Staten som kile i familien

Den jevne nordmanns naturlige ønske er mer velferd gjennom offentlige ordninger. De potensielle skyggesidene ved dette har vi lett for å undervurdere. Det gjelder ikke minst konsekvensene for familienes frihet og selvstendighet.

«Når vi aksepterer at staten utøver gradvis mer autoritet i forhold til barneoppdragelsen vår, blir vi som foreldre usynlige og holdningsløse der vi skulle være tydelige og retningsgivende overfor våre barn». Dette skrev den danske juristen Louise Kobbernagel i Kristeligt Dagblad nylig.

Utgangspunktet var hvordan Kobbernagel opplevde å ha overleveringssamtale da sønnen hennes var ferdig i barnehagen og skulle begynne på skole og SFO. Selv om hun visste at hensikten bare var å sikre en best mulig overgang, kjente hun ubehag ved at barnehagen skulle ha noe å si om guttens skolestart. Han var et vanlig barn som skulle begynne i en vanlig skole. Dette er en helt normal hendelse i et barneliv.

Les også: Fornyet frimodighet i familien

Pedagogene i barnehagen hadde vanskelig for å forstå Kobbernagels motvilje. Det synes hun ikke er underlig. I likhet med alle andre som er født i Danmark fra 1960-årene og framover, er de produkter av institusjonaliseringen som fulgte med 68-opprøret og kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet. Nå virker denne situasjonen selvfølgelig. «Min generasjon synes i vidt omfang å akseptere institusjonaliseringens premiss om at profesjonelle vet best når det handler om barna våre», skriver Kobbernagel. Utviklingen i Norge har vært den samme. Vi glemmer fort hvor store samfunnsendringene har vært. Foreldrenes ansvar for barna er i dramatisk grad blitt delegert til profesjonelle aktører, stort sett i offentlig regi. Utvilsomt ønsker de fleste av disse å gjøre en best mulig innsats for barns utvikling og læring. Likevel er det grunn til å tenke grundig over hvordan denne utviklingen påvirker foreldrerollen og familien.

Les også: Barn og porno hører ikke sammen

Barna tilhører ikke staten. Først og fremst er de foreldrenes ansvar. Det gir selvsagt ikke foreldre rett til å utsette barn for overgrep og vanskjøtsel. I noen tilfeller er det dessverre nødvendig at barn skilles fra foreldre for å sikre liv og helse, men dette bør være absolutt siste utvei. Det naturlige og normale er at foreldre elsker barna sine og vil det aller beste for dem. Foreldrekjærligheten kan staten umulig tilegne seg, samme hvor gode intensjoner og ambisjoner man måtte ha for familiepolitikken.

Som vi skrev om i mandagsavisen, hadde reformatoren Martin Luther betydelig innflytelse på synet på barn og oppdragelse. Luther satte barnet svært høyt, i tråd med det Jesus selv gjorde. Samtidig betonte Luther svært sterkt familiens og foreldrenes rolle. I en tid da samfunnets verdigrunnlag er i sterk endring, er det all mulig grunn til at særlig kristne foreldre besinner seg på dette.

Håp for slitne foreldre

Forholdet mellom stat og familie er svært viktig, og det kommer antakelig ikke til å bli mindre utfordrende i årene som kommer. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på både politikere og andre meningsdannere som fremmer en utvikling i strid med kristen tenkning på dette området. Barna er en gudgitt gave og oppgave. Vi må være kritiske til tenkning og praksis som undergraver Guds skaperordning til menneskets beste. Det må følges av bevisste valg og prioriteringer. Vi skal ikke abdisere som far og mor.