Systematisk urettferdighet mot kvinner
I norsk kristenhet har kvinner alltid spilt en sentral rolle. I de fleste tilfeller en mer sentral rolle enn den offisielle historieskrivingen gir inntrykk av.
I en ønskesituasjon skulle vi etter hvert kunne spørre om det fortsatt er behov for å markere kvinnedagen.
Det er over 100 år siden dagen ble innstiftet. Utgangspunktet var å kjempe for kvinners stemmerett.
Annonse
Men om vi ser rundt oss, trenger vi ikke lang tid før vi ser at det definitivt er behov for kvinnedagen fortsatt.
De siste årenes metoo-bevegelser sier sitt om at det i angivelig velutviklede samfunn fortsatt finnes primitive maktmekanismer, også blant moderne eliter, som i stor grad rammer kvinner.
Dette står også som et viktig a propos til den løpende debatten om kjønnsidentitet.
For hvis kategorien kvinne skal tones ned, kan det bli vanskeligere å identifisere og å bekjempe overgrep og undertrykkelse som systematisk rammer kvinner.
I en ideell verden skulle ikke kvinner trenge å forstå sin egen tilværelse i et konkurranseforhold til menn, men vi blir jevnlig minnet om systematisk urettferdighet og undertrykkelse der kjønn har betydning.
Derfor er det et ansvar og en nødvendig oppgave for både kvinner og menn å arbeide for kvinners rettigheter.
Som kampdag har 8. mars sitt utspring på den politiske venstresiden. Det bidrar til at heller ikke alle kvinner har et like nært forhold til selve datoen, eller til det å gå i tog.
Der vil mange finne paroler som de ikke ønsker å identifisere seg med.
Annonse
Og det er naturligvis både naivt og urimelig å anta at alle kvinner skulle velge samme ståsted for eksempel når det gjelder abort, på samme måten som det er urimelig å anta at alle menn er enige i ulike saker fordi de er menn.
På tvers av det partipolitiske spekteret finnes det mange grunner til å både markere og å kjempe for kvinners rettigheter.
I 2017 skrev KrF-statssekretær Erik Lunde boken «Uønsket», hvor han fortalte om noen av de rundt 50 millioner kvinner i India som har blitt borte i løpet av 100 år.
«Gendercide», blir det gjerne kalt, et ord som spiller på genocide – det engelske ordet for folkemord. Mange steder i verden er det å bli født som jente noe av det farligste som kan skje med et menneske.
I møte med de internasjonale perspektivene kan kvinnekampen her hjemme virke mindre viktig. Men det er en lite konstruktiv tilnærming. Vi kan glede oss over de fremskrittene som har skjedd, men kampen for det gode tar ikke slutt av den grunn.
Ifølge Statistisk sentralbyrå tjente en gjennomsnittlig norsk kvinne 397.500 kroner i 2019. En gjennomsnittlig norsk mann tjente 567.400 kroner.
Det har nok sammenheng med at vi blant offentlig ansatte finner 70 prosent kvinner. Men dette forklarer ikke uten videre alt, og det bør i hvert fall ikke føre til at debatten stopper opp.
I norsk kristenhet har kvinner alltid spilt en sentral rolle. I de fleste tilfeller en mer sentral rolle enn den offisielle historieskrivingen gir inntrykk av.
Annonse
Nå har vi sammenfattet en del av informasjonen som har kommet frem i holdningsundersøkelsen blant aktive kristne. Det gir en del interessante inntrykk av forskjellene mellom menn og kvinner.
Tallene er mer å ligne med en meningsmåling enn med vitenskapelig forskning, så de bør fortolkes med en viss varsomhet.
Men de gir likevel et virkelighetsbilde som det er verdt å tenke over – ikke minst på kvinnedagen.
