Syrisk nonne advarer Europa

Klosteret hun leder er blitt bombet. Selv er hun blitt drapstruet. Like fullt reiser hun inn i krigsområder der få andre våger seg, for å hjelpe og vise lokalbefolkningen at de ikke er glemt. 95 prosent av dem hun hjelper er muslimer.

– Vi trøster alle, hjelper alle og tørker alles tårer. Vi møter alle med kjærlighet, sier hun og tilføyer:

– Det vi driver med er barmhjertighet. Men vi er ikke naive. Vi ønsker å vite hvem vi har med å gjøre, for vi vil ikke dekke over terrorisme.

Les: Må omtale overgrep som folkemord

Mild og myndig

Dagen møter Moder Agnes Mariam de la Croix i Beirut på et senter for syriske flyktninger. Hun har nettopp landet på flyplassen etter en utenlandsreise og er på vei hjem. Senteret er fullt av folk, men i det den 64 år gamle nonnen kommer inn i rommet med sin lange, brune kjortel og svarte hodeplagg, rettes alles øyne mot henne. Moder Agnes er kjent langt utover Syrias og Libanons grenser. Hun har en myndighet og en humoristisk sans som gjør henne til naturlig midtpunkt hvor hun enn er.

Den melkittiske, gresk-katolske nonnen er født i Libanon av libanesisk mor og palestinsk far. Hun har tidligere beskrevet seg selv som et offer for både den palestinske konflikten og borgerkrigen i Libanon. Nå lever hun tett på krigen i Syria, der hun har bodd i snart 20 år.

I Syria har hun ledet gjenoppbyggingen av klosteret St. Jakob den vanføre i Qara. Klosteret er fra 600-tallet og ligger nord for Damaskus. Det huser ti nonner og seks brødre, består av tolv nasjonaliteter og har gitt tilflukt til atskillige fordrevne familier og foreldreløse de siste årene. I perioder har klosteret vært helt isolert på grunn av krigshandlinger, og fordi Nusrafronten (nå Jabhat Fatah al-Sham) en tid kontrollerte området.

Moder Agnes er også engasjert i forsoningsbevegelsen Mushala. Og hun har markert seg internasjonalt med å peke på negative trekk ved det syriske opprøret.

Les: Hanna lengter hjem til Syria

Propaganda

Det er nettopp Vestens støtte til opprøret hun kritiserer, da vi omsider sitter i baksetet på en sliten bil. Vi er på vei til klosteret der hun har mellomlandet i Beirut. Intervjuet skal skje mens vi kjører i rykk og napp i tett bytrafikk og senere på svingete veier oppover fjellsiden.

– Hva mener du vi bør vite om krigen i Syria? spør jeg.

– At man ikke kan stole på medienes versjon, svarer hun. – Vi er ofre for en propaganda som forvrenger virkeligheten. Stadig ser vi at ofre blir fremstilt som drapsmenn og drapsmenn som ofre. Slik får folk sympati for falske ofre, og avsky for den som feilaktig blir fremstilt som overgriper.

– Vi er ofre for en av de verste massemanipuleringene i historien. Opprøret blir fremstilt som en kamp for demokrati, men i realiteten er vi på vei mot et nytt diktatur, sier hun.

Les: Med bønn som våpen

Skuffet

Hun avviser tvert at hun er Assad-tilhenger, for det er staten hun støtter, men hun har heller ikke mye til overs for opprørsgruppene. Og da er det ikke først og fremst IS og Nusra-fronten hun føler for å ta avstand fra, for deres terror taler for seg selv. Nei, hun er skeptisk til om det over hode finnes opprørsgrupper igjen som er verd å samarbeide med.

– Vis meg ett sted der en opprørsgruppe har klart å skape fremskritt og økt respekt for menneskerettigheter. Ikke at det trenger å være fullkomment, men vis meg bare en kvadratkilometer der jeg kan føle at det har vært en forbedring sammenlignet med Assad-regimet, utfordrer hun.

Siden opprøret i Syria startet har hun vært vitne til at kirker og klostre er blitt jevnet med jorden, sivilbefolkning blitt plaget og pint og venner blitt drept. Hun minner om kidnappingen av tre prester, to biskoper og - fra hennes egen region - bortføringen av tolv nonner fra Maaloula, massakren av de kristne i Sadad og de 230 kristne som ble tatt som gisler i Qaryatain.

– Du kan lett få bekreftet hvor mange reportere som er kidnappet, drept og til og med halshugget i såkalt «frigjorte» områder. Vesten har gått i kompaniskap med barbarer, konkluderer hun.

– Disse menneskene er ikke frihetsforkjempere. De ødelegger samfunn, statens infrastruktur og verdensarv. De skaper kaos. Alle burde stå opp mot slike gjerninger.

Les: Fra krig i Aleppo til fred i Oslo

Fremmedkrigere

Hun er ikke redd for å nevne internasjonale ledere som hun mener har ansvar for katastrofen. Blant dem hun er opprørt over er Tony Blair og Madeleine Albright, men hun nevner også Bush, Sarkozy, Juppé, Clinton og flere. Hun mener de er ansvarlige for massedrap gjennom systematisk ødeleggelse av land og stater.

– Albright, sier hun og rister på hodet. – Albright svarte «ja», da hun fikk spørsmål om Irak-krigen var verd omkostningene. Tenk det, en halv million irakiske barn døde, og Albright mener det var verdt det.

Den gresk-katolske nonnen mener utenlandsk innblanding har skapt kaos i land som Afghanistan, Irak, Libya og de siste årene i Syria. Men hun er også inderlig frustrert over det store antallet fremmedkrigere som slåss i dagens Syria.

– Mer enn 360.000 terrorister har kommet til Syria fra hele verden. Barbarer invaderer, slakter, voldtar og driver folk vekk fra hjemmene sine. Ofte skjer det med støtte fra det internasjonale samfunnet. Å påstå at det handler om demokrati og velferd for det syriske folket, er ren løgn.

Fred og forsoning

Da Dagen møtte henne hadde hun nettopp vært ute på landsbygda utenfor Aleppo. Opprørt forteller hun hva hun så:

– Jeg møtte en ung jente som hadde mistet armen sin, små barn uten føtter, mennesker som var blitt blindet, voldtatte kvinner.

– Når stormaktene blander seg og prøver å endre grenser og demografi, må de huske at det ikke er stein de har med å gjøre på bakken. Dette handler ikke om en virtuell realitet. Det er levende mennesker som blir rammet, sier hun og mener at de som har blandet seg i konflikten må stilles til ansvar. Samtidig presiserer hun at hun selv ikke involverer seg i politikk.

– Jeg søker Guds rike, sier hun.

– Hvordan?

– Med kjærlighet. Vi går fra landsby til landsby for å se til folk, gi dem hjelp og trøst.

– I Jesu navn er jeg fullstendig dedikert til å arbeide for fred og forsoning blant det syriske folket.

– Er du noen gang redd?

– Ikke jeg, nei, og teamet mitt er sakte, men sikkert også blitt vant til forholdene, sier hun og forteller om hvordan de ble fanget midt i en voldsom trefning i Aleppo for en tid tilbake.

– Finnes det trygge steder i dagens Syria?

– Ja, Tartous, Latakia og deler av Homs og Damaskus er trygt. Nå som Aleppo er befridd er også dette blitt et trygt område. Tidligere skjøt terroristene raketter inn over sivilbefolkningen hele tiden.

– I de østlige delene av landet har IS eliminert kristne og andre minoriteter, men ikke bare de. Også kurderne står bak en etnisk rensking. De kidnapper og presser kristne til å forlate sine hjem, fordi de vil skape sin egen, etniske stat.

– Klarer du å få øye på Gud midt i lidelsene?

– Selvsagt. Jesus kom og døde på korset på grunn av alle disse menneskelige gjerningene. Herren er mild og full av nåde, men det vil også komme en dom.

Les: Alltid bekymret for familien i Syria

1400 års erfaring

Når den fryktløse nonnen til slutt får spørsmål om flyktningkrisen og muslimfrykt i europeiske land, blir svaret krassere enn forventet.

– Det er en organisert invasjon, sier hun og stiller spørsmål ved hvorfor så mange muslimske flyktninger velger Europa i stedet for rike arabiske land som er nærmere og der de har samme religion, språk og kultur.

– Hva med Bibelens oppfordring om å hjelpe mennesker i nød og elske sine fiender?

– For oss orientalske kristne er ikke muslimer fiender. Vi skal være gjestfri mot folk i nød, ja, men ikke mot en organisert invasjon. Husk at radikal islam ikke er en religion, det er et politisk program som har som mål å skaffe seg hegemoni i religionens navn.

– Og når det gjelder å elske sine fiender, fortsetter hun. – Vel, Jesus ber oss ikke om å være blinde og dumme. Han ber oss om å elske vår neste, men også om å stå opp mot det som er galt. Han frelser oss fra våre synder, men sier aldri til synderen at han er trygg i sin synd.

Moder Agnes innrømmer gjerne at hun er forundret over Europa.

– Det undrer meg at dere som er så godt utdannet ikke ser at det som skjer kommer til å true levemåten deres. Det er som selvmord for sivilisasjonen.

– Husk at i Midtøsten har kristne 1400 års erfaring med å leve tett på islam. At dette har vært en suksesshistorie skyldes at grunnleggende prinsipper ble vernet om, og at kristendommen var åndelig sterk nok til å stå stødig. Europa har fornektet sine kristne røtter. Da er det ikke mulig å unngå at kaos og vold brer om seg, for ateisme og hedonisme kan ikke demme opp for fanatisme.