Taizè – felleskap uten grenser

Jeg har lenge lurt og lenge lengtet etter å finne ut hva som skjuler seg bak et stedsnavn i Burgund 
i Frankrike.

Publisert Sist oppdatert

Jeg håper å få svar på i hvert fall noen av spørsmålene som jeg tumler med: Hvordan har det vært mulig å etablere et sted som Taizé? Hvorfor ble det som det er? Hvordan er samholdet og livet i brødre-fellesskapet? Hva er det som stadig trekker skarer av mennesker til dette bortgjemte stedet hvert år?

Jobb å finne fram

For Taizé er ikke et sted du bare tilfeldig kommer over. Du må jobbe for å finne fram. Opp og ned bakker, ut og inn av landsbyer, forbi vinmarker, beitedyr, enger, skoger og enda flere vinmarker. En stengt vei, enveiskjøringer og omkjøring i en nabolandsby fører oss ut på smale gårdsveier i et vakkert kulturlandskap. Turen gir en følelse av å ha en rolle i en film med manus av Marcel Pagnol, han som blant annet skrev «Min mors slott» og «Min fars ære».

Plutselig står skiltet der som forteller at vi er kommet fram, uten at vi egentlig forstår at det er akkurat hit vi skal. I veikrysset skimter vi noen få, gamle murhus og en landsens kirke til høyre. Svakt til venstre ser vi noen mennesker som krysser riksveien til fots.

Enda nærmere ser vi at landskapet åpner seg til venstre med parkeringsplasser, fotballbane og campingområde. På høyre side dukker det opp enkle, lave trebygninger som helt klart har en funksjon: Velkomstsenter, står det et sted. Så et klokketårn og et servicebygg før vi passerer kirken, beliggende på toppen av en enorm, åpen plass, delvis dekket av to svære møtetelt.

Du bør delta

Via elektronisk kommunikasjon har jeg fått beskjed at jeg skal spørre etter Broder Stephen, ansvarlig for kontakten med Danmark, Norge og Finland.

Kontakten er tydeligvis opprettet og saken forklart for broderen. Jeg får overta og får en hyggelig stemme i øret som tror at jeg er en annen enn den jeg faktisk er, og som må innrømme at han faktisk har glemt hele besøket.

Men Brother Stephen, opprinnelig fra Nord-England, åpenbarer seg snart i egen milde person, med en krykke i høyre hånd. Menisken, forklarer han.

– Du vil forstå Taizé bedre dersom du vil dele døgnrytmen med oss her, oppfordrer han på vei til velkomstsenteret på det lille, men store stedet.

Vi følger oppfordringen, får den obligatoriske Taizé-introduksjon av en frivillig, språkmektig ungdom fra Portugal. Broder Stephen stikker til oss matbilletter og henviser til en tredje person som skal vise oss til et passende sted å campe for natten.

F-teltet er stedet

Vi blir utstyr med et kart som også inneholder basisinformasjon: Felles bønn 8.15, 12.20 og 20.30. Frokost etter morgenbønn, lunsj etter middagsbønnen og kveldsmat før kveldsbønnen. Deltakerne blir inndelt etter alder, og vi som er opp i årene blir henvist til F-teltet. Der skal alt foregå som angår oss: Spising, bibelrefleksjoner og gruppesamtaler.

Teltet ligger praktisk til rett ved leirplassen vi får anvist. Første post på vårt fellesprogram er middag eller kveldsmat. I en disiplinert kø blir det spurt etter frivillige til å vaske av bordene etter måltidet og oppvaskhjelpere. Hender skyter i været og oppgavene er besatt.

Ved bordene står hjelpere og deler ut et lite brunt plastbrett til hver. Så får vi en dyp tallerken, en plastbolle og en skje. Det er alt utstyret. Tallerkenen blir fylt med en kald pastasalat med maiskorn og hakket tomat samt en dressing. En brødbit blir lagt på brettet på neste post sammen med en pakke med to små, søte kjeks. Så kommer det en frukt og en liten boks med ferskost som minner om en kombinasjon av yoghurt og ricotta.I plastbollen skal det tappes vann, fra store tanker med vippekran. Det er det hele. Mat som er til overs plasseres i et hjørne av teltet slik at de som trenger mer kan forsyne seg ekstra.

Viktig fellesskap

– Dette med å dele måltider, det er en viktig stund for å dele livene våre med hverandre, mener Broder Stephen.

– Det som er veldig interessant er den form for eierskap som skapes ved at man deltar med innsats som matutdeling, søppelhenting, rydding, oppvask osv. Man bygger et forhold som er med på å gjøre dette til deres eget.

– Det er interessant og det er noe jeg har sett flere ganger også i Norge på ulike leirsteder.

– Mye av det vi gjør her handler egentlig om å så et frø, og vi gir disse muligheten til å ta det videre og la det utvikle seg, sier Stephen, som selv setter stor pris på det regelmessige livet i kommuniteten.

– Jeg liker fellesskapet med de tre faste bønnene hver dag og måltidene. Vi har antagelig den seneste morgenbønnen av alle kristne brødrefellesskap i hele verden. Om vi hadde hatt bønn 7.30 ville vi bare hatt en tredel av deltakerne med oss, smiler broderen som kjenner ungdommens morgentreghet.

Han peker på at ved siden av kommunitetslivet er tilværelsen fleksibel.

– Vi er ikke kloner, vi er ikke en og den samme og har ulike behov og anlegg. I tillegg til fellesbønner har vi også tid for egen fordypning. Og så har vi fritid, påpeker Stephen.

Ikke ensom

En av våre campingnaboer er Constand De Jonge (61) fra Utrecht i Holland. Han har vært i Taizé flere enn 20 ganger og kommer hit hvert år. Han har i mange år arbeidet som diakon i den hollandske kirken. Nå reiser han alene på pilegrimstur.

– Det er ikke noe problem å komme hit alene. Man møter alltid mennesker, for eksempel om kveldene og på vei til og fra kirken. Selvsagt er måltidene en sosial ting også. Det er lett å snakke med folk. Ønsker du kontakt er det veldig enkelt, men man må være åpen, sier han.

Han mener at det beste ved Taizé er at du kan dele den kristne troen med mennesker. Tidligere reiste han med grupper og familien. Nå reiser han altså alene og bruker det meste av tiden i stillhet og ettertanke og oppsøker sjelden bibelintroduksjoner og samtalegrupper.

Han mener at Taizé-fellesskapet tidligere var mer politisk, i betydningen samfunnsengasjert.

– Nå er det nesten bare kontemplativt. Jeg mener det bør være en balanse, at begge deler bør være til stede. Jeg hører nesten ingen ting om saker som angår samfunnet vårt i dag. Det er et for svakt engasjement, og det synes jeg er synd, sier De Jonge.

Kveldsbønn

Neste post på programmet for alle er felles kveldsbønn. Den markerer også avslutningen på fellesprogrammet for dagen. Alle blir oppfordret til å være stille etter klokken 22.00.

Ved inngangen til kirken blir vi stoppet av ungdommer som tar en sikkerhetssjekk av vesker, bagger og sekker. En annen av de frivillige står med et stort skilt der det står Silence - Stillhet.

På vei inn i kirken må vi ta med oss årets blå sanghefte. Inne i lokalet, som kan utvides til alle kanter ved hjelp av foldedører, sitter det allerede mange på gulvet. Stoler finnes ikke. Også her møtes vi av mennesker med plakater som oppfordrer til stillhet.

Brødrene kommer, en og en eller to og to, inn fra siden foran ved alteret, via stien som går fra boligkvarteret og gjennom hagen på nedsiden av kirken. De finner sine plasser i et reservert område midt i kirkelokalet og setter seg på gulvet som de andre.

Det spilles på orgel og Halleluja-sangen runger i kirkerommet fra omlag 1.000 røster denne kvelden. I sommermånedene har det vært opptil 2.400 ukesgjester samlet på en gang. Nye sanger annonseres med nummer på en lystavle, og blir av og til akkompagnert med enkelt gitarspill som avløser orgelet.

To av brødrene går fram til lesepulten og leser dagens tekst på fransk og engelsk. Andre brødre gjentar kjerneverset i teksten på tysk, spansk, hollandsk, polsk og italiensk.

Så overtar bønnen og sangene igjen og det hele varer opp mot en time, stillhet, tilbedelse, Bibel og lovsang i en god kombinasjon.

En vond situasjon

Hver søndag er det feiring av messe, med nattverd, klokken 10.00 i stedet for de to første fellesbønnene. Broder Stephen innrømmer, uten at jeg har brakt saken på banen, at det er en vond situasjon at ikke alle kristne kan dele nattverden sammen.

– Eucharist-spørsmålet er ikke løst. Det er ingen ideell situasjon.

– Når vi har norske grupper på besøk, spør jeg alltid om det er en prest med som kan forrette nattverd i landsbykirken, forteller han.

Forøvrig er det ingen teologiske uenigheter som utfordrer brødrefellesskapet i Taizé.

– Den største utfordringen nå er å leve sammen som mennesker fra ulike kulturer, ikke så mye med ulike trosretninger. Når vi har fått brødre også fra Afrika, er det store kulturelle forskjeller mellom deres syn på tidspunkter og for eksempel hvordan europeere forholder seg til klokka, smiler broderen.

Han gleder seg imidlertid over at de aldri har hatt problemer med rekrutteringen.

– Vi er veldig heldige her med nærmere 100.000 besøkende hvert år. Vi har derfor ikke behov for å drive rekruttering. De unge menneskene finner oss.

– Vi er i en veldig positiv situasjon. Akkurat nå er det 18 unge menn som forbereder seg på å gi hele sitt live til fellesskapet. For andre fellesskap må det være svært deprimerende når de yngste brødrene er 65 år, og det ikke finnes rekruttering, sier Stephen.

Ikke et lett liv

Han avviser at det er et lett liv de har valgt når de avgir det monastiske løftet.

– Det handlet om å gå inn i noe helt annet enn det verden gir oss. Tenker på kraften i et kredittkortet, i seksuallivet eller i karriere og yrke. Det er alle ting som vi må la fare.

– Det er ikke noe enkelt, fordi verden hele tiden minner oss på at det vi har forlatt er det viktigste som finnes. Vi gjør ikke det for å bli bedre mennesker, men for bedre å kunne tjene Jesus.

– Sølibatet gjør oss ikke bedre enn andre mennesker, men det gjør oss i stand til å følge ordren fra Jesus om å reise dit han ønsker at vi skal dra, sier den anglikanske broderen.

Å være brødre

– Hvilken visjon har du for Taizé?

– Det store bildet handler om dette å være brødre, å være brødre for hverandre, og å være det for de unge menneskene som besøker oss her, og for verden.

– Jeg pleide å være litt flau over den tittelen «Brother», men jeg liker det mer og mer fordi jeg får være bror for noen. Å være bror betyr at man er på samme linje som den andre og at man ønsker å dele med denne.

– Å si at jeg er munk eller noe, blir litt eksotisk. Det er bedre å bruke uttrykket «bror» fordi å være bror handler om å bygge familie, om hvordan vi kan bygge en familie som følger Jesus. Og enda bedere: Hvordan kan vi bygge en familie av kristne som deler med dem som ikke har noen kjennskap til Gud, svarer Stephen.

Han mener at en av dagens viktigste utfordringer er spørsmålet om hvordan vi kan leve sammen med våre brødre og søstre fra sør.

– Det er spesielt i år at en av sangene våre er på arabisk, og der synger vi faktisk Allah. Det er rart for mange. Men vi har lært av egyptere og libanesere.

20 bønner i uka

Hoveddelen av de besøkende kommer fra Frankrike og Tyskland. Deretter følger nederlendere, portugisere og svensker.

– Nederland og Sverige er interessante fordi mange av ungdommene som kommer hit ikke er medlemmer av noe kirkesamfunn. Men mens de er her vil de være med på felles bønner 20 ganger.

– De får muligheter til å tenke gjennom sitt liv, og tenke på livet som sådan, men ingen vil tvinge på deg troen, Det er ditt helt frie valg, understreker Broder Stephen.

Han forteller at for omlag 20 år siden kom alle de svenske biskopene til Taizé og var her en uke.

– Jeg tror de fikk en stor forståelse for at kirken gjør en stor jobb fram til konfirmasjonen, og den kanskje kan holde på ungdommen et par år til. Men etter det har de ikke noe å tilby.

– Jeg tror biskopene forsto at Taizé er et sted som kan hjelpe ungdommene til et fortsatt aktivt trosliv.

Enkelt liv

På velkomst-senteret blir man i alle fall gjort oppmerksom på at man er invitert til å dele brødrenes enkle liv ved måltidene og få bekvemmeligheter.

Frokosten er virkelig av det enkle slaget, også den servert i F-teltet. Køene som vanlig: brett, tallerken, plastbolle og en skje. Og så maten: Et rundstykke, en smørpakke og et syltetøybeger.

Til frokost skal det varmt vann i plastbollene, tilsatt kaffepulver, tepulver, kakopulver og/eller tørrmelk og sukker. Men også til frokost kan det vanke noe mer på de ekstra hungrige, dersom det er noe til overs.

Lunsjen er som middagen, men det kan være det blir varm mat, for eksempel fiskepinner eller en pølse, med ris kanskje eller pasta igjen.

Det er enkelt, men det vil vi ha, i hvert fall 100.000 hvert år. Til nyttår arrangerer Taizé sin ungdomskonferanse nummer 40, denne gang i Basel i Sveits der det garantert samles flere tusen ungdommer i bønn, tro og håp for framtiden.

Og: Fikk jeg svarene? Ja, det tror jeg. Nøklene til Taizé-gåten heter fellesskap, enkelthet, overgivelse, bønn og innlevelse samt kjærlighet og engasjement for verden omkring.

Powered by Labrador CMS