Tar i mot hjelp fra fremmede på kristen festival

Anders Forsdahl (24) og Ingrid Håland (22) sitter ved et av de lange bordene i matsalen. Hundrevis av ungdommer surrer rundt dem i det store teltet. Selv sitter de i hver sin rullestol. Anders og Ingrid har kjøpt ukepass på UL, en av Norges største kristne ungdomsfestivaler.

De har tenkt å nyte festivallivet, 50 centimeter over bakken. Men hvor mye nytelse blir det hvis man ikke kommer seg inn og ut av bygg, på toalettet eller ikke får parkering i nærheten? Og hvor skal man sitte under kveldsmøtene?

Få og sårbare

Det er bare et halvt år siden Norge fikk en ny diskrimineringslov. Flere lover ble samlet i en, og formålet er som før, å fremme likestilling og hindre diskriminering av spesielt minoriteter.

Anders og Ingrid har funksjonsnedsettelser som gjør at de er spesielt sårbare. Fordi det er relativt få personer i rullestol på ungdomsfestivaler, kan det ­være lett å glemme at dette ­krever hensyn.

Hvordan er så tilstanden på en av Norges største kristne ungdomsfestivaler?

Må ha en med muskler

Den første kom allerede da de skulle parkere. Men det ordnet seg raskt.

– Det tok bare 15 minutter før vi fikk en parkering like utenfor inngangen, forteller 24-åringen.

Likevel. Kongeparken ligger i et skrått terreng, og amfiet hvor møtene holdes er bratt.

– Der må vi ha hjelp, sier ­Anders.

– Bakken er for bratt, sier ­Ingrid bekreftende.

– Vi er godt trent begge to, men den er for bratt, slår Anders fast.

Det betyr at paret må spørre forbipasserende om hjelp. Anders har med seg en kompis, men det er ikke nok for å få begge opp bakken.

Ingrid er ikke redd for å rope ut.

– Jeg kan spørre hvem som helst. Altså, ikke en spinkel, liten jente, men en som har muskler, sier hun.

Kan ringe sjefen

Under åpningsmøtet får de plass forholdsvis høyt oppe i amfiet. Her ser de fint på grunn av storskjermene. Men under talkshowet senere på kvelden, får de plass helt fremst, foran første rad.

– Der kommer vi nok til å sitte på de kommende møtene, sier Anders.

De to er imponert over hvor tilgjengelig ledelsen på UL er. De fikk raskt kontakt med festivalsjefen.

– Det sier noe om hvilket nivå våre behov er lagt på, sier 24-åringen.

Festivalsjef Morten Eikeli­ mener det er en selvfølge at ­Anders og Ingrid skal få tilrettelagt sitt opphold på UL.

– De skal ikke føle at de er til bry. Når vi sier at vi vil være inkluderende, mener vi det, sier Eikeli til Dagen.

Riktig retning

Norges handikapforbund får regelmessig klager fra personer som opplever det motsatte av det Anders og Ingrid har opplevd på UL.

Det gjelder adkomst, ramper, heis inn til alle fellesarealer, at det er handikaptoalett, at matsaler er tilgjengelige, at det er overnattingsmuligheter med tilgjengelighet og at det er fast dekke på veiene der man må ferdes lenger enn bare noe meter.

Forbundet fører ikke statistikk over antall klager, men har en opplevelse av at personer med handikap har det bedre nå enn før.

– Vi opplever en økende bevissthet blant folk. Flere og flere arrangement blir mer tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser. Utviklingen går i riktig retning, men det går litt sent, sier Arne Lein, forbundsleder i Norges Handikapforbund.

Fant kjærligheten

Anders og Ingrid er ikke alene om de utfordringene som følger med å sitte i rullestol. Det siste halvåret har de nemlig funnet hverandre og blitt kjærester. De traff hverandre for første gang på en leir for folk med sjeldne funksjonshemninger. Det er åtte år siden nå. I fjor fikk de kontakt igjen.

– Etter det har det bare ballet på seg, sier Anders.

Men paret presiserer at de foreløpig bare dater.

Må teste ut

Anders forklarer at når de begge er rullestolbrukere, må de teste ut om de klarer den utfordringen sammen.

– Vi kan jo ikke tilby så mye hjelp til hverandre, sier han.

Han nevner den bratte bakken opp til amfiet igjen.

– Enten må vi ha to personer eller så må vi finne en sterk tulling, sier 24-åringen muntert.

Hvis en av dem skulle falle ut av rullestolen, vil det være krevende å hjelpe.

– Han kunne nok klart å holde fast stolen min, så jeg kunne klart å få meg opp i stolen, mener Ingrid.

Men andre veien ville det ikke gått.

– Vi er som alle andre

Når det gjelder transport, er det likevel Ingrid som kan by på muskler. Hun har en stor Caravelle, med plass til begge to. Når kvelden er omme, kjører hun Anders hjem.

– Vi i rullestol er som alle andre. Fordi det feiler beina våre noe, så feiler det ikke hodet noe. Vi kan snakkes til som alle andre, men vi må ha hjelp til enkelte ting som folk flest tar for gitt, sier Anders.

– Vi føler oss litt oversett

Lytter ikke til døves behov for bibler