barn skal få skolegang og at kundene skal ha fokus på hjem og familie.

Selv reiser banksjefen til sin egen familie i Ghana fire ganger i året.

– Kontrakten er for fire år. Jeg vil unngå hyppig flytting av barna hvis det blir urolig her, forklarer han.

Første kunde

Sjefen for utlån, Jonathan Eastman, tar oss med fra sentrum av Monrovia til et kunstnerkvarter i Congo Town, også det i hovedstaden. Der ønsker Alfreda Martin Socar oss velkommen.

Hun er Diaconias aller første kunde, men har ikke planer om å bryte kontakt med banken med det første.

Kunstneren har et stort lokale som både er butikk og verksted. Hun peker på små, fargerike dukker som hun selv har laget etter å ha gått i lære hos sin mor. Socar tar opp en liten grønnkledd dame.

– Hun her står og stamper, sier hun og informerer om at alt hun selger er lokalt-inspirert.

Overtok farens verksted

Socar overtok farens treskjærerverksted da han døde. Hun har utvidet lokalene til dobbel størrelse og har ansatt fire treskjærere. De lager karakteristiske, liberianske masker, utskårne dyr og mennesker, for å nevne noe.

Foreldrene har vært hennes læremestre, men Socar har også fått med seg seks måneder i Kina og tre i Mali.

Eksporterer varer

Kunstneren er takknemlig til Diaconia for mulighetene som lånene har gitt henne. Hun tjener nok til å finansiere skolegang for de tre barna sine og kan leve godt.

Nå eksporterer hun også noen produkter til en landsmann som bor i USA.

Utstilling på rådhuset

Jonathan Eastman, sjefen for utlån, hilser på naboen til Socar, også han kunde i Diaconia og andregenerasjons-treskjærer.

Butikken til Michael Gaye oppleves tom etter besøket hos Socar. Det skyldes at produktene hans er lånt ut til en utstilling i rådhuset i anledning 200-årsjubileet.

Også han er takknemlig til Diaconia etter sju runder med lån for å utvikle virksomheten.

– Sist lånte jeg 1300 dollar, forteller han.

Ser på en søkers karakter

Eastman, som har gått gradene i banken, sier at de undersøker flere forhold for å avgjøre om en kunde skal få lån.

– Vi vil for eksempel ha greie på om personen betaler skatt og husleie i tide, for det sier mye om karakter.

Han trekker også frem betalingsevne, sikkerhet i eiendeler og egenkapital som viktige faktorer for å avgjøre utfallet av en søknad.

– Tenker utenfor boksen

Ett av målene til banksjef Basoa er å digitalisere banktilbudene. Etter noen tastetrykk viser han frem det som ser ut som en liten bankterminal på skjermen.

– Når vi gir dette utstyret til en kundelångiver, vil han kunne behandle søknader om lån og åpne konto uansett hvor han befinner seg. Identifiseringen foregår bakerst på apparatet, sier han, og peker på området der fingeravtrykk kan brukes som gjenkjenning.

– Dysfunksjonell stat

Svein Arne Lende er fornøyd med banksjefen.

– Basoa er en veldig god mann og en god kristen broder. Han har bygget en prestasjonskultur i banken som gjør at de ansatte skal belønnes når det går godt og sanksjoneres når de ikke leverer.

Landbruk

Hittil har bankens kunder vært handelsfolk som har drevet butikk i og rundt Monrovia, som fembarnsmoren og møbelgründeren Fahnbulleh.

Diaconia har imidlertid vært på jakt etter å ekspandere i retning landbruk og har nå funnet sitt prosjekt. Arbeidet skjer i samarbeid med den nederlandske landbruksbanken, Rabobank, og det er først og fremst kakaobønder som skal nyte godt av tiltaket, i alle fall foreløpig.

– Det er en ny milepæl for banken. Enten dette kvartalet eller neste setter vi opp lettere filialer i regionene der bøndene er, sier Lende.

Digitale nettverk

Men en bank må også klare seg økonomisk for å overleve. Foreløpig er volumet på lånene for liten.

– Banken er skalasensitiv. Vi trenger flere kunder, ny teknologi og å få ned utgiftene. Da vil renten også gå ned. At det likevel er så stor etterspørsel etter kapital sier litt om økonomien i Liberia, sier han.

Prøvestein

Lende er optimist og har tro på den ferske satsingen med samarbeidspartnere på landbruk.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå og strever med å gjøre banken bærekraftig økonomisk.Det blir en bratt oppoverbakke, men det nye initiativet blir en prøvestein, sier han.

– Et kall

For banksjef Kwarteng Basoa er mikrokreditt et kall.

– Alt handler om å tjene Kristus. Har du ikke lidenskap og lyst, vil du ikke lykkes.

Selv har han venner som jobber i banker med mye høyere lønn.

– Men jeg kan gi lån til en kunde og se den personen gjøre det godt i livet, sier Basoa.