Synger julen inn i hjemmet
Flammen i ekteskapet holdt på å slukne for Sissel og Bjørn Aslaksen. Nå har de funnet tilbake til hverandre og inviterer til julekonserter hjemme.
På 90-tallet var Bjørn Aslaksen en av Norges mest kjente lovsangsartister.
Makten og æren, Din nåde er stor og Send ditt regn, er noen av de mange låtene som har blitt sunget av tusenvis.
Annonse
Men selv om Aslaksen opplevde framgang på scenen, skortet livet på hjemmebane. Etter lange ørkenvandringer, opplever Sissel og Bjørn Aslaksen at hjemmet endelig har blitt en oase. Dette får gjester under julekonserter hjemme hos dem nyte godt av.
Les: Anmeldelser av en rekke juleplater
En overraskelse
– Her skal vi ha konserten. Men kona mi får ikke lov til å komme inn her i dag.
En blid og spretten mann i begynnelsen av 50-årene har ønsket oss velkommen inn i et gigantisk hus på Fevik i Grimstad. Vi har blitt geleidet inn i det som tidligere var et bassengområde. Nå er det et lyst og romslig værelse med hvite steinfliser på den ene veggen, møtt av en skyvedør av glass og store vindusflater.
I et av hjørnene står en flunkende ny tredemølle, og dette treningsapparatet er årsaken til at vi må vente litt med å hilse på Sissel. Hun har bursdag i dag, og jeg skal overraske henne.
– Hun har lovet at hun ikke skal komme og se, humrer Bjørn Aslaksen.
Les: Tarjei Gilje skriver om sitt syn på julemusikk
Annonse
Børud og Fagervik
I motsatt ende av rommet står det hagemøbler og stabler av lydutstyr som Bjørn har lånt av en kamerat. 12. og 13. desember blir det innvielse av det intime konsertlokalet med plass til rundt 60 gjester.
Vertskapet har blant annet fått med seg artistene Hans Inge Fagervik, Peter Halltorp og Thomas, Elin og Lisa Børud. Foruten musikk, byr de på mat og drikke, julekåseri, konkurranser og utlodning. Alt overskuddet går til bistandsarbeid i Thailand, og inngangsbilletten har en overkommelig pris.
– Folk skal føle at de har fått mer enn de har gitt når de drar herfra, sier Sissel, som vi like etter får hilse på i den andre delen av huset.
Vi får også se loftstuen hvor de hadde et lignende arrangement i fjor. Billettene til årets konsert ble revet bort med en gang, så ekteparet besluttet å sette opp en ekstraforestilling.
Ekteparet forventer å samle inn rundt 25.000 kroner fra årets to hjemmekonserter. Inntektene vil i sin helhet gå til et barnehjem i Burma som ekteparet har bygget opp.
Kvalitetog hjem
– Hvorfor tror dere så mange vil komme på konsertene dere har hjemme?
Annonse
– Fordi det er hjemme. Det blir en avslappende stemning, mener Sissel.
– Dessuten har kvaliteten på konserten noe å si, føyer Bjørn til.
– Det er topp musikere. Og alle stiller opp gratis, forteller han fornøyd.
Etter å ha fått en omvisning i en tredje stue, med fyr i peisen og lys i hver en krok, ender vi opp ved kjøkkenbordet, hvor roser står på geledd i en vase for å glede bursdagsbarnet. Skal vi tro Bjørn, kommer det snart til å dukke opp flust av julepynt i hjemmet. Sissel er tidligere blomsterdekoratør, og hun elsker å gjøre det fint rundt seg.
Vil velsigne andre
For åtte år siden flyttet familien på fire fra Vennesla til Grimstad, hvor Bjørn hadde jobbet som pastor i Filadelfia, og for to år siden flyttet de fra et mindre hus til dette. Tanken var å huse Bjørns aldrende foreldre, men de har funnet seg en annen bopæl i mellomtiden. Så nå har Aslaksen andre leieboere, men 450 kvadratmeter burde holde til flere enn dem selv. Barna har nettopp flyttet ut.
– Hvorfor skal vi sitte med et så stort hus? Det er bare stusslig hvis vi ikke kan få bruk for det. Vi har lyst til å ha besøk, ha folk her, sier Sissel, og avslører i neste øyeblikk at hun har en drøm om at andre kan bo hos dem. At de kan være et foster- eller avlastningshjem, kanskje?
Tiden vil vise. Enn så lenge har de nok av andre drømmer og visjoner. Sammen. Noe som er totalt annerledes enn for en del år tilbake.
Annonse
Nytt liv i ekteskapet
Sannheten er at de har fått et helt nytt liv. De første tolv årene av ekteskapet, hadde Bjørn og Sissel både oppturer og nedturer. Bjørn hadde stadig prosjekter på gang, enten det gjaldt musikk, studier, jobb, menighetsliv eller en kombinasjon av dette. Sissel ble stilt i skyggen av hans karriere som lovsangsartist og prosjekter i forbindelse med jobben. Problemer ble feid under teppet. Hverdagen var svært hektisk. Stille og med tenkerynke forteller Sissel om denne vonde perioden:
– Bjørn har alltid stått på plattformen. Aldri kunne vi ta tak i de store utfordringene. Det var mange ting vi aldri fikk pratet om, og tanken var at vi kunne løse det meste ved å be. Vi måtte bare stå fast i troen.
Sissel ofret mye for at Bjørn skulle realisere sin tjeneste. Hun hadde reist fra familie og venner og var mye alene. Depresjon og tungsinn plaget henne.
– Jeg syntes hverdagen var trist. Vi hadde det ikke godt sammen. Jeg måtte ikke komme med mine problemer, for vi hadde jo et prosjekt på gang. Oppsummert hadde vi alltid prosjekter på gang.
– Og det var som regel mine, tilføyer Bjørn lavmælt.
Mer og mer aktiviteter
De bodde i Froland før Vennesla, og der jobbet Bjørn i Nordea samtidig som han studerte fullt på BI. Når han kom hjem, opplevde Sissel ham som sur og avvisende. Hun kikker bort på ektemannen.
Annonse
– Du var nok sliten. Jeg tenkte: «Jeg gir det ett år.» Bjørn må få gleden tilbake i livet, reflekterer hun og folder hendene mot haken.
I løpet av dette året fikk Bjørn jobb som pastor i Vennesla, og Sissel tenkte «Yes, bønnesvar.»
Det første året ble bra, men så eskalerte aktivitetsmengden, og utfordringene tårnet seg opp.
Iskald skyllebøtte
Årene i Vennesla var tøffe, med et menighetsliv som spiste opp all arbeidstid og fritid. Venner og familie ble salderingspost. Da de flyttet til Grimstad, var de nedslåtte og deprimerte, begge to. Både åndsliv og ekteskap hadde møtt veggen. Til slutt bestemte Sissel seg for å si klart i fra: «Nå klarer jeg ikke mer!»
– På et eller annet vis skjønte du det, sier hun, og ser mot ektemannen.
Bjørn nikker med fuktige øyne.
– Det var som om noen hadde kastet en bøtte iskaldt vann over hodet mitt. Jeg våknet opp og skjønte at jeg virkelig måtte gjøre noe for å vinne Sissels kjærlighet tilbake. Det var fryktelig vondt. Jeg var redd, bekymret og fortvilet. Men nå måtte vi prioritere ekteskapet. Jeg slapp det jeg hadde i hendene, forteller han.
Annonse
Framtid og håp
Sissel nikker bekreftende. Bjørn satte virkelig alle kluter til. På denne tiden hadde de kjøpt et treningssenter og jobbet mye, men all fritid brukte ekteparet sammen det neste året. Alle kvelder i uken. Bjørn forteller at det var to vers fra Bibelen som tydelig talte til ham i denne tiden. Den ene var fra Jesaja 29, 11. Det handler om at Gud vil gi fremtid og håp. Det andre verset kommer fra Galaterbrevet 6,9, og handler om at vi ikke skal bli trette mens vi gjør det gode. For når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.
Da året var omme, kom tiden for å høste. Sissel tenker seg om før hun setter ord på det hun følte.
– Likeverd. Jeg hadde følt meg så underlegen. Bjørn er så flink med ord, sier hun.
– Vi hadde grått oss gjennom mye. Jeg grein som en unge, legger Bjørn til.
Fikk ord av oppmuntring
De forteller om en åndelig fornyelse. En forkynner innen Frelsesarmeen i Sverige inviterte dem til et seminar i nabolandet. De dro, om enn motvillig, og der ba mannen for Bjørn og talte et profetisk budskap over ham: «Ørkenvandringen er over. Fienden har revet sverdet ut av hånda di. Nå gir jeg det tilbake,» sa han og klasket hendene mot hans.
– Han visste ingenting om situasjonen vår, men det var da vendepunktet kom, forteller Bjørn beveget.
Annonse
– Jesus var alt jeg hadde
De har vært innom, men ikke engasjert seg i ny menighet siden den gangen, selv om det ikke er utenkelig at de blir det igjen. Men aldri som før.
– Det var nok helt nødvendig for oss å oppleve Gud utenfor menigheten. Folk kan spørre: «Ble du bitter og skuffa på Gud?» Nei, Jesus var alt jeg hadde. Han ble så stor for meg. Og i tillegg fikk vi bygget opp et personlig liv med Gud hver for oss og sammen, forteller Sissel.
– Da vi levde hundre prosent i menighet, og var opptatt syv dager i uka, dreide alt seg om det neste møtet. Det vi ser nå, er at vi har fått en helt annen kontakt med familien vår, med søsknene. Og vi har fått så mange venner. Spesielt gjennom treningssenteret. Vi har fått flotte venner, som ikke tror, men vet at vi er kristne. Vi kan etter hvert si at vi ber for dem. Det har vi gjort. En dag tror vi at vi vil høste, men de skal ikke føle at de ikke er gode nok før de blir kristne. De er våre venner i dag, forteller ekteparet engasjert.
Gud på mobilen
Treningssenteret de kjøpte opp har møtt sine motbakker, men ting har løst seg på forunderlig vis. Det har de ansatte lagt merke til, mener paret.
Ekteparet Aslaksen legger aldri skjul på at de legger ting i Herrens hender. Bjørn forteller om en oppdagelse; at nestlederen på treningssenteret har lagret nummeret hans som «Gud.» Han lener seg tilbake og skoggerler. Det samme gjør kona.
– Vi tror ikke på tilfeldigheter. Treningssenteret er en gavepakke. Det er det som gjorde at vi kunne kjøpe dette huset. Det hadde vi ikke trodd om noen hadde sagt det til oss for ti år siden, sier Sissel,
Annonse
Hun gleder seg over at de kan ha et åpent hjem. Bjørn konstaterer fornøyd at det er perfekt plass for en scene i hagen.
I Burma har et helt barnehjem blitt bygd opp på inntektene fra den forrige plata til Bjørn Aslaksen, gaver fra treningssenteret og fra julekonserten i fjor.
– Vi tror på en god Gud og at Han har velsignet oss. Og vi ønsker å bruke våre eiendeler til velsignelse. For andre, sier Sissel med et ettertenksomt smil.
