Sykepleier vurderer sivil ulydighet for å hjelpe homofile som ønsker endring
– Det avgjørende er å få hjelp til å leve et godt og meningsfullt liv, også om det innebærer å leve i sølibat, sier sykepleier Øivind Svendsen.
I juni presenterte regjeringen ved daværende kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) sitt lovforslag for et strafferettslig forbud mot konverteringsterapi.
Saken har nå blitt behandlet i Stortingets familie- og kulturkomité, og i dag, torsdag, kommer deres innstilling. Komiteen har blitt ledet av Grunde Almeland (V).
Det har kommet kritikk fra flere hold i forkant av innstillingen.
– Hårreisende
En av dem som reagerer er Svein Tuastad. Han er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, og skrev doktorgrad om kristendom i norske skoler og privatskoler.
Han har også tidligere vært aktiv i SV før han meldte seg ut for 20 år siden. I dag er han svært kritisk til at blant annet hans tidligere parti støtter innføringen av forbud mot konverteringsterapi.
– Fra et liberalt ståsted synes jeg forslaget er hårreisende, sier han.
Slik Tuastad ser det, har det skjedd et rolleskifte. Kristne verdier har gått fra å være majoritetssynspunkter i etterkrigstiden til i dag å utgjøre minoritetsposisjoner som trenger å bli møtt med toleranse for ulike meninger.
– Nå har vi en sekulær intoleranse som også befinner seg i statsrådsstolene. Dette er et illiberalt og intolerant lovforslag.
– Dypt bekymringsverdig
Statsviteren mener at lovforslaget opprinnelig var amatørmessig utformet og at det ennå er problematisk.
– Det er vanskelig å vite hva som er lov og ikke lov.
Hovedproblemet er likevel et annet, mener han:
– Hele ideen om at staten skal blande seg inn i og overstyre hva voksne mennesker mener og gjør frivillig, er dypt bekymringsverdig. Når man er voksen, må man få bestemme selv, sier han, med henvisning til at også de som ønsker konverteringsterapi setter «terapeuten» i potensiell strafferettslig fare, i henhold til lovforslaget.
Tuastad synes intensjonen om å beskytte sårbare individer er god.
– Men målet helliggjør ikke middelet. Her ser det ut til at kristne blir offer for intoleranse i det godes navn.
Samlet sett er denne saken et «demokratisk sykdomstegn» på venstresiden i norsk politikk, mener han som selv var aktiv på venstresiden på 1980- og 1990-tallet.
Løsningen ligger et annet sted, om vi skal tro Tuastad. Han mener lovforslaget krenker grunnleggende rettigheter.
– Ytrings- og trosfrihet er blant de viktigste rettighetene i demokratiske, moderne samfunn. De må vi respektere.
Liberalt holdbare virkemidler
Løsningen er ikke å «tvinge gjennom verdier, men å oppnå gode formål med virkemidler som er liberalt holdbare».
– Vi kan ikke bruke lovverket til å gjøre alle like som majoriteten, fortsetter Tuastad.
Alexis Lundh har i en årrekke jobbet med spørsmål knyttet til kropp og seksualitet gjennom sin jobb i Tro & Medier. Han synes lovforslaget er «noe av det sprøeste i nyere tid».
– Å regulere hva folk skal tro er absurd, sier han, men understreker at det har skjedd ting i kristne sammenhenger som må fordømmes.
Gjennom sitt arbeid møter Lundh mennesker som lever med homofile følelser og kjønnsinkongruens.
– Disse menneskene, som mange jeg møter, strever med sin seksualitet.
Sårbart
– Jeg peker ikke på endring, men på Jesus. Om han endrer oss eller ikke, er alene i hans makt, dette gjelder alt ved oss. De fleste kristne jeg kjenner med disse følelsene ønsker å leve som Jesu disipler, på tross av smerten det medfører.
Dette er en gjennomgående innstilling i kristne miljøer, mener Lundh. Han er selv ikke redd for å havne i fengsel.
– Jeg vet ikke om noen som driver med konverteringsterapi, sier han.
Lundh opplever at debatten om transpersoner er ekstra sårbar. Han vektlegger viktigheten av å lytte til menneskers historier, men er spørrende til hvilken tyngde erfaringen skal ha.
– Dette er ikke egnet i kommentarfelt og kronikker. Menneskers smerte må møtes i relasjon, fastslår han.
Selv kjenner han mennesker som angrer på å ha gjennomgått såkalt kjønnskorrigerende behandling.
– Vi skulle hjulpet disse menneskene på en annen måte enn å gjøre uopprettelig skade på kroppen deres.
Lever med homofile følelser
Øivind Kjærland Svendsen har hele livet kjent på det han selv beskriver som «uønsket tiltrekning mot eget kjønn». Han har aldri levd i homofilt samliv, ut fra sin kristne overbevisning.
Sykepleieren vil ikke si at han har vært gjennom konverteringsterapi, men har i mange år gått til sjelesorg og vært med i en «medvandrergruppe» gjennom organisasjonen Til Helhet.
Der deler de åpent og ærlig om felles utfordringer, ber for hverandre og støtter hverandre «i et liv på tvers av det som er normen i samfunnet».
– Hvis det skal kalles «konverteringsterapi», kan man like gjerne si det om husfellesskap og bibelgrupper som kommer sammen for å dele Ordet, livet og be for hverandre.
– Det er ingen hemmelige ting som skjer og heller ikke noe fokus på endring, men sannheten er at storparten av de som har vært med i støttegruppa er gift og har familier i dag.
Svendsen giftet seg for fem år siden i en alder av 63 år.
– Jeg nyter ekteskapets gleder med den flotte kvinnen som Gud sendte i min vei.
Da han begynte å erkjenne sine homofile følelser, var det ulovlig med homofilt samliv, forteller han.
– I dag er det nærmest ulovlig å søke hjelp til å ikke leve ut homofile følelser. Alt er snudd på hodet.
– Da får jeg heller bli fengslet
Svendsen er opptatt av retten til å bestemme selv på dette området.
– Hvis noen ønsker hjelp og sjelesorg på dette området, vil jeg gi det uansett hvilket utfall lovforslaget får.
– Da får jeg heller bli fengslet hvis det blir konsekvensen.
Han tror imidlertid ikke forslaget vil stemmes gjennom i Stortinget.
– Vi ønsker vel ikke å ligne på totalitære regimer på? spør han retorisk.
Selv om Svendsen i dag er gift med en kvinne, kan han fortsatt kjenne at noe blir «trigget» i møte med muskuløse mannskropper, men det har ingen styring i livet mitt lenger.
– Jeg er skeptisk til å snakke om helbredelse eller å «bli satt fri» fra homofile følelser. Det avgjørende er å få hjelp til å leve et godt og meningsfullt liv, også om det innebærer å leve i sølibat.
– Det viktigste på denne vandringen er den relasjonen jeg har fått til min himmelske Far som har bekreftet meg som en elsket sønn, mann og «kriger». Det har gjort meg til en oppreist mann med en trygg identitet.
Grunde Almeland (V) har blitt forelagt flere av påstandene i denne saken. Han har ikke besvart Dagens henvendelser.