Takket kirken for rausheten
Jonas Gahr Støre takket kirken for raushet og åpenhet etter terroren i 2011.
Under minnegudstjenesten i forbindelse med treårsmarkeringen i Oslo Domkirke i går pekte Jonas Gahr Støre på at dagene og ukene etter terroren var tiden da Norge åpnet dørene.
Les Støres tale i sin helhet HER.
Annonse
– Kirkene gjorde det, moskeene gjorde det, synagogene, Folkets Hus og rådhus over hele landet inviterte folk inn for å dele fortvilelse og søke trøst.
– Og viktigst av alt: Menneskene gjorde det. Vi åpnet dørene inn til oss selv i tillit til hverandre og de fellesskapene vi oppsøkte. Ap-lederen konstaterte at det kjentes godt å være tilbake i Domkirken.
– For tre år siden, omkranset av et blomsterhav, åpnet kirken midt i hovedstaden sine dører.
– I dag sier vi takk for åpenheten og rausheten og takk for at et rom for tro og bønn ble gjort til alles rom, sa Støre.
Størst av alt
Han minnet også om dagen like før jul i 2011 da AUF inviterte til minnesamvær nettopp i Domkirken.
– Vi kunne høre Ina fra Akershus, som overlevde terroren på Utøya, stå foran en full kirke og gjengi en bibeltekst om at «størst av alt er kjærligheten».
– Det gjorde noe med oss å høre det, akkurat fra henne.
Annonse
– Ondskapen fra de mørke dagen fikk sitt motstykke. Vi så det over hele landet. Nordmenn var ikke lenger fremmede for hverandre, påpekte partilederen.
En tid for alt
Jonas Gahr Støre fortsatt med å vise til en av kirkens tekster der vi blir minnet minnes på at «det er en tid for alt».
– Tre år er over 1000 dager. Vi lærer og erfarer at det alltid vil være en tid for å sørge etter 22. juli 2011, til å minnes de døde, savne og takke.
– Sammen har vi erfart at det er en tid for å søke kraften og støtten i små og store fellesskap. Tiden etter handler også om å ta oppgjør. Som fellesskap skal vi på demokratiets vis fortsatt ta oppgjør med de holdningene som ledet til handlingen.
Han minnet om at vi stadig leser, hører og ser et hat fra ekstreme i Norge mot politiske motstandere, og «de andre»: Muslimer, jøder, innvandrere, homofile og kvinner.
– I dag gjentar vi, og vi slår enda sterkere ring om dette: I vårt land skal du være trygg med din tro, kulturelle identitet eller din legning. Det er denne tryggheten som er vår identitet. Det er dette som er Norge.
– Det er vår oppgave å vise at demokratiet har styrken som trengs. Ingen andre kan gjøre denne jobben, vi må gjøre den sammen. Med holdninger, ord, de gode gjerninger. Det er en av fellesskapets viktigste oppgaver.
Annonse
– Vi skal løse den oppgaven, forent i troen på at ethvert menneske er like mye verdt, konkluderte den tidligere statsråden.
Leger ikke alle sår
Fungerende Oslobiskop Trond Bakkevig sa i sin tale at det ikke er tilfelle at tiden leger alle sår eller gjenoppretter all tillit.
Les fungerende biskop Trond Bakkevigs preken HER
– Den gjør ikke det. Sorg og tap av tillit gir oss arr, som etter sår. Noe blir værende. Merker oss. Våre arr og vår sorg er forskjellige, selv når vi ble utsatt for det samme. Det eneste vi deler er at 22. juli 2011 forandret oss.
– Vi skal be og arbeide for at de arr som sorg og tillitstap har gitt, ikke skal gi rom for avmakt og bitterhet. Ugjerningsmannen og hatet han ga ord til, skal aldri ta fra oss fremtid og håp, slo Bakkevig fast.
Ikke selvsagte verdier
Vikarbiskopen utfordret med spørsmålet om hvilke verdier som skal få prege vår fremtid, vårt håp, vårt samfunn.
Annonse
– Ugjerningsmannen viste at våre felles verdier ikke er selvsagte. Han var ingen fremmed i vårt land, han er en av oss. I skyggen av vår frihet, i skyggen av tillitssamfunnet, i skyggen av vår felles sårbarhet ble hatet mot fremmede, mot kvinner, mot rettsstat, demokrati og folkestyre til drap og ubotelig skade.
– Hva var det vi ikke så? Ser vi hvor hatet gjemmer seg? Ser vi det hatet som kan bli til ugjerninger?
– Det handler om politikk, men det handler også om skole, media, både sosiale og usosiale medier. Og for oss i kirken handler det om trosopplæring og konfirmantundervisning. Vi hadde også muligheten til å snakke til, og med, sa Bakkevig,
Respekt
Han minnet om at vårt demokrati og vår rettstat er bygget på en fundamental forutsetning, respekten for det enkelte menneskes verdighet.
– Det er en verdighet som er uavhengig av kjønn, alder, etnisk opprinnelse, hudfarge eller religion og den gjelder enten vi har identitetspapirer eller ikke.
– Vi kan bare bli et godt mangfoldsamfunn om respekten for det enkelte menneskes iboende verdighet får prege både vår lovgivning, den praksis våre myndigheter følger og de verdier hver enkelt av oss praktiserer og lærer våre barn.
– Det er nødvendig at vi om igjen og om igjen formulerer, og nyformulerer, våre felles verdier, understreket bispevikaren.
