Tar oppgjør med diskriminering av utviklingshemmede

Hanne Bjurstrøm har vært Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) de siste seks årene.

Nå har hun trådt ut av åremålsstillingen i LDO, men det tidligere ombudet tok før hun forlot posten et oppgjør med samfunnets holdninger til utviklingshemmede.

Under radaren

I et intervju med handicapnytt.no beskriver hun deres rettigheter som et sort hull i norsk likestilling.

– Norge er et land som har kommet langt når det gjelder likestilling. Men vi har samtidig noen svarte hull, grupper som går under radaren. Mennesker med utviklingshemning er en slik gruppe, sier Bjurstrøm til Handikapnytt.

Hun beskriver den sårbare gruppen i samfunnet som usynliggjort og maktesløs, i den forstand at det er uten politiske omkostninger å ignorere deres rettigheter og interesser.

Stigmatisert

Generalsekretær Hedvig Ekberg i Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU) sier i en kommentar til Dagen at samfunnet dessverre fortsatt er preget av en stigmatiserende holdning til utviklingshemmede.

Ekberg konstaterer at det er en lang vei å gå for å oppfylle deres rettigheter. Hun peker på flere årsaker til at samfunnet svikter denne gruppen.

– En av årsakene er holdningen til at de må beskyttes. Videre er det et faktum at det finnes segregerte skoler, arbeidsplasser og boligtilbud . Det kan medføre at man mener de kan behandles annerledes enn andre. De må få den samme plassen i samfunnet som den øvrige befolkningen, hvis ikke er det lett å tenke at de også kan behandles annerledes, skriver generalsekretæren i en e-post til Dagen.

Manglende medvirkning

LDO presenterte nylig en rapport som langt på vei bekrefter Bjurstrøm sin oppfatning. Den tegner nemlig et dystert og alvorlig bilde det gjelder den menneskerettslige stillingen til mennesker med utviklingshemning i Norge

Et gjennomgående trekk er at utviklingshemmede opplever store begrensninger i selvbestemmelsen. Dette gjelder både i det kommunale tjenestetilbudet, gjennom tvangsvedtak og – ikke minst – i ordningen med vergemål.

– Fravær av selvbestemmelse er noe som går igjen i det vi har undersøkt, presiserer Bjurstrøm.

I rapporten vises det til at LDO har undersøkt 117 klagesaker til statsforvalteren. I halvparten av sakene fant man ingen spor av at personen selv har fått medvirke til å utforme sitt eget tjenestetilbud.

Mange av saksbehandlerne hadde heller ikke snakket med dem det gjelder. Det resulterte i at retten til individuell tilrettelegging ofte ble ignorert.

Selvbestemmelse

I NFU er man tydelig på at det ikke bare må snakkes om medbestemmelse, men selvbestemmelse. Ekberg påpeker at det er mye å ta tak i her.

– En skal ikke bare få være med å bestemme, men faktisk få bestemme i eget liv, fastlår generalsekretæren og fortsetter:

– For mennesker med utviklingshemning er det ikke bare vergemålsloven som står i veien for selvbestemmelse. Kommunalt selvstyre, innsparinger, holdninger er noen av flere faktorer som medfører at mennesker med utviklingshemning ikke har reell selvbestemmelse.

Systemsvikt

– Handler dette i bunn og grunn om en systemsvikt overfor denne sårbare gruppen?

– NFU mener det er systemsvikt. Vi har blant annet påpekt feil og mangler i vergemålsloven, og hvordan den er blitt praktisert siden den nye loven trådte i kraft i 2013. Vi har hatt utallige møter med Justisdepartementet, Statens sivilrettsforvaltning og Statsforvaltere hvor dette er påpekt, sier Ekberg.

– Vi har klaget på saker, uten å nå frem. Riksrevisjonen påpekte det samme som oss når de reviderte vergemålsloven. Intet førte til endring, før den såkalte Tolga saken eksploderte i media. Da ville myndighetene endelig se at systemet med vergemål ikke fremmer selvbestemmelse. Men til tross for dette er det allerede gått tre år uten at det har kommet noen lovendring, sier generalsekretæren.