Tanken på barnas framtid trekker Solfrid og Gard mot ortodoks kristendom

Dampen stiger fra koteletter og nypoteter på kjøkkenbordet. Brødrene Jakob (2) og Johannes (4) håndterer hver sin gaffel med litt hjelp fra mor og far. Det er ettermiddag i loftsleiligheten i Sandviken i Bergen.

– Jeg hadde ett år igjen på master i teologi da jeg sluttet, sier Gard Langeland.

Planen var å bli prest, men etter hvert kom han til at det ikke gikk.

– Frimodigheten forsvant på vegne av det som da var statskirken, sier han.

Nå har han fullført medisinstudiet og jobber som turnuslege.

Ble glad i liturgi

Kona Solfrid Langeland er oppvokst i Misjonsforbundet, det som nå er Misjonskirken Norge. I ungdomstiden gikk hun på YA i Bergens Indremisjon. Hun har vært både elev og lærer på Danielsen skoler og NLA Høgskolen, der hun nå er høgskolelektor.

Liturgisk gudstjenestefeiring ble hun kjent med og glad i gjennom sin katolske vertsfamilie i Frankrike, et studenthjem med regelmessig bønneliv og Sandvikskirken.

– Vi har hatt noen vanskelige runder. Vi har fått mye godt i Sandvikskirken slik det er der nå. Det har vært herlig å se guttene løpe frem for å ta imot Jesu i kjøtt og blod. Men Den norske kirke er ikke et sted hvor det oppleves trygt at barna skulle finne seg til rette på lengre sikt. Vi har visst lenge at vi må ut, forteller Solfrid.

– Samtidig føles det også som et svik mot dem som står igjen i det som ser ut som et hurtig synkende skip, supplerer Gard.

Ortodoks nyforelskelse

Nå er de blitt ortodokse katekumener. Det er starten på veien mot fullt medlemskap. Det er allerede en oppdagelsesreise.

– Ortodoks virkelighetsforståelse og praksis er så rik. Jeg er tilbake til den 16 år gamle Solfrid som bare vil være sammen med Jesus og være i kirken. Jeg trodde ikke en slik opplevelse var tilgjengelig for meg lenger.

Urolig for frikirker

De understreker at de kjenner nært fellesskap med mange frikirkelige.

– I den ortodokse kirke har vi funnet et sted som oppleves trygt og solid, der man bygger på fjell, sier Gard.

Han forventer at debattene om kvinnelig prestetjeneste og likekjønnet samliv vil skape mer gnisninger i frikirkelige og lavkirkelige miljøer framover.

– Jeg skal ikke si at man ikke blir stående for en tradisjonell lære, men det kommer til å bli mye snakk og mye smerte, sier han mens høstregnet trommer kraftig mot takvinduet.

– Den ortodokse kirke oppleves særlig robust mot tidsånden siden lydighet mot Guds ord i så stor grad handler om lydighet både mot Bibelen og mot generasjoner av kirkefedre som gjennom århundrene har forsvart og gitt videre i lydighet.

Tiltrukket av langsomhet

Guttene har fått i seg middagen. De forsvinner inn i stuen for å se «Peppa Gris» på tv.

– Det finnes mange livskraftige frikirkelige menigheter i Bergen, og vi er begge takknemlige for det vi har fått på bedehus og i frimenigheter. Men det har rett og slett vært vanskelig å gi slipp på en sakramental gudstjenesteforståelse, sier Gard.

Solfrid setter på kaffe og finner fram mørk sjokolade.

– Nå har Gud ledet oss til denne kirken. En norskspråklig, levende ortodoks menighet i Bergen! Her har Jesus møtt oss på en helt spesiell måte. Det er uimotståelig. Dette er et valg som handler om barnas framtid, men også, og kanskje først og fremst, om vårt eget trosliv, sier hun.

– Robust mot tidsånden

– Den katolske kirke er langt større og mer etablert i Norge. Hvorfor var ikke den et alternativ?

– Den var absolutt blant alternativene. Vi prøvde oss også på den veien, men møtte hindringer som vi ikke hadde kommet forbi før vi virkelig fikk øynene opp for den ortodokse menigheten, sier Solfrid.

Teologisk opplevde de avstanden mindre til det ortodokse.

– Her er teologiens tyngdepunkt i liturgien som vender seg oppover i tilbedelse. Det er befriende mye mindre fokus på filosofi og logikk. Maktstrukturen i romerkatolisismen bidrar til at den lærer veldig mye om veldig mye med veldig sterke autoritetskrav, fortsetter hun.

Åndelig krig

De mener også at den ortodokse spiritualiteten er mer maskulin enn det man kan oppleve i andre sammenhenger. For eksempel setter de pris på betoningen av fellesskap med det himmelske, med kristne helter, med engler, kjeruber og serafer, og på fokuset på den seirende Kristus.

– Jeg opplever at det er et sted der jeg blir utrustet til åndelig krig. Det ønsker jeg også for barna mine, sier han.

– Men kan ikke den kulturelle avstanden til sekulære nordmenn bli stor?

– Kristen tilbedelse er ofte veldig fremmed for folk uansett. Evangeliet er en dårskap, sier Gard.

– I kirkens liturgiske liv står vi overfor Gud som er tilstede i all tid, vi får være tilstede i Hans frelseshistorie sammen med Guds folk til alle tider og ta del i Hans krig mot ondskapens åndehær. Selvfølgelig er dette fremmed, fortsetter han.

Mer mysterium

Det er bare et par hundre meter ned bakkene til Sandvikskirken der de har vært vant med å gå til gudstjeneste. Nå får de lenger reisevei til gudstjenester. Men noen protestanter vil være mer betenkt over den teologiske avstanden.

– Er det læremessige ting dere synes har vært utfordrende?

– Det har heller vært motsatt. Det er ting jeg synes det har vært vanskelig å forholde meg til i luthersk, lavkirkelig teologi, sier Solfrid.

- Som for eksempel?

- I Den ortodokse kirke er kirken et sykehus. Når vi ber «Herre, forbarm deg», betyr det at vi trenger frelse, ikke først og fremst i juridisk forstand, men i medisinsk. Inkarnasjonen og korset handler ikke først og fremst om at Gud får tilfredsstille sin rettferdige vrede, men - noe annet, som jeg ikke helt klarer å gjengi, sier Solfrid.

Hun gjør likevel et forsøk:

– At Kristus kom for å gjenopprette det menneskelige, for å tilintetgjøre dødens lenker, for å ha fellesskap med oss. Gud er kanskje ikke bundet og tvunget av sin egen hellighet til å straffe, slik jeg har lært.

Åpnere om fortapelsen

Solfrid har også merket seg at ortodokse mer forsiktige når de snakker om helvete, og at de legger vekten på at Kristus har knust dødsrikets porter.

– Helvete finnes, men man er forbeholden med hva vi kan vite om hvem som kommer dit. Vi kjenner vel alle historier der det jeg kanskje kan kalle moralsk forkynnelse har vært ødeleggende for et menneske.

I det ortodokse aner hun «en slags varhet for det menneskelige livet» som hun opplever som åndelig sunn, men uten at teologi og liturgi fortrenges av det.

– Åndelig praksis, personlig indre liv, bønn, gudstjenesteliv, skriftemål og faste er viktig og sentralt i Den ortodokse kirkes liv og hverdag. At råd angående dette alltid tilpasses den enkeltes situasjon, og at man hele tiden advares mot en fariseersk tilnærming, viser noe av det samme. Kirken oppleves i det hele tatt som veldig kjærlighetsfull, nådig og lite dømmende. Det sier meg noe om at vi er på riktig vei.

– En stor gave

Regnet har sluttet å dryppe. Skydekket er lettere, men lyset svinner likevel. Dagen er på hell.

– Tror dere flere kommer til å finne den samme veien som dere har lagt ut på?

– Det spiller ikke så stor rolle for vår vei akkurat nå. For oss er dette en stor gave. Men jeg håper jo at flere kan oppdage den, sier Solfrid Langeland.