Tar barna med til konsentrasjonsleire

– Jeg har opplevd turene som ekstremt lærerike og har aldri opplevd noe som har gjort så sterk inntrykk, sier Gloria Andersen om besøkene i utrydningsleirene Majdanek, Treblinka, Auschwitz og Birkenau, alle plassert i Polen.

Da hun gikk i fjerde klasse, fant hun på eget initiativ en bok om Anne Frank på biblioteket. Dette var første gang Gloria Andersen fikk høre om jødenes historie og hvordan flere millioner jøder ble brutalt utryddet under andre verdenskrig.

– Jeg begynte å spørre pappa, og han fortalte mer og mer, sier hun.

Sterke inntrykk i Polen

Fire år senere reiste de på sin første tur til Polen.

– I Treblinka er det nesten bare rester igjen. Nazistene rakk å sprenge mye av leiren for å skjule bevis. Men det gjør inntrykk å være der, det er helt stille. Det er sterkt å tenke på at det ikke er mer enn tre generasjoner siden dette stedet var fylt med fortvilelse og en forferdelig historie.

– Hva tenkte du da du var der?

– Det var en million tanker som gikk igjennom hodet på en gang. Jeg måtte bruke lang tid i etterkant for å bearbeide det. Det er så viktig at vi faktisk lærer noe, dette skulle aldri skjedd, og vi er nødt til å lære av det, sier hun.

– «Jeg er jøde»

Alt hun har sett og lært har gjort dypt inntrykk på henne. En dag gav hun seg faktisk ut for å være jøde hjemme i Norge.

– Det var noen jeg kjenner som brukte ordet «jøde» som skjellsord. Det syntes jeg var unødvendig så jeg sa: «Du vet at jeg er jøde»? Da sluttet de å bruke det.

– Hvordan reagerte de da du sa det?

– De ble veldig overrasket og sa unnskyld. Det er mange som bruker ordet som skjellsord uten å tenke over det. Det er nemlig ikke så ofte man møter jøder, jeg har aldri møtt en jøde på min egen alder, sier Gloria og legger til:

– Jeg fortalte dem senere at jeg ikke er jøde.

I en undersøkelse utført av Holocaustsenteret i Oslo i 2012, svarte halvparten av respondentene at de hadde hørt «jøde» brukt som skjellsord.

Lærte av sin mor

Også Gordon Andersen, som til daglig jobber som krimjournalist i VG, har helt siden han var barn hatt en spesiell interesse for jødenes historie og særlig Holocaust. Han mener dette skyldes hans mor.

– Mitt ønske er å bringe historien videre til mine fem barn. Jeg ønsker at de skal vite hva som er historien bak snublesteinene som ligger på gaten i flere norske byer. Mine barn har helt siden de var små lært seg å stoppe for disse steinene og gradvis fått en historie som de kan takle, forteller han.

Treblinka

Da de reiste til Treblinka, hadde han med seg datteren på 14 år og en sønn på fire.

– Treblinka er ikke noen turistmagnet, slik som Auschwitz. Det er egentlig bare et eneste stort jorde med et stort minnesmerke i midten og tusenvis av steiner, som ligger på en slette. Hver stein skal symbolisere et jødisk samfunn som ble utslettet under 2. verdenskrig, forteller han og fortsetter:

– Leiren ligger en totimers busstur utenfor Warszawa, og deretter en 15 minutters taxitur videre til det egentlig ganske utilgjengelige stedet. Der ble nesten en million mennesker i løpet av knappe to år fraktet til en falsk togstasjon, gasset i hjel og brent i store hauger. Beskrivelsene av de horrible lidelsene man vet har skjedd på dette stedet, er uforståelig når man går der en høstdag, nesten helt alene.

Andersen ville ikke tatt med seg små barn til Auschwitz eller Birkenau.

– Det handler om både takt og tone og respekt. Mye av det man får mulighet til å se der, er også så fryktinngytende at det ikke vil være riktig å la et lite barn få se det. Jeg tenker på haugene med hår, haugene med sko, bildene på veggene og så videre.

Historien hjemme

Andersen er også opptatt av å lære barna opp når de er hjemme i Oslo. I fjor sommer tok han dem blant annet med til Jødisk museum i Oslo, før de så på snublesteiner, og gikk ned til havnen i sentrum hvor jødene ble fraktet til konsentrasjonsleir i Polen, først med skipet Donau og deretter med tog.

– Nede ved havnen i Oslo fortalte jeg om den første transporten av jøder i november 1942. Jeg leste høyt fra minneplaten, og la til litt ekstra for at barna mine skulle få en hel fortelling. Jeg fortalte at de store, gamle trærne som fortsatt står der nede, var noe av det siste de så av Norge, før de forlot havnen på vei mot Polen og ble til aske kastet utover Birkenaus sletter, forteller han.

Deretter sa han følgende til dem: «Dere må love meg en ting: Dette må dere fortelle til deres barn». Det lovet de.

– Vil fortelle disse historiene videre hvis du får barn, Gloria?

– Det kommer jeg selvsagt til å gjøre. Alle burde høre disse historiene, sier hun.